potetål

Befruktede hunner svulmer opp og omdannes til et hardt, læraktig hylster, som kalles cyste, og som inneholder opptil 500 egg og larver. De brune, runde cystene er på størrelse med et knappenålshode og blir igjen i jorden og fører smitten videre. I cystene vil en del av eggene klekkes hvis det på ny dyrkes potet på samme stykke på grunn av påvirkningen av stoffer (rotdiffusat) som utskilles fra potetplantens røtter. Cystene er smittefarlige i minst 15–20 år. Det foregår også en viss spontan klekking når temperaturen stiger om våren.

Arten opptrer med fem raser (patotyper), men patotype Ro1 utgjør rundt 98 prosent. I Norge finnes det potetsorter som har utviklet resistens mot denne patotypen. Patotype Ro1 ble påvist hos oss første gang i 1955. I 1999 var 100 000 dekar infisert med potetål (potetcystenematode) i Norge. Storparten av nematodene er funnet på bruk hvor det har vært liten anledning til å skifte jord, det vil si i første rekke på tomtebruk og småbruk og i tidligpotetdistrikter. Spredningen foregår særlig med ikke-sertifiserte settepoteter, jord, redskap og emballasje. Også bruk av slam på jordbruksarealer kan føre til spredning.

Potetålene er internasjonalt fryktede skadedyr. Ifølge forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere (matloven) kan det pålegges tiltak for bekjempelse av potetål og for å hindre spredning. Forskriften gir adgang til forbud mot potetdyrking (karantene), veksling mellom dyrking av resistente og ikke-resistente potetsorter og vekstskifte med andre planteslag.

• skadedyr
• biologisk bekjempelse
• jordbruk i Norge