karsporeplanter

De nålevende artene av kråkefotplanter utgjør en såpass distinkt gruppe at de regnes som en egen klasse. Alle artene er urter, og selv om det finnes tropiske arter som kan bli mange meter lange og klatre på andre planter er de fleste lave, ofte krypende planter. Denne gruppa var mye mer formrik og artsrik tidligere i Jordas utvikling. I karbontida fantes det arter som vokste til høye trær og de dannet store skoger som dominerte Jordas vegetasjon.

Nålevende arter grupperes i tre ordener, kråkefotordenen med nær 400 arter, brasmegrasordenen med om lag 250 arter og dvergjamneordenen med om lag 700 arter. Kråkefotordenen er homospore og gametofytten utvikles utenfor sporene (eksospori). Brasmegrasordenen og dvergjamneordenen er heterospore og gametofytten utvikles inne i sporene (endospori).

Denne underklassen utgjør en homogen og lett gjenkjennelig gruppe planter; de har hule, leddelte stengler med sidegreiner, om de er til stede, i kranser oppover stengelen. Bladene er redusert til små skjell eller tenner i en krans ved hvert ledd. Sporene sitter i toppen av skuddene i tette samlinger, strobili. Noen arter har egne sporebærende skudd uten klorofyll, men de fleste har sporesamlingene i toppen av vanlige, grønne skudd. Nålevende arter finnes hovedsakelig i fuktige områder i tempererte deler av den nordlige halvkule. Snelleplantene var mye mer utbredte og varierte tidligere i Jordas utvikling. I karbon- og devontida fantes det store treforma sneller som utgjorde viktige deler av sumpskogene.

Alle de om lag 20 nålevende kjente arter i denne underklassen, Equisetidae, regnes til én enkelt slekt, snelleslekta.

Denne underklassen, Ophioglossidae, består av to ganske ulike evolusjonslinjer med totalt 129 arter. Den første gruppa utgjøres av ormetungeordenen som i tillegg til ormetungeplanter også består av marinøkler. Disse plantene består gjerne av en stengel med ett sidestilt blad og en samling av toppstilte sporehus. Den andre gruppa utgjøres av ordenen Psilotales som består av tropiske planter som vokser på bakken eller på andre planter (epifytter). Disse plantene er ganske små, gaffelgreina og med blad som er redusert til små skjell. Om lag tolv arter regnes til denne ordenen. De samles i de to slektene Psilotum og Tmesipteris.

Slektskapet mellom de to gruppene i denne underklassen er først og fremst basert på DNA-analyser, men de har noen utseendemessige likheter som kan sies å binde dem sammen. Blant annet har plantene ikke egentlige røtter, men heller en jordstengel (rhizom) som har lignende struktur hos begge gruppene. I tillegg har de gametofytter som mangler klorofyll og er avhengige av symbiose med sopp (sopprot) for å vokse.

Underklassen Marattiidae består av om lag 110 arter av bregner som utelukkende finnes i tropiske områder. Disse bregnene skiller seg fra andre bregner ved at de har kjøttfulle, flere meter høye blader som ofte er mange ganger oppdelt. De store bregnebladene vokser opp fra sukkulente jordstengler. Gametofyttene er grønne, ganske store og vokser oppå jorda.

Denne gruppa var trolig mye mer tallrik både i arter og individer tidligere i Jordas historie. Mange av de fossile bregnene som er funnet hører til i denne gruppa, blant annet mange arter av store treforma bregner som var utbredt mellom om lag 350 og 150 millioner år siden.

Underklassen bregner, Polypodiidae, har om lag 10 300 kjente, nålevende arter, det vil si cirka 85 prosent av alle arter av karsporeplanter. Dette regnes å være en monofyletisk gruppe, men det er vanskelig å peke på noen tydelige morfologiske trekk som er felles og unikt for denne gruppa. Et mulig slikt trekk er at samlingene av sporehus ofte er dekka av et slør (indusium), men slike kan ha gått tapt hos noen arter. Bregnene i denne gruppa er leptosporangiate, det vil blant annet si at sporehusene utvikles fra én enkelt celle og ikke en gruppe celler som hos de andre karsporeplantene (eusporangiate) og frøplantene.

Mangfoldet i gruppa deles etter PPG inn i sju ordener, 44 familier og 300 slekter, hvorav det i Norge er kjent fire ordener, 15 familier, 19 slekter og om lag 40 arter. Tre av ordenene har bare én art hver i Norge slik at de aller fleste bregner her i landet tilhører én orden, sisselrotordenen, Polypodiales.

Den vanligste vekstformen for bregner er blader som vokser opp fra en underjordisk jordstengel og som ofte er én eller flere ganger finnet. Disse bladene har ofte sporehus i små samlinger på undersida av bladene. Imidlertid finnes det mange arter som ikke passer inn i dette skjemaet og variasjonene over grunnskjemaet er stort. Blant de alternative vekstformene kan nevnes trebregner, flytende vannbregner, trådforma stengler og flere arter som har separate sporebærende blad (strutseving, bjønnkam).