magnetbane

Prinsippet bak magnetsvevebane ble beskrevet av amerikanerne R. H. Goddard og E. Bachelet ved starten av 1900-tallet. I 1930-årene ble ideen videreutviklet av tyskeren Hermann Kemper, og i 1969 tok amerikanerne James R. Powell og Gordon T. Danby patent på et design for magnetsvevetog. Utviklingen har videre skjedd hovedsakelig i Tyskland og Japan, fra 1990-årene også i USA.

I 1984 ble det åpnet en maglevlinje i Birmingham. Det var et lavhastighets shuttletog som gikk til flyplassen. Banen var 600 meter lang, men ble nedlagt på grunn av tekniske problemer etter 11 år. En linje på 1,6 kilometer ble testet i Berlin i 1990 og deretter brukt til passasjertrafikk i to måneder mens en annen prøvebane i Tyskland på rundt tre mil var i drift på samme tid. En maglevbane mellom Berlin og Hamburg ble vedtatt i 1994, men ble oppgitt i 2000 og erstattet med en ny ICE-linje.

Det har vært arbeidet ut fra to prinsipper: elektromagnetikk, det vil si utnyttelse av magnetenes tiltrekningskraft til å trekke vognen fremover, og elektrodynamikk, der superledende magneter utnyttes for å løfte vognene og holde dem svevende. Begge systemer bruker lineær induksjonsmotor, noe som i praksis betyr at togene er det bevegelige elementet i motoren og beveger seg i forhold til magnetenes impulser. Togets sider som ligger inn mot magnetvegger enten under toget eller på siden, tar impulser om fart og kjøreretning. Banesystemene kan oppnå høye hastigheter med lavere energiforbruk enn vanlig høyhastighetsjernbane.

I dag er magnetbaner under kraftig utvikling i Asia. I Shanghai ble en 30 km lang maglevlinje til flyplassen tatt i bruk i 2002 og er foreløpig verdens eneste høyhastighets svevetog.

Det japanske systemet baseres på elektrodynamikk, og på en 42 kilometer lang teststrekning kjøres tog som har niob-titan elektromagneter til å løfte seg fra bakken; de har en toppfart på 552 kilometer i timen.

En ny Shinkansen-linje, Chuo-linjen, mellom Tokyo og Osaka er planlagt bygd for slike tog med en normal kjørehastighet på godt over 500 kilometer i timen. Togene her er beregnet tatt i bruk i 2027 mellom Tokyo og Nagoya mens det i 2045 skal pendle til Osaka. Det vil bli tog med 14 vogner og plass til rundt 1000 passasjerer. Det kan bli forsinkelser i dette prosjektet da det kan være problemer i forbindelse med grunnvannforsyning og tunnelbygging.

Også i USA driver man forsøk med magnetbaner, og det ligger tanker om en bane mellom Washington og Baltimore. Der er ikke konkrete planer eller vedtak, og prisen er beregnet til å ligge rundt 70 milliarder kroner for 50 kilometer.

• jernbane