Felles for alle retningene er at de vil være strengt lutherske. Martin Luthers skrifter, de lutherske bekjennelsesskriftene og Læstadius' prekener siteres flittig og betraktes som normative.
Læstadianerne har tradisjonelt tilhørt Den norske kirke, deltatt i kirkens gudstjenester, døpt sine barn der og tatt i mot nattverd. Enkelte steder har man imidlertid egen dåp, nattverd og konfirmasjon. Dette har gjerne oppstått som følge av en kritisk holdning til det man oppfatter som en liberal utvikling i kirken, særlig i samlivsetiske spørsmål.
Uavhengig av oppslutningen om kirken har læstadianere møter i egne bedehus. Slike møter kalles forsamlinger. De læstadianske forsamlingene ledes av menn som velges ut fra personlige egenskaper og livsførsel. Predikantene, som de kalles, har en sterk posisjon i forsamlingene. Kvinner kan ikke lede møter eller holde preken i læstadianske menigheter.
Innenfor den lutherske tradisjonen representerer læstadianismen noe nytt ved sin betoning av skriftemål og absolusjon og ved særoppfatninger av enkelte lærepunkter. Omvendelsen fremkalles gjennom botsforkynnelse, og den skal markeres ved skriftemål for en av bevegelsens ledere, som derpå tilsier syndenes forlatelse ved håndspåleggelse. Absolusjon i denne formen gjentas også senere i livet.
Barnedåp og bønn praktiseres, men gjelder ikke som nådemidler. Derimot spiller nattverden en stor rolle i læstadianismens fromhet. Under nattverdhandlingen kan det bryte ut «rørelse» i forsamlingen (se lihkadus). Bevegelsen er pietistisk med sterke fromhetskrav, som for eksempel forbud mot røyking, alkohol, dans med mer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.