pytonslanger

Pytonslangene har en kraftig muskuløs kropp med en kort hale. Ryggskjellene er små, glatte og hos enkelte arter sterkt iridiserende. Bukskjellene er forstørret og omdannet til tverrstilte plater. Restene av et bekkenbelte finnes, og de rudimentære bakbeina kan sees som klolignende sporer på hver side av kloakkåpningen. Sporene er størst hos hannen og brukes under kurtisen. På leppene har de spesielle groper med sanseorganer som registrerer varmestråling. Disse brukes særlig til å lokalisere byttedyr. Pytonslangene har to fungerende lunger.

De fleste har kryptiske farger med flekker, bånd og ringer, men en del arter mangler også flekker. Mange arter skifter farge når de blir voksne, og et fåtall kan skifte farge spontant. Den asiatiske nettpyton regnes som den lengste og kan bli over seks meter i naturen og lengre i fangenskap. Den minste arten er pygmépyton Antaresia perthensis fra Australia, som bare blir 50 centimeter.

Pytonslanger er utbredt i Afrika sør for Sahara, det sørlige og sørøstlige Asia med Indonesia og Filippinene, Papua Ny Guinea og Australia. Én art, burmesisk pyton, har blitt innført til USA.

De forekommer i en rekke ulike livsmiljøer: Ørken, våtmark, regnskoger, åpen skog savanne og klippelandskap. Én art lever mye av livet i vann mens grønn trepyton klatrer i trær.

Som regel er pytonslangene nattaktive, men de kan også treffes på dagtid. Ved fare vil de forsvare seg ved hvesing, hugging og bitt. De kan også utskille et illeluktende sekret (som «lukter pyton»). De største artene kan unntaksvis angripe mennesker, men dette er svært sjelden.

Pytonslangene er kvelerslanger som ligger i bakhold og venter på byttet, som gripes og holdes av de skarpe bakoverkrummede tennene, fire rekker i overkjeven og to i underkjeven. Byttet svelges helt. Valg av byttedyr avhenger av slangens størrelse, men er i hovedsak virveldyr av forskjellige slag. Øgler er viktig føde for små arter og for unge dyr. Eldre og større arter fokuserer mer på pattedyr. Noen arter kan spise slanger, mens fugler ser ut til å spille en mindre rolle. De store asiatiske artene kan ta bytte opp til en hjorts størrelse, mens den afrikanske klippepyton kan fortære antiloper

Alle pytonslanger legger egg. Under paringsleken til tigerpyton Python molurus, legger hannen seg ved siden av hunnen med forkroppen på ryggen hennes. I denne stillingen klapper han området rundt hunnens kloakk med sporene på en rytmisk måte. Dette kan pågå i flere timer før hunnen bøyer fram sin kloakkåpning, og paring kan gjennomføres. Noen arter rasker sammen et reir av løv for eggene, mens andre bare plasserer dem i en haug. En stor nettpyton kan legge 100 hvite egg, mens en ung hunn kanskje bare legger 15.

Etter å ha lagt eggene kveiler hunnen seg rundt dem og holder dem varme til de klekkes. Hun spiser ikke i rugtiden og forlater eggene kun en sjelden gang for å drikke. En rugende pyton kan øke sin egen kroppstemperatur med over 7 grader ved hjelp av rytmiske muskelsammentrekninger. Takket være denne varmeproduksjonen holdes eggtemperaturen på cirka 30 grader C. Hunnens forbrenning, målt som oksygenforbruk, øker dramatisk når hun produserer varme. Ved 23 grader C er oksygenforbruket til en rugende hunn tjue ganger høyere enn hos en ikke-rugende pyton.

Det rapporteres om tilbakegang i bestandene av flere pytonarter. Dette skyldes både at habitatet ødelegges og at de blir etterstrebet av mennesker. Ofte blir de drept fordi de betraktes som en trussel mot mennesker og husdyr. De blir også beskattet for kjøttet, skinnet og som del av folkemedisinen. For eksempel ble det i 1981 importert 176 204 par sko av nettpyton-skinn til USA.

Familien omfatter seks slekter med 36 nålevende arter. I Afrika finnes for eksempel kongepyton, i Asia lever nettpyton og tigerpyton og i Australia ametystpyton, teppepyton og grønn trepyton. To fossile arter er beskrevet, den ene fra Frankrike.

• kvelerslanger
• amfibier og krypdyr i Norge