askeonsdag

I Den katolske kirke holdes det askeonsdagsmesse. Askeonsdag en dag for faste og abstinens, hvor man ikke skal spise kjøtt. I de nordiske landene har disse bestemmelsene en mild fortolkning, der faste innebærer at man spiser mindre enn til daglig, og abstinens vil si at man gir avkall på en bestemt form for mat, drikke eller fornøyelse.

Den katolske kirkens regler for hvordan sakramentene skal utføres gjelder ikke utdeling av aske på på askeonsdag. Asken kan deles ut ved et enkelt ritual til alle, og det kan skje nærmest hvor som helst. Handlingen kan også utføres av lekfolk. Asken må imidlertid være velsignet av en geistlig. Ideelt sett skal asken som benyttes stamme fra palmegreiner som ble brukt ved gudstjenesten palmesøndagen året før. Etter messen blir disse samlet og senere brent. Asken blir ofte blandet med olje.

I middelalderen sa presten gjerne «Husk, menneske, at du er støv, og at du skal vende tilbake til støvet» under ritualet. Dette var ifølge Bibelen, Guds ord til Adam og Eva etter syndefallet. Ved revisjonen av den katolske liturgien i 1969 ble det innført et alternativt formular som er hentet fra Markusevangeliets kapittel 1, vers 15: Vend om og tro på evangeliet.

Askeonsdag er ikke fast gudstjenestedag i Den norske kirke. Det er opp til menighetene lokalt hva man ønsker. Mange steder er det allikevel kveldsgudstjeneste denne dagen, og det er ikke uvanlig at gudstjenestedeltakerne påføres et kors i pannen, i tråd med gammel tradisjon.

I den katolske perioden i Norge, altså før reformasjonen, innledet askeonsdag den såkalte langfasten, en streng fastetid som varte helt til påske. Dagene før askeonsdag, fastelavn, var preget av feiring og fest. Fra og med askeonsdagen ble det slutt på den løsslupne livsførselen og overspisingen som kulminerte på fetetirsdag dagen før. Maten på askeonsdag skulle vitne om forsakelse og måtehold. Inntil slutten av 1800-tallet var det mange steder skikk at i alt man spiste denne dagen skulle det være aske, for eksempel ved at man strødde aske på grøten eller i suppen.

I middelalderen var askeonsdag en av kirkeårets store botsdager. Dette kom også til uttrykk gjennom liturgien. Det ble hengt opp en duk foran alteret som ble hengende i hele fastetiden. Alterskap ble gjerne lukket og helgenbilder dekket til. Før messen ble asken innviet mens det ble lest bønner.

På askeonsdag møtte de som skulle bøte for sine synder i kirken med spesielle botsklær og med aske i håret. Det ble kalt å kle seg «i sekk og aske». Uttrykket viser til en gammel, opprinnelig jødisk skikk for å uttrykke sorg eller anger, som er omtalt i Bibelen. Etter hvert ble det noen steder vanlig at presten tegnet et kors på pannen til alle som var til stede ved gudstjenesten.

I Danmark-Norge førte reformasjonen på 1500-tallet til at fasteplikten og de ordinære fastetidene fra den katolske tiden ble avskaffet. Man mente det var bedre å forberede seg til påsken ved å legge vekt på forkynnelsen, ikke fasteforskrifter. Imidlertid innebar ikke dette en omfattende endring av folks faste- og påskeskikker. En måte å tilpasse seg situasjonen på, var å legge askeonsdag til den stille uke, altså til dagen før skjærtorsdag.

• faste
• fastelavn

• Den katolske kirke: askeonsdag
• Den norske kirke: fastetiden

• Sven Helander: Askonsdag, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelaldere, bind 1.