dåp

Ifølge evangeliene i Det nye testamentet ble Jesus døpt i Jordanelven av døperen Johannes, noe som viser at det innenfor jødedommen ble praktisert dåp før kristendommen. Jesus regnes å ha innstiftet den kristne dåpen med dåpsbefalingen (misjonsbefalingen) som står i Matteusevangeliet kapittel 28, vers 16–20.

Ved misjon er det alltid dåpen som er det avgjørende skillet mellom ikke-kristen og kristen. Senest fra 500-tallet ble dåp av barn vanlig. På 1500-tallet innførte de mest radikale kirkelige reformatorene voksendåp og gjorde den avhengig av personlig tilslutning til kirken. Man ønsket at dåpen skulle være en omvendelseshandling og et uttrykk for personlig trosoverbevisning og den som var døpt som barn, måtte døpes igjen når han eller hun var gammel nok til å velge det selv. Disse ble kalt gjendøpere.

Døpemåten var opprinnelig hel eller nesten hel neddykking i vannet (immersjon), noe som fortsatt praktiseres i den ortodokse kirken. I Vesten var det i middelalderen vanlig å nøye seg med å øse vann over barnets hode (infusjon). Det var først med kirkens utbredelse til de germanske landene at navngivningen ble forbundet med dåpen. Fadder-institusjonen finner vi omtalt første gang hos kirkefaderen Tertullian (cirka 200), men den er sannsynligvis eldre. Fadderens oppgave er å være vitne til at dåpen er utført på rett måte, å understøtte kirkens arbeid med å oppdra barnet i kristen tro samt å be for barnet.

Barnedåp er den vanligste form for dåp i de fleste kristne kirker i dag.

Den teologiske argumentasjonen for barnedåpen slik den praktiseres i Den norske kirke i dag, er at troen og syndenes forlatelse som dåpen er et tegn på, er en gave og ikke noe menneskene kan gjøre seg fortjent til.

Voksendåp er dåp av en voksen person som har samtykket i troshandlingen. Dåpen sees da som et uttrykk for en personlig trosoverbevisning og er en bekjennelseshandling. Dette er praksis i baptismen, pinsebevegelsen og andre samfunn og menigheter som ikke har barnedåp. I disse bevegelsene kalles voksendåp troendes dåp og er et uttrykk for en personlig trosoverbevisning og bekjennelse hos dåpskandidaten. De som går inn i menigheter som praktiserer troendes dåp, må ved opptagelsen døpes på ny, gjerne ved neddykking, selv om de har vært døpt som barn.

Dåpen er kriteriet for medlemskap i Den norske kirke. Dersom en er døpt i et annet kristent trossamfunn trengs ingen ny dåp, men for udøpte ungdom og voksne som ønsker å melde seg inn i Den norske kirke foregår dåpen etter en tilpasset dåpsliturgi.

I middelalderen var det streng straff for å utsette barnets dåp lenger enn høyst nødvendig. I Norske Lov av 1687 var fristen satt til åtte dager etter fødselen. Dette ble opphevet i 1771, men ennå på 1800-tallet ble barna gjerne døpt én til tre dager etter fødselen. Fordi dåp var regnet som nødvendig for å oppnå frelse, ble det tidlig tillatt andre enn geistlige å utføre den. I middelalderen spilte undervisningen om hvordan man skulle foreta såkalt nøddåp stor rolle. Nøddåp utføres på annet sted enn i kirken fordi man på grunn av sykdom ikke kan vente med dåpen til det kan forrettes ordinær dåpshandling. Det var også fleksibilitet med hensyn til stedet for dåpen, særlig fra 1000-tallet av. Helst skulle den skje i sognekirken, men i nødsfall hvor som helst ellers.

Etter at det ble åpnet for andre trossamfunn i Norge med Dissenterloven fra 1845, gjelder dåpen som innmeldelse i et trossamfunn.

• barnedåp
• voksendåp
• døpefont
• fadder – dåpsvitne
• ritual
• kristendom
• åndsdåp