basilika

Et tilnærmet basilikasystem finnes i egyptiske templer fra omkring 1500 fvt. Det ble fullt utviklet av romerne ut fra deres behov for store forsamlings- og rettslokaler. Karakteristisk for romersk byggekunst er også den halvrunde nisjen, exedra, som gjerne avsluttet midtskipet.

Basilika er den latinske betegnelsen på det greske begrepet stoa. Det er brukt om et bredt utvalg av byggverk i romersk arkitektur, men spesielt om store offentlige søylehaller som lå med langsiden som inngangsside langs byenes sentrale plasser i hele Romerriket. Et eksempel på en ny type basilika med to innvendige parallelle søylerekker som dannet tre skip, og inngang i kortenden, finner vi ved Forum i Pompeii (første århundre fvt.). Denne typen fikk anvendelse som rettslokale og kunne ha exedra, blant annet midt på kortveggen, hvor magistraten satt.

Da kristendommen i år 313, ved et edikt fra keiserne Konstantin og Licinius, fikk likeverdig status med andre religioner, ble det behov for en egen bygningstype (senere kalt kirker) for den kristne kulten. En avlang basilikaform ble i de fleste tilfeller valgt. Et tidlig eksempel er den femskipede Laterankirken i Roma (først Kristkirke, idag S. Giovanni in Laterano), pavens biskopskirke, som ble reist omkring 313 og ombygget i 1650 av Francesco Borromini.

Exedraen, nå kalt apsis, gav naturlig plass for alteret. Etter hvert som et større presteskap skulle ha sine faste sitteplasser nær alteret og korsangen ble innført, ble partiet utvidet i dybden og gitt navnet kor. I tidlig middelalder ble det tilføyd tverrskip, ofte i begge ender av langhuset. Senere ble man stående ved ett tverrskip, lagt mellom langhus og kor, hvorved kirkebygningen fikk sin karakteristiske korsform. Kapeller ble også føyd til, i krans omkring koret, eller som halvt selvstendige, mindre bygninger, forbundet med hovedanlegget.

Midtskipet har forekommet uten tak (hypaethral basilika), men har vanligvis eget tak, på vegger som rager opp over øvrige takflater. Disse veggdelene har vinduer som gir lys til midtskipet og kalles klerestorium. Et slikt tverrsnitt kalles basilikatverrsnitt.

Sin mest markante utforming har basilikakirken fått i de høyreiste gotiske kirkebyggene, som for eksempel de franske katedralene i Amiens, Chartres og Reims.

Eksempler på store norske kirker i basilikaform er Nidarosdomen og domkirkene i Oslo, Hamar og Stavanger. Mariakirken i Bergen, Gamle Aker kirke og Nikolaikirken på Gran er andre eksempler.

• midtskip
• tverrskip
• romersk arkitektur

• E. Langlotz: Der architekturgeschichtliche Ursprung der christliche Basilika, 1972;
• H. Kähler: Die frühe Kirche. Kult und Kultraum, Berlin 1972;
• H. P. L’Orange: Oldtidens bygningsverden, Oslo 1978 ss. 206–09;
• Hans Koepf: Bildwörterbuch der Architektur, Stuttgart 1982 ss. 43–46;
• N. G. L. Hammond og H. H. Scullard (red.): The Oxford Classical Dictionary, Oxford 1991 s. 162.