Markus
Markus' evangelistsymbol er en løve.

Markusevangeliet er det andre evangeliet i Det nye testamentet og den eldste sammenhengende beretningen om Jesu liv og død. Det har blitt brukt som kilde for Matteusevangeliet og Lukasevangeliet. Dermed er det også det første eksempel på den litterære sjangeren evangelium.

Faktaboks

Også kjent som

Evangeliet etter Markus

Markusevangeliet er antakelig skrevet like før eller like etter år 70 e.Kr. da Jerusalem ble erobret og tempelet ødelagt av romerne. Sitt innhold kan det ha hentet fra den muntlige overleveringen fra Jesu disipler. Biskopen og forfatteren Papias (cirka 60–140 evt.) knyttet det til Markus som var tolk for apostelen Peter.

Markusevangeliets første lesere var trolig hedningekristne, for jødiske skikker blir forklart, og alle aramaiske uttrykk i teksten blir oversatt. En tidlig tradisjon (Ireneus, død cirka 200 evt.) tenkte seg at evangeliet var adressert til kristne i Roma. Dette kan vanskelig bekreftes ut fra evangeliets innhold, men det er heller ikke noe som taler avgjørende imot det.

Innhold og særpreg

Evangeliet innledes med å presentere døperen Johannes som forkynte omvendelse og dåp for folk i Judea og Jerusalem. Han presenteres som den budbæreren profeten Jesaja har talt om. Slik oppfyller han Guds løfter i Skriften, men peker samtidig framover mot sin etterfølger, Jesus (1,2-8). Jesus blir døpt i Jordan av Johannes, og etter at himmelrøsten har erklært ham som Guds Sønn er han evangeliets hovedperson slik han også ble presentert i overskriften til boka: «evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn» (1,1).

I sin framstilling av Jesu gjerning legger Markusevangeliet stor vekt på at Jesus ikke bare i ord forkynte at Guds rike var kommet nær, men også at han var en handlingens mann som drev ut onde ånder, helbredet syke, vekket opp døde og på underfull måte mettet store menneskemengder i ørkenen. Jesu forkynnelse og lære får en forholdsvis mindre plass hos Markus enn i de andre evangeliene. Jesu gjerning er først knyttet til Galilea.

I kapittel 8, vers 27–33, fortelles det om et avgjørende vendepunkt i Jesu liv. Ved Cæsarea Filippi, helt nord i Israel, bekjenner Peter på disiplenes vegne at han er Messias, den lovede frelserkongen for Israel. Men Jesus forklarer at han ikke vil ta kongsmakt, men må dømmes i Det høye råd (de eldste, overprestene og de skriftlærde), bli slått i hjel og så stå opp på den tredje dag. Tre ganger lyder slike lidelsesforutsigelser (8,31; 9;31; 10;33-34) som dermed setter sitt preg på bildet av slutten på hans virksomhet i Galilea. Et gjennomgående motiv er at det skal holdes hemmelig hvem Jesus er, den såkalte Messias-hemmeligheten. Først etter Jesu død og oppstandelse kan evangeliet om ham forkynnes åpent. Ofte gjentas det at disiplene ikke skjønte Jesu ord, og disippelundervisningen i Galilea når et høydepunkt når han korrigerer deres ønske om å være først og størst: «Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres» (10,35-45).

Med hans inntog i Jerusalem kommer vi til Jesu siste påskefeiring og evangeliets dramatiske avslutning. Etter en provoserende aksjon på tempelplassen og mange kontroverser med forskjellige retninger blant jødene (kapittel 11 og 12) holder han en lang tale for sine disipler om de siste tider (kapittel 13). Så senkes fortellertempoet og vi kan nærmest følge ham fra time til time i det siste døgnet. Under avskjedsmåltidet med disiplene sine innstifter han nattverden og forutsier Judas’ svik og Peters fornektelse. Så begir han seg ut i natten og blir arrestert av soldatene i Getsemanehagen. Han blir først forhørt for Det høye råd, og tidlig på morgenen ført videre til Pilatus, som under press fra folkemengden dømmer ham til døden ved korsfestelse.

De siste versene i våre bibelutgaver (16,9-20) mangler i de eldste og beste håndskriftene. De har preg av å være et senere tillegg som sammenfatter stoff som er kjent fra de andre evangeliene. Evangeliet slutter med at Maria Magdalena og noen andre kvinner finner graven hans tom og flykter fra graven i redsel og taushet. Litterært betyr dette at teksten som forteller om denne tausheten, også bryter den slik at evangeliet likevel kan lyde.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Lars Hartman, Markusevangeliet, i serien Kommentar til Nya Testamentet, Stockholm: EFS-förlaget 2004

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg