Konstitusjonell sedvanerett er sedvanerett på det forfatningsrettslige området. I noen tilfeller kan det oppstå konstitusjonell sedvanerett fordi det har blitt dannet sedvaner på områder hvor Grunnloven er taus.

Konstitusjonell sedvanerett spilte en viktig rolle i norsk statsforfatningsrett gjennom hele 1900-tallet som følge av at overgangen til parlamentarisme etter 1884 skjedde uten grunnlovsendring. Parlamentarismen, i tillegg til overgangen fra personlig kongemakt til en hovedsakelig seremoniell rolle for kongen etter 1905, skapte avstand mellom Grunnlovens ord og det faktiske styringssystemet. Som følge av denne utviklingen argumenterte den fremtredende juristen Frede Castberg i mellomkrigstiden for at grunnleggende prinsipp for statsmaktenes kompetanse og organisering utviklet gjennom langvarig praksis skulle regnes som konstitusjonell sedvanerett.

De fremste eksemplene på konstitusjonell sedvanerett er domstolenes rett til å prøve om en lov er i overensstemmelse med Grunnloven, regjeringens og statsråders plikt til å gå av ved mistillitsvedtak i Stortinget, regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget, retten til å organisere og drive politiske parti og det alminnelige legalitetsprinsippet. Alle de nevnte eksemplene ble grunnlovsfestet mellom 2007 og 2015. Konstitusjonell sedvanerett spiller i dag liten praktisk rolle i norsk statsforfatningsrett.

Konstitusjonell sedvanerett har samme rang som Grunnloven. Trekker sedvaneretten og Grunnlovens tekst i hver sin retning, går sedvaneretten som alminnelig regel foran. Skal konstitusjonell sedvanerett endres, må det enten utvikle seg ny konstitusjonell sedvanerett, eller det må skje et grunnlovsvedtak etter Grunnlovens § 121.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg