Manikeismen er en form for gnostisisme. Den lærer at menneskets ånd er en gnist av guddommens lys, men at ånden er fanget i materien, og frelsen består i å frigjøre den fra materiens bånd. I sin lære om hvordan verden er blitt til, gjør Mani bruk av mytologiske bilder som beskriver hvordan to prinsipper, «Storhetens Far» og «Mørkets Fyrste», står imot hverandre fra evighet av. De identifiseres med henholdsvis lys og mørke, godt og ondt. Mørkets fyrste har fanget en del av det guddommelige lys i materien, men Storhetens Far fører de tapte «lyspartikler» tilbake til lysriket ved hjelp av en rekke frelsere, blant dem Jesus, som han sender til verden.
Manikeismens dualisme er av iransk opprinnelse. Dens organisasjon, med inndeling i munker («utvalgte») og legfolk («hørere»), har derimot buddhismen som forbilde. Munkene levde et asketisk liv for å oppnå åndens frigjøring fra alt materielt.
Et karakteristisk trekk ved manikeismen er at den tilpasser organisasjonsform og lære til de dominerende religionene. Mens manikeerne i vest organiserte en kirke med biskoper, prester og diakoner og fremhevet Jesus som frelserskikkelse, ble Mani i Øst-Asia fremstilt som en gjenfødelse av Laozi.
Kommentarer (2)
skrev Nora Iman Sedki
svarte Erik Dyrhaug
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.