Opprinnelsen til analoge maskiner kan spores tilbake til antikken, det vil si lenge før elektrisitet ble tatt i bruk. Antikythera-mekanismen ble benyttet innen astronomi og regnes for å være det første eksemplet på en analogmaskin. Et annet eksempel fra antikken er en mye benyttet variant av Astrolabium.
Etter antikken er det flere eksempler på analogmaskiner som har fått mye oppmerksomhet. Skyvelinjalen ble utviklet på 1600-tallet, og benyttet til matematiske funksjoner. Den var populær blant ingeniører og forskere inntil de elektroniske kalkulatorene overtok i siste halvdel av 1900-tallet.
På 1870-tallet utviklet William Thomson en tidevannsprediktor som kunne forutsi flo og fjære av sjøvann. En av de første prototypene til den hydrauliske analoge datamaskinen ble oppfunnet på begynnelsen av 1890-tallet av den serbiske matematikeren Mihailo Petrović Alas (1868–1943).
Etter hvert som ingeniørfaget utviklet seg, ble det behov for verktøy som kunne hjelpe til med å løse komplekse differensialligninger, noe som ble et viktig anvendelsesområde for den analoge datamaskinen. Hovedfordelen den analoge maskinen hadde var dens evne til å løse komplekse differensialligninger i sanntid ved å modellere dem direkte, i stedet for å simulere tilnærmede løsninger slik en digital datamaskin gjør. Den meste anerkjente differensialanalysatoren ble oppfunnet på begynnelsen av 1930-tallet av den amerikanske elektroingeniøren Vannevar Bush ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) og hans kolleger. Den benyttet et system med aksler og gir for å modellere og løse disse ligningene. Bushs maskin ble ansett som banebrytende på den tiden, og den spilte en betydelig rolle i å fremme både ingeniørvitenskap og vitenskapelig forskning. Innen en rekke tekniske fagfelt var analoge maskiner lenge mer populære enn digitale. Et stort eksemplar av en mekanisk analysator ble i 1938 installert ved Astrofysisk Institutt i Oslo.
De første kommersielle analogmaskinene kom i handel på slutten av 1940-tallet i USA, omtrent samtidig med reguleringsteknikkens gjennombrudd. I 1954 ble den norskutviklede analogregnemaskinen DIANA tatt i bruk ved reguleringsteknisk laboratorium, senere Institutt for teknisk kybernetikk, ved NTNU og SINTEF.
Etter hvert ble det mer vanlig å bygge analoge og digitale datamaskiner sammen i såkalte hybridsystemer. I hybridsystemene ble de digitale maskinenes programmerbarhet og fleksibilitet kombinert med analogmaskinenes hurtighet. Institutt for reguleringsteknikk fikk en datamaskin av typen GIER i 1963, og bestemte seg for å koble sammen den analoge DIANA med den digitale GIER i et hybridsystem. Senere ble styringsautomatikk for DIANA konstruert, slik at den kunne programmeres fra GIER. DIANA var i bruk inntil 1970, da den ble erstattet av en ny analogmaskin.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.