Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige

Etter Smiths død begynte et nytt kapittel i kirkesamfunnets historie. Brigham Young (1801–1877), som hadde vært misjonær i England, ble av et flertall anerkjent som ny leder og profet etter Joseph Smith. Han ledet en folkevandring fra USAs østkyst til ørkenområdet Utah, over 3500 kilometer unna, etter mønster av israelittenes vandring fra Egypt til «det lovede land» (jamfør 2. Mosebok). Rundt 80 000 mennesker bosatte seg i Salt Lake City, som ble grunnlagt i 1847. De fikk i gang skoler, kunstig vanning, industri og handel. Byen ble et senter for misjon, og det første mormontempelet i Utah ble reist der.

En del mormoner anerkjente ikke Youngs lederskap, men ønsket at Smiths eldste sønn, Joseph Smith III (1832–1914), skulle lede kirken videre. I 1860 grunnla de Den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige – et kirkesamfunn som gjennom årene har utviklet seg i en noe annen retning enn det trossamfunnet Young ledet. Det har endret navn til Community of Christ (Kristi Samfunn) og har i Norge rundt 50 medlemmer. Det er gjennom årene stiftet mange trossamfunn som baserer sin tro på Mormons bok og Joseph Smith som profet, men både i Norge og i verden for øvrig har det trossamfunnet som ble ledet av Young alltid vært størst.

Etter at Young døde i 1877, overtok John Taylor (1808–1887) som trossamfunnets president, etterfulgt av Wilford Woodruff (1807–1898). Da Utah fikk status som amerikansk stat i 1896, måtte samfunnet i Salt Lake City tilpasse seg føderal lovgivning og blant annet avvikle polygami-ekteskap. Dette medførte stridigheter som preget Woodruffs periode som president.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige etablerte seg tidlig i England, som fungerte som base for misjonsvirksomheten i Europa, blant annet i Norge.

Som på 1800-tallet ledes trossamfunnet i dag av en president med to rådgivere – «Det første presidentskap» – og under disse tre «De tolv apostlers quorum». Ifølge Kirken mottar mennene i begge disse organene åpenbaringer direkte fra Gud. I tillegg til misjon og menighetsdrift vektlegger kirken utdannelse og driver Brigham Young-universitetet i Provo i Utah. Trossamfunnet er i dag en synlig del av det amerikanske samfunnet. Mange profilerte mormoner har vært aktive i amerikansk politikk, og koret Mormon Tabernacle Choir nyter stor anseelse.

Kirken har ifølge egen statistikk fra 2015 om lag 15,5 millioner medlemmer fordelt på over 150 land.

De første norske mormonene ble døpt i Risør i 1851. Selv om dissenterloven fra 1845 tillot andre kirkesamfunn enn «Den evangelisk-lutherske Religion» (jamfør grunnlovens § 2), fikk ikke mormonene nyte godt av religionsfriheten. En høyesterettsdom i 1853 slo fast at dette kirkesamfunnet ikke var kristent, og det falt dermed utenfor dissenterlovens beskyttelse. Dette var en medvirkende årsak til at rundt 3500 norske mormoner utvandret til USA i løpet av perioden 1850–1920.

Det var lenge sterke reaksjoner mot mormonenes misjonsvirksomhet i Norge. Denne kritikken kom først og fremst fra den kristne lekmannsbevegelsen og fra representanter fra statskirken (Den norske kirke). Kritikken sammenlignet mormon-misjonærene med en invasjon som kunne true samfunnets moral. De ble anklaget for å drive virksomhet som kunne føre til polygami og hvit slavehandel.

Kirken er i dag registrert som kristent trossamfunn, men mottar ikke offentlig støtte. Ifølge medlemslistene er i overkant av 4600 medlemmer fordelt på 22 lokale menigheter. Trossamfunnets tidsskrift heter Liahona.

• Religion i Norge

Mormons bok inneholder fjorten bøker som forteller om en israelittisk familie som utvandrer til det amerikanske kontinentet cirka år 600 fvt. De blir etter hvert mange, og familiens etterkommere splittes i to grupper: nephittene, som er lydige mot Gud og velsignes av ham; og lamanittene, som er ulydige og forbannes. I en sentral fortelling i Mormons bok viser Jesus seg for de utvandrede israelittene, etablerer en kirke og innsetter tolv apostler. Denne historien finner sted i år 34. Fortellingen om israelittene i Amerika tar slutt rundt år 400 evt., da nephittenes slekt dør ut. Lamanittene lever videre og er ifølge læren forfedre til «indianerne», urbefolkningen i Nord-Amerika.

Mange kritikere hevder at Mormons bok må være skrevet på 1800-tallet, sannsynligvis av Joseph Smith. Mormonene selv ser på boka som et vitnesbyrd om at Jesus virkelig har levd på jorda og som en bekreftelse på Bibelen.

I tillegg til Bibelen og Mormons bok regnes også Lære og pakter og Den kostelige perle som hellige, åpenbarte bøker. Førstnevnte er en samling åpenbaringer i hovedsak mottatt av Joseph Smith, blant annet Visdomsordet (kapittel 89), kirkens «helselov» som foreskriver sunt kosthold – i dag praktisert som avholdenhet fra alkohol, tobakk, kaffe og te. Den andre boka inneholder utdrag fra bibelske skrifter som skal ha gått tapt samt Joseph Smiths beretning om kirkens tilblivelse.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dager Hellige har en trosbekjennelse i tretten punkter, der det første lyder: «Vi tror på Gud, den evige Fader, og på hans Sønn, Jesus Kristus, og på Den hellige ånd.» Kirken forholder seg altså til treenigheten, som imidlertid er forstått noe annerledes enn i andre teologiske tradisjoner: Trossamfunnet ser Faderen og Sønnen som to separate, menneskelige og fysiske skikkelser. Fordi mennesket er skapt i Guds bilde (1. Mosebok 1,26f), er Gud og mennesket like av utseende. Jesus er preeksistent og var sammen med Faderen om å skape himmel og jord. Jesus i sin preeksistente tilværelse identifiseres med Jehova eller Jahve (fra hebraisk, oversatt med «Herren» i Bibelselskapets oversettelse), mens Faderen identifiseres med Elohim («Gud»). Den hellige ånd er en person i guddommen, men han har ingen kropp. Ånden veileder menneskene og vitner om Faderen og Sønnen. De tre er én i hensikt og oppgave.

Trossamfunnet har også en detaljert lære om mennesket med fokus på menneskets frihet. Forestillinger om arvesynd og lignende er uaktuelle, da de kan gå på bekostning av å forstå mennesket som et fritt vesen. Fortellingen om syndefallet (1. Mosebok 3) tolkes positivt fordi kunnskap om godt og ondt er en forutsetning for å kunne ta kvalifiserte avgjørelser. Mennesket har derfor frihet til å velge.

Mennesket lever ifølge kirkens tro først som et åndevesen i «foruttilværelsen» i Guds nærhet. Deretter blir det født på jorda og får en kropp. I løpet av en relativt kort periode tar det noen viktige valg, og etter døden lever det videre uten kropp i en «åndeverden». På oppstandelsens dag vil menneskets ånd gjenforenes med sin fysiske kropp. Alle døde vil gjenoppstå til et evig liv, men på ulike herlighetsnivåer.