forvaltningsloven

Loven regulerer i første rekke saksbehandlingen når det treffes avgjørelser i den offentlige forvaltning, og særlig partenes rettigheter under saksbehandlingen. I tillegg inneholder loven en bestemmelse om generell veiledningsplikt for forvaltningen både overfor parter i en pågående sak og overfor andre som har behov for informasjon om sine rettigheter og plikter, og bestemmelser om taushetsplikt for offentlige tjenestepersoner og andre som handler på vegne av stat eller kommune. Regler om rett til innsyn i forvaltningens saksdokumenter for pressefolk og andre interesserte, er gitt i offentleglova.

Forvaltningsloven gjelder, når ikke annet er bestemt, for all virksomhet som drives av organer for stat eller kommune. Dessuten gjelder den når private utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune. Reglene gjelder ikke for domstolenes virksomhet og for saker etter prosesslovgivningen, for eksempel ved påtale i straffesaker, og ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Sivilombudet og andre organer for Stortinget. Det er også enkelte unntak i særlover, som for skattesaker, se skatteforvaltningsloven, og individuelle saker for Trygderetten, se trygderettsloven.

I kapittel II har loven generelle regler om inhabilitet. Kapittel III gir regler om blant annet alminnelig veiledningsplikt for forvaltningsorganene, rask saksbehandling og plikt til å varsle om forsinkelser, og rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen. Dessuten er det regler om taushetsplikt for offentlige tjenestepersoner og andre som handler på vegne av det offentlige.

De sentrale reglene i lovens kapittel IV, V og VI, om krav til saksbehandlingen og partsrettigheter, gjelder bare når det treffes såkalte enkeltvedtak. Enkeltvedtak er etter loven realitetsavgjørelser i saker som fastlegger enkeltpersoners rettigheter eller plikter, for eksempel tildeling eller avslag på søknad om byggetillatelse eller trygd.

Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Partene i saken skal varsles og gis anledning til å uttale seg innen nærmere angitt frist. En part har som utgangspunkt rett til å gjøre seg kjent med alle dokumenter i den aktuelle saken. Dette gjelder likevel ikke rent interne dokumenter for forvaltningsorganets egen saksbehandling, men likevel slik at det er rett til innsyn i dokumenter til folkevalgte organer i kommune eller fylkeskommune. En part har likevel som alminnelig regel rett til innsyn i faktiske opplysninger også i interne dokumenter, også om disse er underlagt taushetsplikt, men får da selv taushetsplikt om det hen får vite.

Kapittel V, som handler om selve vedtaket, fastsetter at enkeltvedtak i alminnelighet skal utferdiges skriftlig og grunngis. Partene skal informeres om vedtaket, som hovedregel skriftlig. I informasjonen skal det gis opplysning om klageadgang, klagefrist og rett til å se sakens dokumenter.

Regler om utferdigelse av forskrifter finnes i kapittel VII.

Kapittel VI om klage og omgjøring oppstiller som hovedregel at enkeltvedtak kan påklages av en part eller en annen med «rettslig klageinteresse» i saken, til det forvaltningsorganet – «klageinstansen», som er nærmest overordnet det organet som har truffet vedtaket – «underinstansen». For vedtak truffet av kommunalt eller fylkeskommunalt organ går klagen som utgangspunkt til kommunestyret, fylkestinget eller særskilt klagenemnd oppnevnt av dette, eventuelt til vedkommende statlige organ hvis det tale om vedtak truffet av kommunestyret eller fylkestinget. På de fleste viktigste saksområdene er det imidlertid gjort unntak fra dette i særlovgivningen, slik at alle klager her går til vedkommende statlige organ. Dette gjelder blant annet i klagesaker etter plan- og bygningsloven, pasient- og brukerrettighetsloven, sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Fristen for å klage er tre uker fra underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part, eller parten uansett har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. For sent innsendt klage kan likevel tas under behandling når dette er rimelig, men ikke senere enn ett år etter at vedtaket ble truffet. Klagen skal settes frem for det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket, og dette kan selv oppheve eller endre vedtaket dersom det finner klagen begrunnet. I motsatt fall skal klagen og sakens dokumenter videresendes til klageinstansen for avgjørelse. Klagen har oppsettende virkning når loven bestemmer det eller det treffes beslutning om utsettelse.

Det er en egen bestemmelse i loven for regler om omgjøring utenfor klagesak. Dette er det som alminnelig regel adgang til for det organ som har truffet vedtaket eller organ som er overordnet dette. Omgjøring av enkeltvedtak til skade for noen vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, er derimot i alminnelighet begrenset til overordnede organer og innen knappe frister.

Hvis reglene om behandlingsmåten i forvaltningssaker ikke er overholdt i saker som gjelder enkeltvedtak, kan dette føre til ugyldighet. Vedtaket er likevel gyldig når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, og hvis ugyldighet vil være til skade for en part som ikke selv er skyld i feilen, vil vedtaket som hovedregel bli stående.

Ved lov 27. mai 2016 nr. 15 ble det føyd inn to nye kapitler i slutten loven, om henholdsvis administrative sanksjoner og tvangsmulkt.