Faktaboks

Frans av Assisi
italiensk Francesco d'Assisi
Født
1182
Død
3. oktober 1226
Frans fra Assisi i ekstase

Frans fra Assisi bestemte seg etter en alvorlig sykdom for å leve i fattigdom og følge Jesus.

Frans fra Assisi taler for fuglene
Frans fra Assisi regnes som dyrenes venn.
Av .
Frans fra Assisi

Frans fra Assisi. Den hellige Franciscus taler til fuglene. Utsnitt av freske i kirken San Francesco i Assisi, omkring 1296, antakelig malt av Giotto di Bondone.

Av /NTB Scanpix ※.
Frans av Assisi
Frans bryter med faren i full offentlighet på torvet i Assisi. Fra nå av vil han bare ha Gud i himmelen som sin far (markert ved fingeren øverst i bildet). Han har gitt alle klærne tilbake til faren og står igjen naken bak biskopens kappe.
Frans av Assisi
Frans av Assisi mottar stigmata på La Verna.
Av .

Frans av Assisi var en italiensk ordensgrunnlegger. Han ble helgenkåret i 1228 og er en av den katolske kirkes mest berømte helgener. Frans grunnla Fransiskanerordenen på 1200-tallet og bidro gjennom sitt eget liv og gjennom sin orden til en dyptgripende fornyelse av idealene for et hellig liv innen vestlig kristendom.

Blant de tre tradisjonelle løftene for et hellig liv i kloster – lydighet, kyskhet og fattigdom – la han særlig stor vekt på idealet om Kristus-etterfølgelse gjennom radikal fattigdom. Dette idealet kunne også komme til uttrykk som skarp kritikk mot bestående ordninger i kirke og samfunn.

To år før sin død fortelles det at Frans hadde en mystisk opplevelse der han mottok sårmerker lik Kristi sårmerker fra korsfestelsen (stigma). I mye av den kirkelige overleveringen om Frans av Assisi la man vekt på å dempe hans radikale budskap om fattigdom og legge mer vekt på Frans av Assisi som en fremstående mystiker.

Familiebakgrunn og omvendelse

Frans var sønn av den velstående tøyhandleren Pietro Bernardone og vokste opp i Assisi som del av byens borgerlige elite. Rund 1206 hadde han en serie religiøse omvendelseserfaringer. Disse førte til at han helt endret sin innstilling til de spedalske, som han tidligere syntes var avskyelige. Han hadde også en visjon der et krusifiks i kirken San Damiano i Assisi talte til ham og sa at han skulle bygge opp igjen kirken. Dette tok han bokstavelig, og han brukte av farens penger for å følge opp befalingen. Frans' nye livsform førte etter kort tid til fullt brudd med faren og familien.

Brødrenes livsform godkjennes av paven

Frans fikk tidlig med seg en gruppe, og de begynte å vandre rundt i Umbria og Toscana, der de praktiserte et nytt ideal for hellig liv med størst vekt på fattigdom. Det radikale fattigdomsidealet innebar i starten at de ikke skulle bo fast i et kloster, men stadig være på vandring og få mat og husly der noen ville gi dem det. Penger ble ansett som tabu og skulle skys som noe urent. Parallelt med denne radikale livsformen understreket Frans lydighet og lojalitet overfor kirkens presteskap. Prestene forvaltet nattverdens sakrament, og gjennom hele sitt liv viste Frans stor respekt for kirkens nattverdsfeiring som en hellig handling. I 1209 fikk Frans av Assisi en foreløpig godkjenning av livsformen hos pave Innocens 3.

Ordenen vokser og splittes

De kommende årene vokste ordenen kraftig, også utenfor Italia. Dette var også et resultat av en bevisst strategi for misjonering. I 1219 vedtok ordenens generalkapittel at de også skulle satse på misjon blant muslimer. Noen brødre ble sendt til Coimbra i Portugal for å drive misjon i det muslimske Sevilla og siden i Marokko. Frans selv dro til Palestina (Det hellige land) og til Egypt, der han hadde et dramatisk møte med sultan al-Malik-al-Kamil.

Da han vendte tilbake i 1220, trakk han seg tilbake fra rollen som ordenens leder. Det er usikkert om dette skyldtes sykdom etter reisen til Egypt eller resignasjon på grunn av svakere oppfølging av fattigdomsidealet i deler av ordenen. Ordenen ble i de følgende årene preget av indre stridigheter om hvordan fattigdomsidealet skulle praktiseres, og om hvordan fransiskanerne skulle forstå sin egen rolle i kirken.

Stigmatisering og død

I september 1224 hadde Frans sammen med en av brødrene for noen dager trukket seg tilbake til et sted nord for Arezzo som heter La Verna. Her fant den såkalte stigmatiseringen sted.

I en visjon så Frans en seraf (engel med tre par vinger). Den hadde utspente vinger og var festet til et kors. Etter at visjonen var over, hadde Frans fått sårmerker lik Kristi sårmerker på hender, føtter og i siden. I legendetradisjonen etter hans død ble stigmatiseringen tolket som uttrykk for den perfekte kristuslikhet: Frans hadde, uten selv å dø, fulgt Kristus helt inn i døden på korset og blitt merket av det.

Historien om stigmatiseringen av Frans ble alt i samtiden gjenstand for kritisk diskusjon og har også blitt kritisk ettergått i moderne historisk forskning.

Den 3. oktober 1226, to år etter stigmatiseringen, døde Frans i Portiuncula like utenfor Assisi. Dette var også stedet der de første brødrene hadde hatt sitt viktigste tilholdssted. Dagen etter ble han båret inn i byen Assisi og begravet i San Giorgio-kirken. To år etter, i juli 1228, ble han kanonisert av den fransiskanervennlige paven Gregor 9 på plassen utenfor kirken. I 1230 ble hans døde legeme så overført til den nye basilikaen San Francesco, som var blitt oppført i Assisi til hans ære.

Tekster og legender

Frans av Assisi var ingen lærd mann og øvet innflytelse mer gjennom måten han levde på, enn gjennom det han selv skrev. Ikke desto mindre har han etterlatt seg noen tekster som er blitt lest og brukt av ettertiden. Mest kjent er den såkalte «Solsangen», som han skrev kort tid før han døde. Den er uttrykk for en religiøsitet som forholder seg aktivt ikke bare til kirken og andre mennesker, men også til naturen og til hele skapelsen. I tillegg skrev han flere bønner, en del brev, formaninger til brødrene der han innprentet hvordan de skulle leve, og et tidlig utkast til det som siden skulle bli klosterregelen.

Senere tiders kjennskap til Frans stammer likevel først og fremst fra det rike tilfanget av helgenlegender og fortellinger som ble nedtegnet etter hans død. En rekke forfattere var aktive her. Ikke noen annen kristen helgens liv er i løpet av de første hundre årene etter sin død blitt bevitnet i så mange tekster og av så mange ulike forfattere som livet til Frans.

Den første store biografien ble skrevet av Thomas av Celano. Han hadde vært med blant Frans' brødre den første tiden, men var siden sendt ut som misjonær til Tyskland. Da han kom tilbake rett etter at Frans var død, fikk han i oppdrag av paven å skrive ned historien om Frans slik han selv hadde opplevd den, og slik den lot seg bekrefte gjennom samtaler med andre øyenvitner. Thomas av Celanos Prima vita («Første fortelling om hans liv») var ferdig i 1229. Midt på 1240-tallet kom han med enda en fortelling om Frans' liv. I mellomtiden hadde flere andre forfattere meldt seg med andre beretninger, og bildet som ble tegnet, var nokså ulikt fra legende til legende.

Dette var nok en hovedgrunn til at Fransiskanerordenen i 1260 bestemte at daværende ordensgeneral, Giovanni di Fidanza Bonaventura, selv skulle føre enda en Frans-legende i pennen. Den var ferdig i 1261, ble vedtatt som offisiell legende av ordenskapittelet i Pisa i 1263, og på ordenens generalkapittel i Paris i 1266 ble det også bestemt at den skulle være enerådende. Alle tidligere legender og historier om Frans skulle ødelegges og erstattes av Bonaventuras Legenda major («Den store legenden»).

Dette verket hadde fortsatt et innslag av historisk forankret biografi, men var først og fremst bygd opp systematisk slik at stigmatiseringen ble framhevet som det absolutte høydepunktet og som fullendelsen av Frans' hellige liv. Bonaventura var selv en kjent og innflytelsesrik mystisk tenker, og i Legenda major skyves vekten i fortellingen om Frans på en varsom, men tydelig måte over mot å gjøre ham til den perfekte mystiker mer enn et forbilde for radikal fattigdom og kritikk av rikdom. Ved stigmatiseringen blir Frans «inimitabilis» (umulig å etterligne) og framstår nesten som en ny Kristus.

Fra midt på 1300-tallet kom en ny og mer folkelig fortelling om Frans i omløp og vant stor popularitet. Den hadde tittelen Fioretti («Enblomsterkrans») og inneholder ikke minst mirakelfortellinger om Frans og hans nærmeste ordensbrødre. I de senere årene er også Fioretti blitt oppvurdert som kilde til historien om Frans av Assisi.

Frans-legendene fra tiårene før Bonaventuras Legenda major ble fastsatt som enerådende, ble gjenoppdaget på 1800-tallet og er siden blitt utgitt i flere kritiske utgaver.

Frans i middelalderens billedkunst

Også høymiddelalderens malere var tidlig ute med å dokumentere Frans' liv i bilder. Den mest kjente av dem er Giotto di Bondone. Han var en av dem som på 1290-tallet ble leid inn for å dekorere den nye basilikaen San Francesco, der Frans til sist ble begravet. Giotto forholder seg til Bonaventuras Legenda major og legger i valg av motiver tydelig mer vekt på stigmatiseringen enn på fattigdomsidealet og omsorgen for syke og fattige. Blant tidligere billedframstillinger av Frans' liv er den såkalte Bardi-tavlen i fransiskanerkirken Sta Croce i Firenze den mest berømte. Den ble laget allerede på 1240-tallet, og her har også bilder fra Frans' liv blant de syke og fattige en viktig plass.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Tekster

  • Verdens hellige skrifter: Frans av Assisi, utvalg og innledning ved Tarald Rasmussen, Oslo (Bokklubben) 2005.
  • Fioretti, en blomsterkrans om Frans av Assisi og hans første brødre, oversettelse og innledning ved Kjell Arild Pollestad, Oslo (Verbum) 2005
  • Francis of Assisi: Early Documents, utg.: Regis Armstrong m.fl., New York (New City Press), Bd. 1: The Saint (2002), Bd. II: The Founder (1999), Bd. III: The Prophet (2002)

Sekundærlitteratur

  • Chiara Frugoni: Francesco e l´invenzione delle stimmate, Torino (Enaudi) 1993
  • Michael J.P.Robson (ed.): The Cambridge Companion to Francis of Assisi, Cambridge UP 2012
  • André Vauchez: Francis of Assisi. The Life and Afterlife of a Medieval Saint, Yale UP 2012 (først utgitt på fransk, Arthème Fayard 2009)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg