Kvitnos
Kvitnos som hopper sjøløst, atferden som har gitt den betegnelsen springer.
Kvitnos
Av .
utbredelse av kvitnos
Utbredelse av kvitnos (Lagenorhynchus albirostris). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av kvitnos

Kvitnos (Lagenorhynchus albirostris) er en tannhval som tilhører delfinfamilien. Flere små arter i delfinfamilien kalles gjerne «springere». Dette skyldes deres lekne og til dels akrobatiske adferd ettersom de liker å svømme med skip og gjerne hopper gjentatte ganger opp av vannet. Kvitnosen er en slik springerart.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Lagenorhynchus albirostris
Beskrevet av
Samuel Frederick Gray, 1846
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Slekten Lagenorhynchus, som karakteriseres med en kort snute, høy og konkav ryggfinne og svært variable fargetegninger, inneholder i alt seks springerarter: Kvitnosen holder i likhet med sin nære slektning kvitskjevingen (Lagenorhynchus acutus) til i Nord-Atlanteren. I det nordlige Stillehavet finner vi stillehavskvitskjevingen (Lagenorhynchus obliquidens) mens det på den sørlige halvkula finnes tre arter: mørkfarget delfin (Lagenorhynchus obscurus), svartkinnet delfin (Lagenorhynchus australis) og timeglassdelfin (Lagenorhynchus cruciger).

Kvitnosene forekommer i betydelige antall i våre farvann, særlig i Nord Norge og i Barentshavet. De kan bli nærmere tre meter lange; hunnene noe mindre enn hannene. Fisk er artens viktigste mat. Kvitnosene kan bli rundt 35 år gamle. Vi vet ikke sikkert om hunnene kan produsere kalv hvert år, eller om der går lengre tid mellom hver kalving. Det har aldri vært drevet noen form for kommersiell fangst av kvitnos. I dag er arten fredet.

Beskrivelse

Kvitnos
Kvitnos som svømmer foran baugen på en båt.
Kvitnos
Av .

Kvitnosen er vanligvis lett gjenkjennelig på det karakteristiske snutepartiet som enten er helt hvitt eller lyst grått. Ryggen og sveivene er svarte mens buken er hvit. Unge dyr har gjerne en lysere og mer gråaktig ryggfarge enn eldre dyr. Fargetegningene på sidene er komplekse og varierende, men alltid med en bølgeformet lyst grå til hvit langsgående stripe som stiger opp foran ryggfinnen og som hos noen individer fortsetter helt over ryggen. Et karakteristisk og godt artskjennetegn i felt er den grå til hvitaktige sadelen bak ryggfinnen. Kvitnosens kropp er kompakt og smalner jevnt av bakover mot halefinnen.

Kvitnosen har 25–28 koniske tenner på hver side i både over- og underkjeven. Utvokste kvinoser kan bli nærmere tre meter lange, hunnene noe mindre enn hannene. Eldste observerte kvitnos var en hunn på 34 år.

Levevis

Kvitnosen har en vid utbredelse i hele Nord Atlanteren, fra Labrador og Newfoundland i Canada i vest til Europas kyster og Barentshavet i øst. I nord finner vi den både ved Grønlands sørlige kyster, ved Island og Færøyene, langs Norskekysten og helt opp til Svalbard, samt inn i Barentshavet så langt øst som til munningen av Kvitsjøen. Sørgrensa ligger ved Cape Cod (USA) i vest og Gibraltar i øst.

Arten forekommer både kystnært, over banker og i grunnere sokkelhav som for eksempel Barentshavet. Det er identifisert fire hovedområder for kvitnos:

  1. sokkelområdene mellom Labrador og Vest-Grønland
  2. sokkelområdene rundt Island
  3. sokkelområdene rundt Skottland inkludert Nordsjøen
  4. sokkelområdene langs Norskekysten, ved Svalbard og i Barentshavet

Beitevaner

Kvitnosen spiser først og fremst fisk, men artene som inngår i menyen varierer fra område til område. I Nordvest-Atlanteren og i Nordsjøen dominerer små torskefisk og sild, men det er også observert at arten kan spise makrell, flatfisk, blekksprut og bunnlevende krepsdyr. Ved Grønland er lodde, sil og hyse viktige for kvitnosen, mens menyen ved Island i særlig grad består av litt større torskefisker som torsk, hyse og sei. I våre farvann har vi begrenset kunnskap om kvitnosens meny, men det kan se ut som den er mer variert enn i andre områder og at den også varierer med årstidene. I Barentshavet tyder nyere observasjoner på at pelagiske fiskearter, som for eksempel lodde, kolmule og polartorsk, kan være viktigere her enn i andre områder.

Kvitnosene finnes i områder der dypet kan være fra 100 til 1000 meter, men mye tyder på at de helst foretrekker områder grunnere enn 200 meter. Om dykkeadferden vet vi lite, men det er gjort observasjoner som tyder på at grunnere dykk (gjennomsnittlig ned til 24 meter, maksimalt ned til 45 meter) dominerer. Dykkene er også av kort varighet, neppe mer enn 1–2 minutter. Svømmehastigheten ligger vanligvis på 6–12 km/t, men om det er nødvendig (for eksempel under matjakt) kan de komme opp mot 30 km/t. Arten produserer en rekke plystre- og skrapelyder som er viktig for kommunikasjon mellom dyrene. De bruker også klikkelyder til ekkolokalisering av byttedyrene, dette er et viktig verktøy for kvitnos på matjakt. Det er observert at individene i en flokk kan samarbeide om matjakten, for eksempel ved å omringe en fiskestim og presse den opp til overflata.

På grunn av høy levealder og plassering langt oppe i næringskjeden er kvitnosen utsatt for miljøgifter. Arten har høye verdier av både tungmetaller og organokloriner som DDT og PCB. Ettersom de bruker lyd til kommunikasjon og ekkolokalisering er kvitnosene også sårbare overfor undersjøisk støy, for eksempel fra sonarer og seismiske undersøkelser.

Forplanting

Kvitnos (Lagenorhynchus albirostris)
Kvitnos på Island.
Kvitnos (Lagenorhynchus albirostris)
Av /Shutterstock.

Hos kvitnosene blir hunnene kjønnsmodne når de er 6–10 år gamle, hannene først i 8–12 års alderen. Hannene er fysisk modne, det vil si helt utvokste, allerede ved kjønnsmodningen mens hunnene når slik status når de er rundt 15 år gamle.

Det er uklart om hunnene kan produsere kalv hvert år, eller om det er en lengre kvileperiode mellom hver kalving. Parring foregår på sommeren (juli–august) og drektighetstiden er på rundt elleve måneder. Den nyfødte kalven er cirka 110–120 centimeter lang og veier 40 kilo.

Strandinger

Stranding av kvitnos er ikke uvanlig, enten som enkeltindivider eller i små grupper på 2–7 individer. Fra tid til annen kan det hende at kvitnos på matjakt i isfylte farvann kan bli fanget under drivisen slik at de ikke klarer å få tilgang til åpent vann. Hvis dyrene sjøl ikke klarer å holde åpen råk i isen slik at de kan komme opp for å puste, vil de enten drukne eller bli klemt i hjel av ismassene.

Vandringer og sosial organisering

Kvitnos (Lagenorhynchus albirostris)
Kvitnos på Island.
Kvitnos (Lagenorhynchus albirostris)
Av /Shutterstock.

Det kan se ut til at kvitnosene trekker nordover om sommeren og sørover igjen i vintermånedene. Deres bevegelser styres i noen grad av forekomst av byttedyr, for eksempel lodde. Hunnene trekker gjerne inn mot banker og kystnære områder når kalvingen nærmer seg om sommeren. Antakelig spiller sjøtemperaturen en rolle for utbredelsen ettersom arten foretrekker kaldere vann enn for eksempel sin nære slektning kvitskjevingen. Langs Norskekysten er kvitnosen derfor den dominerende springerarten fra Stad og nordover, mens kvitskjevingen er mest vanlig lenger sør.

Kvitnosene opptrer oftest i små grupper på inntil rundt ti individer, men det er heller ikke uvanlig å observere mye større grupper bestående av hundrevis, kanskje til og med tusenvis av individer. Flokkenes sammensetning kan variere, både rene hannflokker, flokker med bare ungdyr og flokker med hunner og kalver er således observert.

Tidvis observeres flokker av kvitnos sammen med andre hvalarter, særlig finnhval og knølhval, muligens for å beite på fisk disse hvalene jager opp og/eller mister ved overflata. Ved god mattilgang er det også observert at kvitnos kan opptre i blandingsflokker med andre springerarter, særlig kvitskjeving og tumler.

Bestand

Springere blir registrert i de regelmessige telletoktene for hval som gjennomføres i Nordøst-Atlanteren. Fordi det er vanskelig å se forskjell på kvitnos og kvitskjeving i felt foreligger bare totalestimater for begge artene samlet. Tellinger gjennomført i perioden 2014–2018 viste en samlet bestand av disse to artene på rundt 190 000 dyr i våre farvann.

Fangst

Det har aldri vært drevet noen form for kommersiell fangst av kvitnos. Småskala fangst av arten for kjøttets skyld har imidlertid forekommet i Norge og forekommer fremdeles på Grønland. På Færøyene hender det at også flokker av kvitnos blir drevet på land og kjøttet blir brukt som mat på samme måte som man gjør med grindhval. Kvitnosen er i dag fredet i Norge. Like fullt kan det fra tid til annen hende at individer blir tatt som bifangst i garn eller trål.

Dagens forvaltning av kvitnos skjer gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

kvitnos
Lagenorhynchus albirostris
Artsdatabanken-ID
48164
GBIF-ID
5220081

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg