Arbeidere
Den industrielle revolusjon førte til dannelsen av en arbeiderklasse som dannet fagforeninger. I de fleste land har det tradisjonelt vært et nært samarbeid mellom fagbevegelsen, arbeiderpartiene og arbeiderbevegelsen. Fotografiet viser bygningsarbeidere i New York som tar seg lunsjpause på toppen av Rockefeller Center, New York, 1932.
Av /NTB Scanpix.
LO-leder Gerd Kristiansen i møte med Dag Terje Andersen fra Arbeiderpartiet og NHO-leder Kristin Skogen Lund.

I de skandinaviske landene ble det på 1930-tallet institusjonalisert systemer for forhandlinger mellom fagbevegelsen og arbeidsgivernes organisasjoner. Dette har ført til at arbeidslivet og lønnsfastsettelsen helt siden da har vært mindre preget av konfrontasjon og mer av institusjonalisert samarbeid (trepartssamarbeid). Trepartssamarbeidet mellom LO, NHO og myndighetene er viktig i norsk politikk.

Fagbevegelsen er en alminnelig fellesbetegnelse for fagforeninger, landsomfattende fagforbund og lokale organisasjonsledd i arbeidstakerorganisasjoner.

Faktaboks

Også kjent som

fagrørsla

Fagbevegelsen utgjør en hoveddel av det som kalles arbeiderbevegelsen. Arbeiderbevegelsens andre viktige bestanddel er de politiske partiene som historisk har blitt dannet for å fremme arbeideres interesser, som arbeiderpartier, sosialdemokratiske partier og sosialistiske og kommunistiske partier. Arbeiderbevegelsens tredje søyle er den samvirkende eller kooperative bevegelsen (boligbygging, næringsmidler, handel, bank og forsikring med mer).

Arbeiderbevegelsen ble til som en følge av kapitalismens manglende evne til å skape jevn utvikling og rimelig jevn fordeling av samfunnets goder. Fagbevegelsens arbeid har vært en svært viktig årsak til at arbeideres levekår har bedret seg og til at det har blitt skapt velferdsstater. Sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet utfordret fagbevegelsen i svært stor grad det bestående samfunn. Både fascistiske og konservative politiske bevegelser betraktet fagbevegelsen som en trussel mot det bestående.

I de skandinaviske landene ble det på 1930-tallet institusjonalisert systemer for forhandlinger mellom fagbevegelsen og arbeidsgivernes organisasjoner. Dette har ført til at arbeidslivet og lønnsfastsettelsen helt siden da har vært mindre preget av konfrontasjon og mer av institusjonalisert samarbeid (trepartssamarbeid).

Det eksisterer fortsatt i mange land, inkludert Norge, et nokså nært samarbeid mellom fagbevegelsen og de politiske partiene som har utgjort en del av arbeiderbevegelsen. Samarbeidet er imidlertid ikke like tett som det har vært tidligere i arbeiderbevegelsens historie.

De største fagforbundene i Norge er Landsorganisasjonen i Norge (LO), Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Unio og Akademikerne.

Historie

Bakgrunnen for fagbevegelsens organisering var den industrielle revolusjon, da den kapitalistiske produksjonsmåten utviklet storbedrifter der mange arbeidere med noenlunde like arbeids- og levevilkår sto overfor en felles arbeidsgiver. Dette skapte en kjensle av fellesskap og solidaritet.

I Norge fantes det streikebevegelser og andre tilløp til arbeiderbevegelse ved bergverkene på Kongsberg og Røros alt på 1600-tallet. Men det var først under den industrielle revolusjon at grunnlaget ble lagt for en fagbevegelse med tilslutning over større områder og med varighet utover akutte kampsituasjoner. En slik fagbevegelse vokste derfor først frem i England. For de ufaglærte industriarbeiderne, som ofte kom direkte fra jordbruket, var det vanskelig på egen hånd å danne varige foreninger. Deres organisasjoner ble derfor ofte grunnlagt og ledet av intellektuelle.

Industrialiseringen førte til at håndverket ble omformet: Det krevdes større kapital for å drive et verksted, og det ble i mange fag økonomisk fordelaktig å samle flere svenner og andre arbeidere på én arbeidsplass. Mens svennene i det eldre småhåndverk hadde kunnet regne med selv å bli mestere med tiden, måtte de nå innstille seg på å være arbeidere hele livet, og det ble dermed en klassemotsetning mellom dem og mesterne. Håndverkssvennene hadde i mange tilfeller gamle organisasjonsvaner (laug), og de hadde nær kontakt med utlandet. Deres fagkyndighet gav dem større selvsikkerhet enn fabrikkarbeiderne hadde, fordi de hadde muligheter for å arbeide i sitt fag hvor som helst. Alt dette førte til at håndverkssvennene i mange tilfeller ble fagbevegelses pionerer. Spesielt var det typografene som gikk i spissen, kanskje fordi deres yrke gav dem større kunnskaper og videre horisont.

Norge

Medlemmer av Odda jern-og metallarbeiderforening, med fane i bakgrunnen. Bildet er trolig tatt i foreningens møterom i Folkets Hus, Odda, i tidsrommet 1915-1920.

Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Menstadslaget

Menstadslaget var den siste store arbeidskonflikten i Norge. Den umiddelbare årsaken var lockouten ved Norsk Hydro ved Menstad lasteplass og Union & Co. ved Skotfoss våren 1931. Under lockouten lot bedriftene arbeid bli utført av «kontraktsarbeidere» uten tariffavtale. Fagbevegelsen og de streikende arbeiderne så på dette som streikebryteri som arbeidsgiverne sto bak. Dette førte til flere demonstrasjoner fra 30. mai 1931, hvor demonstrantene forsøkte å jage bort streikebrytere (kontraktsarbeiderne). Bildet viser arbeidere på jakt etter streikebrytere ved Norsk Hydros kai på Menstad.

Av /NTB Scanpix.
Fyrstikkarbeiderstreiken
Fyrstikkarbeiderstreiken var en streik av nærmere 370 kvinnelige arbeidere ved to fyrstikkfabrikker like utenfor Kristiania i oktober–desember 1889. Streiken ble utløst av at fabrikkeierne reduserte den allerede svært lave lønna til fyrstikkarbeiderne, som arbeidet lange dager under helsefarlige forhold. Fyrstikkarbeider-streikerne med støttespillere i oktober 1889. Mannen med flosshatt til venstre i bildet er den sosialistiske politikeren Carl Jeppesen. Midt i første rekke står Helle Devold, medlem av streikekomiteen, og Hulda Jeppesen, kona til Carl Jeppesen. På de streikendes plakater står det (fra venstre) «Hjelp de Streikende Fyrstik-pakkersker» og «Vi forlanger Kun et Øre mere pr. Gros og bedre sanitere Forhold.»
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Den eldste norske fagforeningen er Norges Farmaceutiske forening, som ble stiftet 2. november 1858. I Norge ble Landsorganisasjonen (opprinnelig Arbeidernes faglige landsorganisasjon) stiftet i 1899 etter oppfordring fra en skandinavisk arbeiderkongress i Stockholm i 1897. På stiftelseskongressen ble det foreslått at alle foreninger i LO obligatorisk skulle være kollektivt tilsluttet Arbeiderpartiet. Forslaget ble forkastet, blant annet fordi Venstre ennå hadde betydelig tilslutning blant arbeiderne. Mange fagforeninger er likevel frivillig tilsluttet partiet. Samarbeid mellom LOs og Arbeiderpartiets styrer ble instituert ved stiftelsen.

LO fikk ved starten bare tilslutning av cirka 1600 medlemmer i to forbund. Fra 1905 til 1914 økte medlemstallet til det firedobbelte. Under ledelse av Ole O. Lian (LO-formann 1906–1925) ble organisasjonsapparatet i LO og forbundene sterkt utbygd med fastlønte tillitsmenn. Betydelige streikekasser ble samlet, og LO fremstod som en makt statsmyndighetene måtte rådføre seg med i sosialpolitikken. Samtidig fikk sentralledelsene for forbundene og LO økende makt overfor de enkelte foreninger. Streiker måtte i regelen godkjennes på forhånd av LO.

Den første landsomfattende tariffavtalen, Verkstedsoverenskomsten (nå Industrioverenskomsten), ble opprettet i 1907 for jern- og metallindustrien. Den første landsomfattende arbeidskonflikten foregikk samme år i papirindustrien. Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff i 1911; den begynte som gruvearbeiderstreik, men ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.

I 1920 fikk den «revolusjonære» retningen flertall på fagkongressen, men Lian fortsatte som formann. LO unngikk en slik splittelse som rammet den politiske arbeiderbevegelsen, men ble likevel sterkt svekket av den økonomiske krisen. Storstreiken i 1921, som begynte med sjømannsstreik og ble utvidet med sympatistreik til den omfattet 150 000 arbeidstakere, endte med klart nederlag for LO. Medlemstallet sank fra 144 000 i 1919 til 84 000 i 1922. I de følgende årene pågikk en rekke store arbeidskonflikter. Flere av dem var ulovlige, først og fremst jernarbeidernes streik i 1923–1924 og bygningsarbeidernes i 1928. Noen lover kom i strid med arbeidernes rettsbevissthet (se Tukthusloven), og bygningsarbeiderstreiken førte til at voldgiftsloven faktisk ble satt ut av kraft.

Den siste helt store arbeidskonflikt i Norge, storlockouten i 1931, omfattet til slutt 60 000 mann og varte for de fleste i fem måneder. Den kostet 7,6 millioner tapte arbeidsdager, og er dermed den langt største arbeidskonflikt i Norge. Under denne konflikten foregikk sammenstøtene ved Menstad (se Menstadslaget). I den følgende tiden spilte samarbeidet med Arbeiderpartiet større rolle for LO enn noen gang før. Sammen utformet de krisepolitikken i 1930-årene, og LO støttet helt opp under Johan Nygaardsvolds regjering fra 1935. LOs formann, Olav Hindahl, gikk i 1939 inn i regjeringen som arbeidsminister.

I 1930-årene kom fagbevegelsens gjennombrudd blant skog- og landarbeidere, handels- og kontorfunksjonærer og mange grupper av offentlige tjenestemenn. I industrien var organisasjonsprosenten i mange bedrifter opp mot 100. LOs medlemstall vokste fra 139 600 i 1930 til 352 000 våren 1940.

Den tyske okkupasjonen i 1940 sprengte LO. Fungerende formann Konrad Nordahl, og en gruppe tillitsmenn, fulgte med regjeringen og opprettet sekretariater i London og Stockholm. En opposisjon innenfor arbeiderbevegelsen (Fagopposisjonen av 1940, 85-mannsgruppen) ønsket at LO skulle drive aktiv politikk og eventuelt være med på å danne en ny regjering tross den tyske okkupasjonen. Denne linjen ble avvist av sekretariatet.

Høsten 1940 satte tyskerne Jens Tangen inn som ny formann. Han hadde vært med i opposisjonen, men kom snart over på samme linje som flertallet i sekretariatet, og opposisjonen gikk i oppløsning. «Melkestreiken» i 1941 førte til at LOs organisasjonsapparat ble overtatt av NS, og en kommissarisk leder innsatt. Hele den gamle ledelsen ble arrestert, men det oppstod en illegal ledelse innenfor fagorganisasjonen; den illegale avisen Fri fagbevegelse utkom fra 1941 og ble holdt i gang hele krigstiden.

Etter 1945 var situasjonen på arbeidsmarkedet fundamentalt annerledes enn i mellomkrigstiden. Det var nå full sysselsetting, og prisene steg. LO ble derfor forsiktig med å fremme store lønnskrav, for ikke å utløse eller øke inflasjonen. Den enkle tariffpolitikk, å kreve så mye det var håp om å kjempe seg til, ble avløst av mer kompliserte lønns- og inntektsoppgjør. LO gikk inn for økt produktivitet gjennom bedriftsutvalg og propaganda blant medlemmene. Veksten i produktivitet ble delvis brukt til å forkorte arbeidstiden istedenfor å heve reallønningene. Det ble få streiker, også på grunn av forskjellige voldgiftsordninger. Spørsmålet om bedriftsdemokrati resulterte i 1972 i lovfesting av de ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers styre og bedriftsforsamling.

Det har videre vært en tendens til å utvide fagorganisasjonens virkeområde langt ut over lønnspolitikken. Det er etablert kollektive forsikringsordninger: kollektiv hjemforsikring (fra 1966) og en gruppelivsforsikring. Arbeidet med å bedre miljøet og sikkerheten på arbeidsplassen skjøt fart etter lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 1977, som senere ble erstattet av lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern med videre av 2005.

Strukturendringene i det norske samfunn har ført til at grupper som tradisjonelt har vært sterkt organisert i LO (arbeiderne i industri, bergverk, bygg og anlegg, transport, landbruk), ikke lenger øker i samme takt som antall ansatte innen service og offentlig virksomhet. Fagforeninger utenfor LO har derfor hatt stor fremgang siden 1970-årene. Særlig gjelder dette hovedorganisasjonene Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Akademikerne, samt den nå nedlagte Akademikernes Fellesorganisasjon. LO er likevel fremdeles den suverent største og mest innflytelsesrike hovedorganisasjonen med stadig økende medlemstall.

England

Peterloo-massakeren
Peterloo-massakren var et opptrinn som fant sted i St. Peter's Field i Manchester, 16. august 1819. En folkemengde på ca. 60 000 var samlet for å høre den radikale politikeren Henry Hunt (1773–1835) redegjøre for krav om parlamentsreformer, da byens myndigheter gav borgergarden og byens garnison ordre om å arrestere «oppviglerne». Ordensmaktens ledere angrep den fredelige mengden med skytevåpen og sabler, med den følge at et dusin ble drept og mer enn 600 såret, derav en stor del kvinner og barn. Peterloo-massakeren i 1819, maleri av Richard Carlile (1790–1843).

Under den industrielle revolusjon gjennomgikk arbeiderbevegelsen i England en «revolusjonær» periode. Vevere, strømpestrikkere og andre som arbeidet i sine hjem med svært enkle redskaper, ble utkonkurrert av den nye industrien; de samlet seg til dels og ødela maskinene («maskinstormere»). Det var også hissige streiker og blodige sammenstøt (Peterloo-massakren i Manchester i 1819 med 11 drepte og flere hundre sårede). Inntil 1824 var fagforeninger forbudt, men i de neste årene ble det dannet store fagorganisasjoner og gjort forsøk på å opprette en faglig landsorganisasjon. I slutten av 1830- og 1840-årene var det chartismens politiske agitasjon som var det vesentlige i engelsk arbeiderbevegelse. Fra midten av århundret begynte en roligere tid, og en velorganisert fagbevegelse ble bygd opp, som først og fremst samlet de forholdsvis velstilte fagarbeidere. Denne «new trade unionism» (nye fagforeningsbevegelse) var helt innstilt på å forsvare arbeidernes interesser innenfor rammen av loven og det kapitalistiske samfunnssystemet; politisk støttet bevegelsen det liberale partiet.

Først i 1880-årene begynte sosialistiske retninger å gjøre seg sterkere gjeldende, særlig gjennom Fabian Society. På denne tiden begynte også fagorganisasjonen å gro frem blant de ufaglærte, særlig dokkarbeiderne. Fagforbundene holdt av og til felleskongresser og samarbeidet etter hvert nærmere (se Trades Union Congress). Den sosialistiske agitasjonen blant arbeiderne ble fra 1893 særlig drevet av Independent Labour Party. Da Labour Party ble dannet i 1900, var sosialistene med, men det nye partiet var helt frem til 1990-årene i stor grad et politisk organ for fagforbundene. Dette forholdet mellom fagforbundene og partiet var kjennetegnet på britisk arbeiderbevegelse i forhold til andre land.

USA

Amerikanske arbeidere streiker
Åpen slåsskamp mellom streikende arbeidere og politi i Minneapolis, Minnesota, USA, i 1934.
Av /U.S. National Archives.
Streikende tekstilarbeidere
Streikende amerikanske tekstilarbeidere tilhørende International Ladies Garment Workers Union (ILGWU) rundt 1955. ILGWU var underordnet fagforeningssammenslutningen AFL-CIO, og var en sentral aktør i en amerikanske fagbevegelsen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I USA er fagbevegelsen dominerende i forhold til den politiske arbeiderbevegelsen, som den britiske. Men den amerikanske fagbevegelsen har aldri dannet noen politisk fellesorganisasjon. I den utstrekning fagorganisasjonene har opptrådt politisk, har det vært ved å støtte kandidater for et av de eksisterende partiene. Fra Franklin Roosevelts presidenttid har fagorganisasjonene stadig mer samlet sin støtte om det demokratiske partiet, men uten å ha vunnet kontroll over partiet. Siden 1870-årene har det eksistert forskjellige sosialistiske partier og grupper, men da de aldri har fått fotfeste i fagbevegelsen, har de heller ikke vunnet vesentlig politisk makt. I 1901–1912 så det likevel ut til at Socialist Party med Eugene Debs til leder kunne bli en politisk faktor av betydning, særlig da partiet en tid samarbeidet med den radikale fagorganisasjonen Industrial Workers of the World. Skarp strid mellom sosialister og syndikalister brøt imidlertid fremgangen.

Særpreget for den amerikanske arbeider- og fagbevegelsen henger sammen med at klassesolidariteten er meget svak hos amerikanske arbeidere. I større utstrekning enn i Europa har de hatt muligheter for å «arbeide seg opp»; de kunne dra til nybyggerstrøkene i vest eller på annen måte gjøre en selvstendig karriere; den økonomiske fremgangen har dessuten vært så rask at de ikke har hatt noen sterk motvilje mot det bestående økonomiske system. Innenfor fagbevegelsen har det periodevis vært flere konkurrerende hovedorganisasjoner, og innenfor hver av sammenslutningene har til dels flere forbund konkurrert om tilslutning fra de samme arbeidergrupper. Organisasjonsforholdene er likevel betydelig forenklet fra 1955, da fellesorganisasjonen American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations (AFL-CIO) ble dannet. Flere av fagforbundene har vunnet meget stor makt og skapt en sterk disiplin i sine rekker.

Frankrike

Barrikade på hjørnet av Boulevard Voltaire
Pariskommunen er betegnelse for det revolusjonære styret i Paris i mars–mai 1871 under den tredje republikk (1870–1940).

I Frankrike har arbeiderbevegelsen aldri greid å skape sterke og varige organisasjonsapparater, men har særlig utfoldet seg gjennom mer spontane, hissige og kortvarige masseaksjoner. De politiske partiene har aldri vunnet tillit fra fagorganisasjonens side. Etter at arbeiderbevegelsen hadde trådt frem i revolusjonære reisninger i 1848 og 1871 (se Februarrevolusjonen og Pariskommunen), ble det fra om lag 1880 dannet en rekke innbyrdes stridende sosialistiske partier og to faglige landsorganisasjoner. Den politiske splittelsen danner en del av bakgrunnen for at fagorganisasjonen fra 1890-årene tok avstand fra alt parlamentarisk arbeid. Dessuten var de sosialistiske parlamentarikerne stort sett folk av borgerlig opphav, og de skilte seg ikke skarpt ut fra de andre partiene; tvert om var sosialistene ofte med på å støtte borgerlige venstre-regjeringer. Dette førte til at arbeiderne fikk en generell mistillit til parlamentarisk arbeid; i stedet vendte de seg til den revolusjonære syndikalismen, som hevdet at den eneste vei til fremgang for arbeiderklassen gikk gjennom direkte aksjon og til sist generalstreik; dermed kunne samfunnet omformes uten vanlig politisk virksomhet. Den antiparlamentariske tankegangen er så rotfestet i fransk arbeiderbevegelse at faglige ledere fremdeles sjelden deltar i partiarbeid. Fagorganisasjonen ble samlet i 1902 i Confédération générale du travail (CGT).

I mellomkrigstiden førte kommunismen til ny splittelse av både den politiske og den faglige arbeiderbevegelsen, men motsetningene ble delvis utjevnet i midten av 1930-årene (se folkefront). Etter andre verdenskrig ble splittelsen dypere enn noen gang før. Den gamle CGT er behersket av kommunistene. I 1948 ble det dannet en ny faglig landsorganisasjon, Force Ouvrière. Den ble oppfattet som sosialistisk, men erklærte selv – i samsvar med den syndikalistiske tradisjon – at den var uavhengig av partiene. Siden 1919 eksisterer dessuten en kristen landsorganisasjon, Confédération française des travailleurs chrétiens, som opprinnelig særlig samlet funksjonærer, men som siden folkefront-tiden har fått betydelig tilslutning også fra andre arbeidergrupper.

Tyskland

Tysklands arbeiderbevegelse stod i mange år, særlig før første verdenskrig, som et forbilde i store deler av Europa ellers. Den har skilt seg fra arbeiderbevegelsen i de engelsk- og fransktalende landene i det at den politiske bevegelsen har vært langt sterkere enn den faglige. I 1860-årene ble også en mengde fagforeninger og de første landsomfattende fagforbund dannet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg