I Fermis store vitskaplege produksjon er det ei rekkje arbeid som kvar for seg har gjort Fermi verdskjend. Fermi-Dirac-statistikken (1926) er ei generalisering av pauliprinsippet, som seier at to elektron i same atom ikkje kan ha same energi og spinn. Uavhengig av Fermi hadde Paul Dirac omtrent samtidig sett fram ein tilsvarande teori. Dette gjer at begge namna er med i nemninga, medan dei partiklane som teorien gjeld for (partiklar med halvtalig spinn), blir kalla fermion etter Fermi.
I 1933 sette fram Fermi ein teori for beta-sundfall (beta-desintegrasjon), der han behandla dette som ein analog prosess til utsending av elektromagnetisk stråling. Ved hjelp av denne teorien kunne han både forklare prosessen og slutte seg til eigenskapar ved nøytrinoet. Wolfgang Pauli hadde tidlegare postulert eksistensen av nøytrinoet, men ein klarte ikkje å påvise det direkte før i 1953.
I mars 1934, rett etter at han hadde høyrt om Irène Joliot-Curie si framstilling av radioaktive stoff ved hjelp av alfastrålar, sette Fermi i gang tilsvarande forsøk med nøytron. I løpet av kort tid undersøkte han 63 grunnstoff og påviste eksistensen av 37 nye radioaktive nuklidar. Mellom anna bombarderte han uran og fekk fram – utan at han på det tidspunktet visste det – dei første kunstige fisjonane.
Fermis metode har sidan blitt den mest nytta for produksjon av radioaktive kjernar. Det var for dette arbeidet han fekk Nobelprisen i fysikk i 1938.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.