stortare

Stortare er festet til fjell med et sterkt rotlignende hefteorgan, kalt hapter. Opp fra hapteret vokser en stiv, inntil tre meter høy, knudret stilk, som kalles stipes, og som står loddrett i vannet. Stilken er sirkelrund, og med en ru overflate som gjør at andre makroalger, slik som for eksempel søl (Palmaria palmata), kan feste seg og vokse. Stilken kan bli eldre enn ti år. I tverrsnitt har stilken tydelige årringer, lik trær i skogen. Årringene gjør det mulig å aldersbestemme stortaren.

I toppen av stilken, som kan bli 15–20 år, sitter en inntil én kvadratmeter stor bladlignende del kalt lamina, som er hjerteformet og splittet opp i brede fliker. Lamina er ettårig og fornyes hver vår.

I overgangssonen mellom stilken og bladet er det en innbuktning som gir algen større fleksibilitet. I den sentrale nedre delen av bladet, nær stilken, finnes en vekstsone, et såkalt meristem. Herfra begynner et nytt blad å vokse ut hver vinter.

Som energikilde benytter algen de to karbohydratene mannitol og laminarin, som ble lagret i cellene i løpet av den foregående sommeren og høsten.

I vekstperioden vil det nye bladet skyve det gamle foran seg, helt til det faller av en gang i løpet av våren. Det nye bladet fortsetter imidlertid å vokse frem til sommeren.

Stortare kan forveksles med søsterarten fingertare (Laminaria digitata). Fingertaren skiller seg imidlertid fra storetaren ved å ha en flat og fleksibel stilk. Dessuten mangler fingertaren innbuktninger ved overgangen mellom stilk og blad. De fingerformede snittene i fingertarens blader er ofte dypere enn hos stortare.

Globalt har stortaren en svært begrenset utbredelse. Arten finnes kun langs østkysten av Nord-Atlanteren, fra Portugal og nordover til Kolahalvøya i Russland. Stortaren forekommer også langs kysten av Island, Irland og Storbritannia.

I Norge kan man finne stortare langs hele kysten, fra Skagerrak til Finnmark, gjerne i tett undervannsskog fra øvre del av sjøsonen (1–2 meters dyp) og ned til 15–20 meters dyp. Disse tette tareskogene kan ha 10–20 individer per kvadratmeter, og med en samlet biomasse på 30 kilo. Under 20 meters dyp, samt i områder med sand og stein, vokser stortaren mer isolert i «parker».

Best utviklet er stortaren på utsatte steder, bare sjelden går den inn i fjordene.

Stortare har stor økologisk betydning som primærprodusent. Tareskogen utgjør et viktig habitat langs kysten med en rik fauna og flora, og de omfattende tareskogene spiller en viktig økologisk rolle i kystøkosystemer.

Stortareskoger utgjør et viktig levested og oppvekstområde for mange marine organismer, og har derfor et rikt artsmangfold. Hapterne og stilkene koloniseres av dyr og makroalger, mens bladene dekkes av bakterielle biofilmer. Vitenskapelige studier har vist at man i Norge kan finne opptil 8000 individer fordelt på 238 ulike dyrearter per stortare.

Norge har de rikeste forekomstene av stortare i verden. Den samlede biomassen er beregnet til rundt 50 millioner tonn. Stortaren spiller også en viktig økonomisk rolle for kystnæringen i Norge.

Tørket stortare inneholder om lag 30 prosent alginat. Tareskogene tråles for alginatproduksjon, og årlig høstes om lag 160 000 tonn stortare.

Stoffet brukes i næringsmiddelindustrien som fortykningsmiddel i drikkevarer, iskrem og kosmetikk, eller som geleringsmiddel i gelé.

I tidligere tider – fra 1700-tallet – ble stortare sanket, tørket og brent sammen med drivtare, og asken gikk til utvinning av soda i glassfabrikasjon. Senere ble det også utvunnet jod av stortare.

Stortare kalles også stokktare, stolpetare, hestetare, palmetare, kurvtare, trolltare med mer.

• alger
• brunalger
• fingertare
• grisetang
• makroalger

• NIBIOs temasider om makroalger