Adonaj

Ordet Adonaj har en lang og komplisert brukshistorie i kristne bibler, og er her knyttet sammen med Guds eget navn. I den bibelhebraiske litteraturen har Gud et egennavn som skrives med konsonantene JHVH. Navnet var flittig brukt og finnes over 6000 ganger i bibeltekstene. Men etter hvert som tekstene ble betraktet som hellige, oppfattet man dette navnet som så hellig at det ikke kunne uttales, og derfor vet vi ikke lenger nøyaktig hvordan navnet lød. På den tiden ble nemlig hebraiske tekster skrevet med kun konsonanter. Vokalene, og dermed uttalen, i bibeltekstene ble overlevert muntlig. Forskning viser at første stavelse i Guds navn var «Jah», og de fleste forskere mener at ordet som helhet ble uttalt Jahve eller kanskje «Jahu». Etter at navnet gikk ut av bruk, var situasjonen at i de hebraiske bibeltekstene sto det JHVH, men i stedet for å si Jahve, eller liknende, uttalte man ordet Adonaj, altså herre.

På 600-800 tallet evt., grovt regnet 1000 år etter at bibeltekstene ble forfattet, etablerte masoretene, som er de jødiske lærde som hadde ansvar for å overlevere bibeltekstene, et system for å notere også vokalene og uttalen i bibeltekstene. Teksten med konsonanter var nå oppfattet som hellig og kunne ikke endres. Derfor beholdt masoretene alltid de opprinnelige konsonantene også i de få tilfellene der de mente at konsonant-teksten var feil. For å sikre at lesningen likevel ble riktig, valgte masoretene å føre inn vokalene til det ordet som de mente skulle leses på dette stedet. I margen på manuskriptet førte de også opp de konsonantene som de mente var riktige. Slik gjorde masoretene også i tilfellet med Guds navn. I bibeltekstene er derfor konsonantene JHVH utstyrt med vokalene fra det ordet som skulle leses (Adonaj). Effekten av dette er at den som ikke kjenner det masoretiske systemet og leser konsonanter og vokaler slik de står i middelalder-manuskriptene, kommer til å uttale Guds navn (JHVH) som Jehova(h). Denne uttalen av Guds navn oppstod altså ikke før kristne bibeloversettere i middelalderen og senere kom til å misforstå hvordan de jødiske hebraiske bibeltekstene skulle leses. Gjengivelsen «Jehovah» kom inn i en rekke engelske bibeloversettelser og fungerte lenge nettopp som et egennavn for Gud. Slik fikk de kristne biblenes Gud igjen et egennavn, slik Gud opprinnelig hadde hatt i de hebraiske tekstene – men det var altså ikke lenger det samme navnet.

• Den hebraiske bibelen
• Det gamle testamentet
• Tanakh
• kristendom
• jødedom