hvitryggspett

Hvitryggspetten finnes i et belte over Eurasia fra Norge til Japan. Arten er fordelt på tolv underarter. I Europa finner vi den hovedsakelig i Fennoskandia og Øst-Europa. Norge utgjør dermed den vestlige enden av utbredelsesområdet. BirdLife Norge anslo i 2015 den norske bestanden til mellom 1100 og 1940 par. Derimot har BirdLife Europa estimert den europeiske bestanden til å være mellom 232 000 og 586 000 par og vurdert den til å være stabil. Arten har imidlertid avtatt sterkt i antall i store deler av Europa, særlig i Fennoskandia. I Sverige var det kjent bare tre hekkende par i 2015.

Arten er knyttet til eldre løvskog eller barblandingsskog med stort innslag av morkne løvtrær. Viktige hekkeområder er kystskoger langs Vestlandet, men den finnes også spredt flere steder i vestlige og sørlige deler av Trøndelag. Hvitryggspetten foretrekker sørvendte lier med skog eldre enn 80 år og synes å unngå skog yngre enn 50 år. Hovedtrusselen for hvitryggspetten er intensivt skogbruk i gammelskog og redusert genetisk variasjon i bestandene.

Hvitryggspetten var fylkesfuglen i det tidligere Hordaland fylke.

Når hvitryggspetten klatrer på en trestamme, virker den ikke så hvit som navnet tilsier. I flukt synes imidlertid mye hvitt. Oversiden er svart bortsett fra bakre parti som er kritthvitt. Den har også en rekke små hvite flekker langs vingene. Det vitenskapelige navnet reflekterer også de hvite ryggtegningene, der artsnavnet leucotos kommer fra gresk leukos- hvit og notos- rygg. Undersiden er hvit med svarte lengdestriper, buken og undersiden av stjertbasis er blekrød eller rosa, ikke rød.

Ungfuglene ligner de voksne, men er gråere og har en mer bruntonet drakt. Begge kjønn har røde spisser på issefjærene. Det tar rundt syv måneder før de får voksen drakt.

Flukten er dypt buelinjet.

Hvitryggspetten er meget stasjonær og holder seg stort sett innenfor hekketerritoriet også vinterstid. Av og til oppsøker den fôringsplasser hvor den spiser av utlagt spekk og meiseboller. Ungfuglene streifer omkring høst og vinter, trolig på leting etter et ledig territorium.

Under visse forhold, uvisst av hvilke, forekommer vandringer av relativt store mengder av arten. Siste større vandring var i 2015 da mange som kom østfra slo seg ned i Finland. Et fåtall dro videre vestover til Sverige.

Hvitryggspetten er vanligvis mindre vokal enn de øvrige spettene, og oppdages oftest ved hakkelyder i forbindelse med reirhakking eller når den hakker seg gjennom bark for å finne mat. Ved reiret kan den være svært bråkete og har da ofte en skvaldrende rekke av skurrende prrrrrrr. Lokkelåten køkk eller kjykk er mørkere og mykere i tonen og svakere enn flaggspettens. Føler den seg truet, gjentas serier av byi-byik-byik-byi-byik. Når paret møtes ved reiret, hilser de med deid-deid.

Trommingen er tydelig lengre enn flaggspettens, som oftest rundt to sekunder. Etter en relativt rolig start øker tempoet samtidig som lydstyrken avtar. Trommingen kan minne litt om tretåspettens, men er lengre. Begge kjønn trommer om våren; hunnen ikke så ofte som hannen, og hun har dessuten kortere trommevirvel. Hvitryggspetten trommer også utenom hekketida, spesielt om høsten når den sannsynligvis annonserer eller forsvarer næringsområder. Arten svarer med tromming ved avspilling av lydopptak av tromming.

De fleste reirhull hakkes ut høyt oppe i morkne trær. Osp er foretrukket som reirtre, men i kystfuruskog er bjørk også viktig. Reirhullets gjennomsnittlige høyde over bakken er cirka syv meter, gjerne like oppunder en grein eller kjuke. Flygehullets diameter er 5–6,5 centimeter og reirdybden rundt 25 centimeter. Det tar opptil tre uker å hakke ut reirhull, som bare sjelden brukes om igjen. Sammenlignet med de andre europeiske spettene, har hvitryggspetten den minste gjennomsnittlige kullstørrelsen, vanligvis 3–5 glinsende hvite egg som ruges av begge kjønn i 14–16 døgn. I Norge legges eggene mellom midten av april til midten av mai. Par som hekker i fjordområder legger egg 5–6 døgn tidligere enn de som hekker i innlandet, trolig på grunn av de klimatiske forholdene. Ungene forlater reiret etter nær fire uker, men mates av begge foreldrene ennå i et par uker.

Ungene fødes nakne og blinde og varmes av foreldrene den første tida. De mates i stor grad med billelarver av trebukker, og i den mest intense vekstperioden legger de på seg gjennomsnittlig 4,8 gram per dag. En 10-årig undersøkelse på Nordmøre viste at i gjennomsnitt forlot 2,4 unger hvert reir; det er en svært god hekkesuksess.

Hvitryggspettens hekketerritorium er stort, trolig rundt 1,5 kvadratkilometer. Også vinterstid er det kamp om gode områder, og det synes som om fuglene trenger om lag 100 hektar med gammel løvskog. Årsaken til at spettene foretrekker sørvendte lier hvor snøsmeltingen er tidlig, er trolig at hvitryggspettens hovedføde, larver av trebukker, finnes i størst mengde i solrike områder. Det er registrert at enkelte fugler kan hente mat fra gode næringsområder 6–10 kilometer fra reiret.

Alle Europas spetter er stort sett lite sosiale, og hvitryggspetten er det i utpreget grad. Med unntak av i hekketida sees paret sjelden sammen. Begge kjønn er territorielle utenom hekketida og forsvarer spesielt områder med morkne løvtrær mot inntrengere. Til tross for at paret kan holde sammen i flere år, hevder de separate territorier vinterstid. Selv i hekketida virker det som om de henter mat til ungene i forskjellige deler av det felles territoriet.

Næringen består nesten utelukkende av insekter, særlig larver av treborende og barklevende biller. Spesielt viktig er trebukker, men også stokkmaur og larver og pupper av tredrepere inngår i dietten. Bjørk, gråor og osp er de viktigste treslagene hvor de leter etter mat. Rundt 70 prosent av tida brukes til matsøk i morkne og døde trær, noe over 10 prosent i levende trær.

Reirungene mates hovedsakelig med billelarver, i mindre grad med edderkopper og snegler.

Hannen er gjennomgående større enn hunnen, noe som gjenspeiles i matsøket. Hannen leter etter mat i større trær, på tykkere greiner og lavere i trærne enn hunnen. Han hakker også dypere inn i veden enn hunnen, som i større grad flekker av bark for å lete etter larver.

Spettenes fysiske tilstand på ettervinteren er relatert til værforholdene; kulde og mye snø midtvinters gir en dårlig start på hekkingen, spesielt for hunnene.

Hvitryggspetten er utviklingsmessig en av de eldste innenfor slekten Dendrocopos og har utviklet et presist og snevert krav til miljøet. Den finnes i områder hvor andre spettearter kan hekke, men ikke alltid omvendt; i langt større grad enn andre arter krever den gammel skog med stor tetthet av treborende insekter i døende og døde løvtrær, så vel stående som liggende på bakken.

• fugler

• BirdID: Faktaside om hvitryggspett