igler

Iglene er i nær slekt med jord- og ferskvannsleddormene, og de mangler følere, oftest også børster og gjeller. Kroppen er gjerne noe avflatet og består av 31–34 ledd (segmenter); utvendig har kroppen tett stilte tverrfurer, som hos ikke svarer til den indre leddelingen slik de gjør hos fåbørstemark. Iglene er ofte sterkt pigmentert.

Bakerst på kroppen er det en oftest kraftig utviklet sugeskål, og omkring munnen er det en lignende sugeskål som hos noen er skålformet, men hos de fleste delt i to lapper. Primitive øyne finnes på forenden av dyret, hos noen fiskeigler også på den bakerste sugeskålen. Muskulaturen er velutviklet, så dyrene er svært bevegelige.

Tarmen består av tre avsnitt: svelg, midttarm og endetarm. Svelget er svært varierende utformet. Midttarmen har hos blodsugende arter mange parvis ordnede blindsekker langs sidene, hvor dyret kan oppbevare det oppsugde blodet i månedsvis. Fordøyelsen foregår i endetarmen, som munner ut like over den bakre sugeskålen.

Kroppshulen er oftest redusert til et system av kanaler og lakuner som er fylt med rødt blod og fungerer som et blodkarsystem; bare snabeliglene har et eget blodkarsystem med fargeløst blod. Se leddormer for videre beskrivelse av kroppens bygning.

Iglene er hermafroditter. De fleste har et belte (clitellum) i den forreste del av kroppen. Det skiller ut slim under paringen og danner hornaktige kapsler rundt eggene.

De fleste igler lever i ferskvann, en del i havet, og noen på fuktige steder på land. De beveger seg ved å feste sugeskålene vekselvis på underlaget, eller de svømmer ved buktninger av kroppen.

Mange igler er rovdyr som sluker sitt bytte, mens andre er snyltere som suger blod av større dyr. Blant snylterne lever en del arter hele sitt liv på vertsdyret, andre skifter mellom vertsdyr. Artene som suger blod har kjertler med antikoagulerende stoff. Dette sprøytes inn i byttet ved bittstedet, og det forhindrer blodet hos byttet i å størkne når iglen suger blod.

I biologisk systematikk hører iglene til i rekken leddormer.

Det er kjent omtrent 500 arter av igler på verdensbasis, og det er registrert 28 arter fra Norge. Iglenes systematikk er komplisert og har vært gjenstand for revisjoner. De deles vanligvis i fire ordener:

• Børsteigler (Acanthobdellida) har børster på de fem forreste kroppsleddene. Den eneste kjente arten, Acanthobdella peledina, er blant annet funnet på ferskvannsfisk i Trysilvassdraget.
• Snabeligler (Rhynchobdellida) har en kjegleformet tapp («snabel») i bunnen av svelget. Den brukes til å bore hull på offerets hud, og som hjelp under blodsugingen; hit hører fiskeigler og de små bruskiglene.
• Kjeveigler (Arhynchobdellida) har tre faste, muskuløse lengdefolder, kjever, i svelget. De er forsynt med kalktenner som brukes til å sage hull på byttets hud, så de kan suge i seg blodet; hit hører blodigle (familie Hirudinidae) og hesteigle (familie Haemopida). Svelgigler (familie Erpobdellida) hører også til denne orden. De har ikke kalktenner på lengdefoldene i svelget; hit hører hundeigle.
• Branchiobdellider (Branchiobdellida) omfatter arter som lever eksternt på ferskvannskreps. De små dyrene er bare 1–10 millimeter lange. Deres bygningstrekk minner om igler, men også om fåbørstemark. I systematisk sammenheng blir de derfor ofte betraktet som en egen gruppe, atskilt fra iglene.

• leddormer
• børsteigler
• kjeveigler
• svelgigler
• snabeligler
• fiskeigler
• blodigle
• hesteigle

• Økland, K.E. og Økland, J. 2009. Igler (Hirundinea) i ferskvann i Norge. I. Oversikt over arter, litteratur og metodikk. Fauna 61 (3), 50 – 55.