Mirabai
Maleri av den viktige indiske maleren Raja Ravi Varma (1848–1906). Maleriet er av den kvinnelige dikterhelgenen Mirabai (1498–1557) som uttrykte gudskjærlighet ved å identifisere seg med Krishnas elskede.
Mirabai
Av .

Bhakti er innen hinduismen et personlig gudsforhold preget av hengivenhet fra tilbederens side og tillit til at guden de tilber er full av nåde. Bhakti er en av hinduismens hovedformer.

Faktaboks

Uttale
bhˈakti
Etymologi
Sanskrit ‘hengivelse’

Teksten Bhagavadgita er et tidlig uttrykk for bhakti. Men teksten skiller seg fra senere bhakti ved at den først og fremst forkynner en pliktetikk. En tilbeder, en bhakta, skal handle i verden med et asketisk sinnelag, der handlinger som er rette, skal utføres som plikt og uten tanke på egen vinning, og med guden Krishna i tankene.

Mens bhakti i Bhagavadgita er preget av underdanighet og plikt tar den senere bhakti i større grad følelser i bruk i relasjonen mellom guden og tilbeder, og i noen tilfeller blir følelser brukt som frelsesvei. Templer og tempelritualer og sanger om og til guder og gudinner har vært særlig viktig i bhakti. Fortellinger om guder og gudinner blir også viktige samt en omfattende festkalender.

Bhakti-teologier

Bhakti bygger på at gud og mennesker i ytterste forstand er forskjellige og at de derfor kan ha en relasjon, som står i motsetning til enkelte upanishaders (hellige skrifters) budskap om identitet mellom atman og brahman. Bhakti ble grunnlag for omfattende teologiske systemer hvorav Ramanujas vishishtadvaitavedanta kanskje er det viktigste. For Ramanuja er en ikke-dualistisk identitet mellom gud og menneske, slik Shankara var talsmann for, en lavere form for opplevelse sammenlignet med foreningen av gud og menneske der en forskjell består.

Det er mange bhakti-teologier i hinduismen, og Ramanujas tanker dominerer først og fremst i den sør-indiske vishnuismens teologi. For Ramanuja var det viktig å forsvare tempelritualenes verdi. Bhakti er grunnlaget for de omfattende puja-ritualene i templer der guder og gudinner tilbes i statuer som de har tatt bolig i og som behandles som levende personer. De vekkes om morgenen, vaskes, får nye klær, synges til og tilbes med gaver som mat, blomster or røkelse og dagen er videre fylt av et program for ivaretakelse av gudens velbefinnende. Dette rituelle maskineriet er selve grunnlaget for menneskets trygghet og veldferd og en stabil verdensorden. Når dette maskineriet er på plass, er gudene vennlig innstilt og individuelle tilbedere kan dem om hjelp og støtte når de besøker templet. Tilbedelse av guder og gudinner i statuer i templer er bhaktis hovedform.

Prinsippet for tilbedelsen er den samme i hjemmet, men her er tilbedelsen forenklet og foregår på en mindre skala.

Fortellinger

Fortellinger om bhaktiens guder og gudinner finnes i eposene Mahabharata og Ramayana, men særlig i den svært omfattende purana-litteraturen. Særlig viktig er teksten Bhagavatapurana som blir grunnlaget for en sterkt følelsesbasert bhakti der lengten etter en fraværende guddom blir sentralt, kalt viraha-bhakti. Siden de mange fortellinger om guder og gudinner har foregått på jorden, er pilegrimsferd og helligsteder en sentral del av bhakti. Det å være på stedet der en fortelling foregikk, gjør fortellingen sann, bringer tilbederen nærmere guddommen og gir opplevelser av forundring og hellighet.

Dikterhelgener

Bhakti er i hinduismens historie særlig forbundet med dikterhelgner som uttrykte sin kjærlighet til den guden de tilba i diktning. Denne diktningen var på folkespråkene, i motsetning til sanskrit som var språket som ble brukt i mange templer og i mange ritualer. Sanskrit var gudenes språk, men dikterhelgene mente at gud også forsto de lokale språkene, og dette åpnet for et direkte gudsforhold uten brahmin-prestene som mellommenn. De tidligste dikterhelgnene var virksomme i de tamilske områdene i Sør-India fra rundt 600-tallet evt. De sang til Shiva, Vishnu og Krishna. De vishnuittiske dikterhelgner ble kalt alvarer og de shivaittiske nayanararer. Disse reiste rundt til helligstedene og skapte stor entusiasme rundt nye religiøse former. Det var denne nye hindu-bhakti som gjorde at jainismen og buddhismen i Sør-India, som hadde dominert flere områder der, gradvis forsvant. Dikterhelgenbevegelser fant sted i Karnataka fra tusentallet, med Basava som den mest kjente, i Maharashtra med dikterhelgner som Jnaneshvar, Eknath, Tukaram, Namdev, og deretter i hele Nord-India med sentrale dikterhelgner som Surdas, Tulsidas, Mirabai og Kabir. Dikterhelgnene diktet på folkespråkene og la grunnlaget for disse som litterære språk. For noen av dikterne var guden en transcendent virkelighet som oversteg alle forsøk på å forstå eller beskrive ham. En slik gud kalles nirguna, gud uten kvaliter, i motsetnimg til saguna, gud med kvaliteter. Kabir var en nirguna bhakta, likeledes sikhismens stifter Guru Nanak, men saguna er den dominerende form for bhakti-diktning.

Forskjellige guder er gjenstand for bhakti, og tilbederens holdning er oftest underdanig og respektfull, men i dikterhelgnenes sanger kan det også være som en venn, bror, foreldre, et barn eller gudens elsker. Ulike teologiske systemer utforsket disse gudsrelasjonene.

Identifikasjon med gjeterkvinnene, gopier i Krishnas Vrindavan, har vært viktig i indisk kunst og diktning som et bilde på sjelens lengsel mot gud og er grunnlaget for gaudiya-vishnuismen. Skogens (egentlig jungelens) lyder er Krishnas fløytespill som lokker oss til en høyere, transcendent virkelighet, som mennesket kan ha en personlig relasjon til ved å tilbe Krishna. Denne virkeligheten er guds frie, lykkelige og formålløse lek, lila som mennesket kan delta i. Denne forestillingen er grunnlag for en viktig form for bhakti i hinduismen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg