Fingertaren er kileformet i overgangssonen mellom stilk og blad, det som kalles lamina. Den korte stilken er flat og oval, noe som gjør taren fleksibel i bølgene. Siden stilken har en glatt overflate, er den lite utsatt for påvekst av andre organismer.
Ved hjelp av det forgrenede festeorganet, hapteret, er fingertaren godt festet til fjell eller annet hardt underlag. Stilken (stipes) er lang, glatt, lett bøyelig og noe flattrykt ved overgangen til den bladaktige delen (lamina), som er oppsplittet i fingeraktige fliker.
Fingertares utseende avhenger også av miljøforholdene på voksestedet. På sterkt utsatte steder, eller i sund med sterk strøm, blir plantene lange og slanke, og med tallrike (10–12) «bladfingre» som er innskåret ned til bunnen av bladet. På beskyttede steder blir stilken kort og den bladaktige delen bred, bladene mindre og med kortere fingre.
Stilken til fingertare er flerårig og har en form for årringer, og den bladaktige delen fornyes hvert år.
Om vinteren transporteres de to karbohydratene mannitol og laminarin til vekstsonen, det såkalte meristemet, i den nedre delen av bladet, nær stilken. Derfra vokser det nye bladet utover gjennom vekstperioden (fra vinter til sommer). De to karbohydratene brukes som energikilde. Om sommeren og høsten dannes nye karbohydrater ved hjelp av fotosyntesen. Disse lagres i bladet for kommende vekstperiode.
Over tid kan fingertaren bli 2–4 meter lang.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.