sankt bernhardshund

Sankt bernhardshund er en sveitsisk hunderase med navn etter St. Bernhards hospits i Aosta-dalen. Fra midten av 1600-tallet brukte munkene sennenhunder som kløvhunder til hjelp i fjellredningstjeneste. I begynnelsen av 1800-tallet ble klosterhundene sterkt desimert. Sterk innavl svekket deres vitalitet og fertilitet. Bestanden ble forsøkt gjenoppbygd ved innkryssing av blant annet newfoundland, men hundene ble for tunge og for langhåret til å kunne ta seg frem i snø. De minst vellykkede ble gitt bort og ble til våre dagers sankt bernhardshund.

Før man fikk bygd opp en ny, brukbar stamme, hadde moderne kommunikasjonsmidler gjort hunder overflødige. Sankt bernhardshunden er stor, tung, imponerende og rektangulær; mankehøyde for tisper er minst 65 cm, for hannhunder minst 70 cm. Den har et mektig og bredt hode, dyp stopp, bred snute, dyptliggende øyne og høyt ansatte, hengende ører. Halen er tung, sabelformet og hengende. Langhåret sankt bernhardshund har middels lang, rett eller svakt krøllet pels, den korthårede har glatt, tett hårlag. Fargen er hvit og rød, eller rød og hvit med hvite poter, bliss og helst hvit halskrage.