Storkransmose Rhytidiadelphus triquetrus
Bladmosen storkransmose Rhytidiadelphus triquetrus
Storkransmose Rhytidiadelphus triquetrus
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Storbørnemose
Storbørnemose
Av /NTNU/Vitenskapsmuseet.
Lisens: CC BY 4.0
Leucobryum glaucum

Leucobryum glaucum, blåmose. Foto fra: Munkholm Skov, Mariager, Danmark

Bladmoser er en av de tre gruppene moser. De to andre gruppene er levermoser og nålkapselmoser. Felles for alle moser er at de er planter uten karstrenger, og at de formerer seg med sporer (ikke frø). Bladmoser har stengel med blad, i likhet med noen levermoser.

Faktaboks

Også kjent som
Musci
Vitenskapelig navn
Bryophyta
Beskrevet av
Wilhelm Philippe Schimper

Bladmoser er den mest artsrike av de tre mosegruppene. På verdensbasis er det kjent cirka 15 000 arter bladmoser. I Norge er det kjent cirka 800 arter.

Bladmosene er en viktig del av vegetasjonenJorden, spesielt i kalde og fuktige områder. Torvmosene er spesielt viktige gjennom sin rolle som torvdannere i myr. Bare omkring tre prosent av landjorda består av myr, men disse tre prosentene lagrer nesten 30 prosent av alt karbon (C) på landjorda. Torvmosene og myra spiller derfor en viktig rolle for karbonsyklusen på land.

Beskrivelse

Bladmoser har en livssyklus med to faser: en haploid (n) og en diploid (2n). Den haploide fasen består av moseskuddet med stengel og blad (kalles gametofytt). Den diploide fasen har stilk og sporehus (kalles sporofytt).

Moseskuddet

Moseskuddet (gametofytten) har alltid stengel med blad. Enkelte moser har greiner langs stengelen, og bladene på greinene avviker ofte formmessig fra stengelbladene. Vanligvis er bladene spiralstilt, men de kan også sitte i to eller tre rader.

Moseskuddet produserer kjønnsceller (gameter), disse kan enten dannes sammen på ett skudd (sambu) eller dannes på egne hann og hunn skudd (særbu). For at befruktning skal kunne finne sted, må de hannlige kjønnscellene (spermatozoidene) svømme eller transporteres i vann til den hunnlige kjønnscellen (egget). Hvis det skjer en befruktning, dannes en zygote som utvikler seg til en sporofytt.

Et primitivt system for vanntransport, bestående av spesialiserte celler, finnes ofte både hos gametofyttens stengel og hos sporofyttens stilk.

Sporofytt

Sporofytten består av en stilk og ett sporehus. Sporehuset har vanligvis et lokk som faller av når sporene er modne og klare til å spre seg. I sporehusveggen hos noen arter det en spalteåpning, kalt stomata.

Noe som skiller bladmosene fra levermosene, er at bladmosene ikke har elaterer, som er en type lange celler i sporehuset.

Hos bladmosene sitter det ofte en eller to ringer med tenner rundt sporehusåpningen. Disse kalles peristomtenner og lukker sporehusåpningen under fuktige værforhold for å hindre sporespredning, mens de åpner seg for å slippe ut sporer når det er tørt i været.

En spore som spirer danner et protonema (forkim), som enten består av trådfine filamenter (hos de fleste bladmoser) eller et tallus (for eksempel hos torvmoser). Fra protonemaet kan det vokse opp én eller flere gametofytter.

Systematikk

Bladmoser deles i sju klasser:

  • Takakiaopsida (ikke i Norge)
  • Sphagnopsida
  • Andreaeopsida
  • Oedipodiopsida
  • Polytrichopsida
  • Tetraphidopsida
  • Bryopsida

Utbredelse og økologi

Bladmosene er en viktig del av vegetasjonen på Jorden. I skogen danner de ofte bunndekket; i myrene, på høyfjellet og i arktiske strøk utgjør de mange steder hovedmassen av vegetasjonen. Økologisk spiller bladmosene en stor rolle, ikke minst ved den evnen de har til å holde på fuktigheten.

Noen bladmosearter utnyttes teknisk, som dyrefôr er de ubrukelige.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

bladmoser
Bryophyta
Artsdatabanken-ID
1158
GBIF-ID
35

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg