Pasjonsfrukt brukes både som samlenavn på fruktene i slekten pasjonsblomst (Passiflora) og spesifikt som navn på frukt av arten Passiflora edulis.
Faktaboks
- Uttale
- pasjˈonsfrukt
- Vitenskapelig navn
- Passiflora edulis
- Beskrevet av
- John Sims
Pasjonsfrukt brukes både som samlenavn på fruktene i slekten pasjonsblomst (Passiflora) og spesifikt som navn på frukt av arten Passiflora edulis.
I tropene, og særlig i Sør-Amerika, spises mange arter, krysninger og varieteter av pasjonsfrukt.
Arten Passiflora edulis med lilla skall er den vanligste i handelen i Norge. Den har frukter på cirka 5 cm i diameter. Skallet er læraktig og skrumper inn når frukten er moden. Fruktkjøttet er oransje til gulgrønt, med mange små, svarte, spiselige kjerner (frø). Smaken er syrlig og svært kraftig. En større form av denne har gult, tykt skall og kalles maracuja eller maracuya (egentlig et generelt portugisisk navn på pasjonsfrukt). Arten dyrkes nå i mange tropiske og subtropiske strøk. Den spises fersk og brukes i juice og sorbet.
Grenadill (Passiflora ligularis) har oransje, saftige frukter med mildere smak. Barbadin (Passiflora quadrangularis) har opptil 30 cm store frukter. Her spises både frø og det tykke laget med fruktkjøtt. Curuba (Passiflora tripartita var. molissima) er en avlang frukt med gult eller grønt skall og har en karakteristisk syrlig smak. Den brukes mye til sorbet og i drinker. Navnet curuba brukes også om nærtstående arter med avlang frukt, blant andre Passiflora antioquiensis og Passiflora mixta. Blå pasjonsblomst (Passiflora caerulea) dyrkes i Norge som stueplante, og også denne har spiselige frukter.
100 g pasjonsfrukt inneholder 750 mikrogram beta-karoten, 23 milligram C-vitamin, 0,1 milligram vitamin B6, 1,3 milligram jern, 200 milligram kalium, 29 milligram magnesium, 64 milligram fosfor, 75 prosent vann og 184 kilojoule tilført energi.
Pasjonsfrukt dyrkes kommersielt i mange tropiske og subtropiske land. Den langt største produsenten av lilla pasjonsfrukt er Brasil, etterfulgt av Ecuador og Indonesia. Den lilla pasjonsfrukten kom tidlig til England via Portugal og ble derfra spredt som kulturplante til en rekke varme land. Planten er selvfertil, så hele plantasjer av lille pasjonsfrukt kan bestå av én klon. Den gule (maracuya) er selvinfertil og trenger krysspollinering for å sette frukt. Lilla pasjonsfrukt dyrkes i høyereliggende områder, mens maracuya trives best i lavlandet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.