sisselrot

Sisselrot ble tidlig brukt i folkemedisinen som slimløsende middel og mot gikt. Den er også brukt som surrogat for lakris.

Sisselrot brukes først og fremst til å smaksette urtedram, men rota har også blitt benyttet i søtsaker som konfekt og nougat, og i supper og gryteretter. I gamle dager og helt opp til vår tid har frisk sisselrot blitt tygget på som snop. Røttene inneholder stoffet osladin, som er cirka 500 ganger søtere enn sukker.

Myk sisselrot (Polypodium interjectum) er litt større enn vanlig sisselrot, og bladene er bredest på midten. Myk sisselrot er funnet et par steder i Rogaland, men vokser antagelig flere steder ved kysten østover, kanskje til Østfold. Den blir sjeldent registrert ettersom det kreves mikroskopering av cellene i anulus for sikker identifikasjon.

Sisselrot har vært brukt medisinsk siden oldtiden. Hippokrates skrev om urten og mente den skulle hjelpe mot kvinnesykdommer. Mer kjent er den som avføringsmiddel og mot hoste, tuberkulose og tett bryst. Urfolkene i Nord-Amerika og samene i Norden har brukt sisselrot eller nære slektninger mot diverse forkjølelsesplager og parasitter.

Navnet sisselrot er antakelig en forvanskning av det tyske navnet «süsswurtzel», som betyr søtrot. Etter folketroen ble planten brakt til jorden av engler, derav det danske navnet «engelsød».

• bregner
• karsporeplanter
• sisselrotslekta
• sisselrotfamilien