elektrondiffraksjon

Professor Odd Hassel ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo ble tidlig interessert i elektrondiffraksjon. Herman Mark hadde vært veilederen hans i Berlin i 1920-årene. Hassel kjøpte kommersielt utstyr for elektrondiffraksjon, men fant ut at det var for dårlig. Han bestemte seg derfor på slutten av 1930-tallet å få bygget et interferensapparat ved instituttet i samarbeid med fysikere ved Universitetet i Oslo.

Hassel hadde da arbeidet fra 1929 til 1934 med røntgendiffraksjon ved Mineralogisk institutt på Tøyen i professor Victor Moritz Goldschmidts laboratorier og sett hva det var mulig å få til på universitetet. I 1934 ble han utnevnt til professor i fysikalsk kjemi og flyttet inn i en egen etasje i den nye fysikk-kjemibygningen på Blindern. Nå hadde han tyngde til å virkelig bygge opp sin egen forskningsgruppe.

Elektrondiffraksjon i gasser utføres ved at en tynn gasstråle av det stoffet man vil bestemme strukturen av, blir sendt inn i et evakuert kammer hvor den treffes av en elektronstråle. Spredningsbildet (interferensdiagrammet) som fremkommer blir registrert på en fotografisk plate. Hassels student og medarbeider Christen Finbak, konstruerte en vifte som gjør at en større del av platen gir brukbare data. Fra spredningsbildet kan man beregne en kurve med topper som gir avstanden mellom atomkjernene i molekylet som studeres. Fra disse avstandene kan man konstruere strukturen av molekylet. Molekylet kan ikke inneholde for mange atomer fordi da vil det være vanskelig å tolke kurven.

Beregningen av kurven kalles en fouriertransform (FFT) og var tidkrevende til å begynne med. En av Hassels tidlige studenter var Henry Viervoll (to av figurene i margen er tatt fra hans hovedoppgave fra 1941). Viervoll var etter andre verdenskrig sentral i å få bygget Nusse, den første digitale datamaskinen i Norge. Den forenklet det manuelle arbeidet betraktelig.

Metoden ble i årene fra 1939 utviklet både instrumentelt og teoretisk i Oslo av blant annet Hans Martin Seip. Gruppen samarbeidet tett med en gruppe i Trondheim fra midt på 1950-tallet (se Marit Trætteberg) og senere med andre grupper i verden fra Sovjetunionen, Japan og USA.

Resultatene som ble oppnådd med elektrondiffraksjon i gasser var sentrale i Odd Hassels arbeider som førte til at han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1969. Han, og hans medarbeidere som Otto Bastiansen, påviste at flere konformere av et molekyl kan være til stede samtidig i gassen (se konformasjon). Dette viser en fordel med elektrondiffraksjon fremfor røntgendiffraksjon. I en krystall vil det bare være en konformer, men i en gass (eller i en løsning) kan det være flere.

Av forskere som arbeidet i elektrondiffraksjonsgruppen i de senere årene, og studerte annet enn sykloheksanderivater, kan nevnes Arne Haaland.

Elektrondiffraksjon av gasser var begrenset til molekyler som besto av relativt få atomer og benyttes ikke lenger i Norge snart femti år etter at Hassel fikk Nobelprisen.

Da elektronene bremses hurtig i faste stoffer må stoffet som brukes i elektrondiffraksjon foreligge som tynne preparater. Ved lave elektronenergier kan man undersøke sjikt på kun 2–3 atomlag, mens man ved høye energier kan undersøke lag på opptil 100 nm. Størst interesse har undersøkelser ved høye energier, hvor man enten bruker egne diffraksjonskameraer eller elektronmikroskoper.

Ved elektrondiffraksjon i faste stoffer kan man blant annet studere krystallstruktur, defekter, grenseflater og endringer som følge av korrosjon. Elektrondiffraksjon er derfor et sentralt hjelpemiddel innen materialvitenskap og faststoff-fysikk. En norsk forsker som har gjort en stor innsats på dette feltet er professor Jon Gjønnes.

• diffraksjon
• kjemi