meitemark

Kroppen er delt i et stort antall korte ledd. Under huden er det et kraftig muskellag som gjør dyret meget bevegelig. På hvert ledd er det åtte korte, stive børster som hjelper til med bevegelsene. Munnen finnes i den forreste, spisse enden. Den har ingen kjever eller tenner, men en del av svelget, sammen med den lille hodelappen, fungerer som et griperedskap. Meitemark trekker blad og andre plante- eller dyrerester ned i jorden og fukter dem med spytt slik at de lettere kan rive av biter og spise dem. I spiserøret sitter kalkkjertler som kan nøytralisere humussyrene i den jorden som slukes. I tarmkanalen finnes en kro og en kraftig muskelmage hvor maten blir findelt. Oversiden av tarmen har indre foldninger, som øker den fordøyende overflaten.

Meitemark har et blodkarsystem med en stor blodåre på ryggsiden hvor blodet strømmer fremover, og to på buksiden hvor det strømmer bakover. De er forbundet med fem små hjerter langt fremme i dyret. Blodet strømmer delvis ut i kroppens hulrom. Det sitter små ekskresjonsorganer i hvert segment, og de tømmes på utsiden av huden. Oksygen diffunderer gjennom den tynne huden, og tas opp i blodet. Det er meget viktig at huden er fuktig.

Nervesystemet består av et stort ganglion, en hjerne, rett over svelget. Fra den er det forbindelse til den ventrale nervestrengen i hele dyrets lengde. I hvert segment er det små ganglier med konsentrasjon av nerveceller. Nervestrengen inneholder noen spesielt tykke fibre som gir raske nerveimpulser slik at musklene kan trekkes fort sammen. Meitemark har ikke øyne, men lysømfintlige sanseceller, foruten forskjellige mekaniske sanseorganer.

Meitemark er tvekjønnede, og kjønnsorganene ligger i den forreste delen av kroppen. Når de blir kjønnsmodne, utvikles det foran midten av kroppen et kjertelrikt parti av huden, et belte eller clitellum, som svulmer opp i paringstiden. Sekretet fra dette holder dyrene sammen under paringen, da hvert av dem opptar sæd fra det andre. Det herdede slimet fra clitellum danner en «muffe», og når de trekker seg baklengs ut av denne, legges først eggene inni muffen, og deretter omgis eggene med sæd som stammer fra det andre dyret, så de blir befruktet. Ringen trekker seg så sammen til en kokong med 2–20 egg; en meitemark kan legge flere kokonger utover forsommeren. Når ungene kommer ut av egget, er de selvhjulpne og blir voksne i løpet av 3–4 måneder. En dansk forsker har funnet at kokongene kan tørke helt ut, og at de derved unngår å fryse når de overvintrer høyt oppe i jorden.

Marken ånder gjennom huden og må derfor leve i fuktige omgivelser. Den kan godt leve dagevis i vann, men dens egentlige hjem er nede i jorden. Normalt kommer enkelte arter opp på jordoverflaten bare om natten for å samle næring. Når de etter kraftig regn ofte kommer opp på jordoverflaten i store mengder, er det fordi regnvannet som trenger ned i jorden inneholder for lite oksygen, så de ikke får ånde. De fleste av dem dør likevel fordi de ikke tåler dagslys og ikke klarer å bore seg ned igjen.

Meitemark finnes mest i moldjord, i den øverste 0,5–1 meter, enkelte arter i kompost, men bare noen få kan leve i barskogenes råhumus. Om vinteren eller i altfor varmt vær går de større artene inntil flere meter ned i jorden, hvor de kan ligge i en slags dvale. I løsere jord borer marken seg frem med den spisse forenden, i fastere jord må den spise seg frem. Den jorden som har passert tarmkanalen, er blitt fin mold, som den legger fra seg på jordoverflaten. Derved kommer småstein og annet som ligger på jordoverflaten, stadig lenger ned i jorden.

Meitemarkens betydning for planteveksten er svært stor; den produserer moldjord og vender de øverste jordlagene. Gangene den lager, gjennomlufter og drenerer jorden og letter planterøttenes vekst, og den påskynder forråtnelsen av døde plante- og dyrerester.

Familien meitemarker hører til underklassen fåbørstemark som igjen hører til rekken leddormer.

I Norge er det registrert 24 arter meitemark fordelt på 10 slekter. Inntil 2011 kjente man til 19 arter. Da ble det satt i gang et kartleggingsprosjekt av meitemark i regi av Artsdatabanken hvor det ble funnet flere nye arter, og kanskje finnes det enda flere.

Den største arten er stormeitemark, Lumbricus terrestris, som lever i moldjord i hager og løvskog. Den kan bli 30 centimeter lang. Skogmeitemark, Lumbricus rubellus, blir 10–15 centimeter. Grønnmeitemark, Allolobophora chlorotica er også en vanlig art. Den blir omtrent 7 centimeter, og lever i åker og eng. Kompostmeitemark, Eisenia fetida, blir 6–12 centimeter, og finnes ofte i store mengder i gjødsel- og komposthauger. Under mose og i vissent løv lever mosemeitemark, Dendrobaena octaedra, som bare blir 2–4 centimeter lang.

Familien er utbredt over størstedelen av den nordlige halvkule, selv på Novaja Semlja finnes en art, men ikke på Svalbard. På den sørlige halvkule erstattes familien Lumbricidae av familien Megascolecidae. Dit hører den største arten, den australske kjempemeitemarken, som kan bli over tre meter lang og nesten tre centimeter tykk.

Nyere kartlegging har vist at det er flere arter meitemark i Norge enn tidligere antatt. Mange har derfor ikke fått norske navn. De vitenskapelige navnene består av to ledd. Det første leddet er slektsnavnet. Det andre er spesifikt for arten.

• fåbørstemark
• leddormer

• Kjennetegn på norske meitemarkarter hos miljølære.no
• Beskrivelser av karaktertrekk hos miljølære.no

• Hågvar, Eline Benestad: Det zoologiske mangfoldet. tredje utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo. (2010)
• Pechenik, Jan A: Biology of the Invertebrates. 606 sider. McGraw-Hill, International Edition. (2010)