sosialhjelp

Økonomisk sosialhjelp ytes etter en individuell behovsprøving til personer som ikke kan sørge for eget livsopphold. Økonomisk sosialhjelp kan gis når den enkelte ikke kan forsørge seg gjennom inntektsgivende arbeid, formue, trygdeytelser eller andre offentlige stønadsordninger. Størrelsen på hjelpen er avhengig av den enkeltes familiesituasjon, antall personer som hører til husholdningen, bosituasjon, kostnadsnivå og de satser som er satt av kommunene.

Økonomisk sosialhjelp kan gis i form av penger, lån, garanti for lån eller varer og tjenester. Det siste er aktuelt i særlige tilfeller hvor det er grunn til å anta at stønadsmottaker ikke vil bruke stønaden etter hensikten. Et eksempel er rekvisisjon for å kjøpe mat og at husleie betales direkte til utleier. Personer som har problemer med å disponere økonomi på grunn av rusproblemer, er stønadsmottakere der slike tiltak noen ganger brukes.

Hovedsakelig gis økonomisk sosialhjelp til livsopphold. Livsopphold omfatter grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming. Utgifter til fritidsaktiviteter, telefon, tv, internett, transport og helse- og tannbehandling regnes ofte som en del av livsoppholdet. Boutgifter omfatter husleie, kommunale avgifter, strømutgifter, faste utgifter i borettslag, innboforsikring, og betaling av renter på boliglån til nøktern og rimelig bostandard. Staten gir veiledende retningslinjer og norm for utmåling av stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven, men det er opp til den enkelte kommune å følge de statlige veiledende normene eller vedta sine egne veiledende normer for utmåling av økonomiske stønader.

Dersom søkere mener at tildelingene ikke er tilstrekkelige for å dekke deres behov, kan vedtakene ankes. Det er mange sosialhjelpsmottakere som opplever at de får utilstrekkelig økonomisk hjelp, og opplever seg som fattige med udekkede behov.

Opplysninger, råd, veiledning og støttesamtaler gis for å bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Hvis NAV ikke kan hjelpe, kan de gi opplysning og råd om å kontakte de aktuelle hjelpeinstanser som kan bistå den enkelte. Dette tilbudet er for alle, og er ikke avhengig av om vedkommende har rett til eller mottar økonomisk sosialhjelp. Det kan også fattes vedtak om råd og veiledning. Målet er oftest å finne løsninger for å bli selvhjulpen.

Kvalifiseringsprogrammet er et tilbud til sosialhjelpsmottakere som ønsker å komme i arbeid, men trenger ekstra oppfølging for å klare det. Kvalifiseringsprogrammet er lovens hovedvirkemiddel for å fremme overgang til arbeid.

Kvalifiseringsprogrammet skal inneholde arbeidsrettet aktivitet på fulltid. Det skal tilpasses hver enkelt, og kan inneholde både arbeidsforberedende tiltak i regi av NAV, andre offentlige tjenester og tid til behandling.

Innholdet avtales i samarbeid mellom kommunen og den som deltar i programmet, og beskrives i en aktivitetsplan. Deltakere mottar kvalifiseringsstønad som utbetales for hver dag man har utført det som står i aktivitetsplanen. Fravær fører til trekk i stønaden. Programmet innvilges for ett år om gangen, med en maksimal varighet på inntil 2,5 år.

Økonomisk rådgivning og gjeldsrådgivning gis til å inngå avtale med kreditorer. Hjelpen kan bestå i å inngå avtale om en nedbetalingsplan, endre lånevilkårene eller betalingsutsettelse. Det kan også vurderes hjelp til gjeldssanering. Mange NAV-kontor har egne gjeldsrådgivere med spisskompetanse. Rådgivning kan også omfatte budsjettforslag og rådgivning.

Midlertidig botilbud, varig bolig eller leie av kommunal bolig er et tilbud som gis til de som har problemer med å skaffe bolig på grunn av økonomiske, helsemessige eller sosiale forhold. NAV-kontoret kan medvirke til å skaffe bolig på det åpne markedet eller en kommunal bolig. Det kan også ytes hjelp til å søke bostøtte.

Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig bolig til dem som er bostedsløse. Midlertidig bolig gis for kort tid av gangen, mens man forsøker å skaffe et permanent sted å bo. Det er kommunen, og hvilke boalternativ som er tilgjengelige, som avgjør hva slags midlertidig bosted man får tilbud om.

I større kommuner er midlertidig botilbud ofte hospits som har driftsavtale med kommunen. Noen kommuner har kommunale boliger tilgjengelig for dem som er vanskeligstilte på utleiemarkedet. Søknad om kommunal bolig blir vurdert etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er ikke alle søkere som vil ha mulighet til å få kommunal bolig.

Den kommunale sosialhjelpen ble reformert i 1964 med lov om sosial omsorg, som erstattet lov om forsorgsvæsenet av 1900. Loven ble iverksatt fra 1. januar 1965 og avløste tidligere lovgivning. Hensikten var at sosiallovgivningen skulle utvikles med sikte på å gjøre forsorgsvesenet overflødig. Lovgivningen fokuserte nå på rettigheter og tok sikte på at flest mulig skulle få dekket sine behov av trygdeytelser. Utfordringen lå i at trygdenes fastlåste rammer ga mangel på elastisitet og tilpasningsmuligheter. Mange hjelpetrengende fikk heller ikke dekket sine behov ved trygdesystemet, og mange hadde utfordringer som gjorde at de ikke hadde rett til trygd.

Utredningskomiteen i 1964 mente at det ville oppstå en rekke sosiale problemer som ikke kan løses av trygdene eller innenfor rammen av noe annet bestående stønadssystem. Det var derfor fremdeles behov for en ordning med sosialhjelp. I perioden frem til sosialhjelp ble lagt inn under NAV-ordningen, var det en økende profesjonalisering av sosialkontorene. De ansatte fikk i stor grad en sosialarbeiderutdanning som sosionomer eller barnevernspedagoger. I 1977–1978 opprettet Sosialdepartementet en ny tilskuddsordning for å styrke forvaltningen av sosialomsorgen, både når det gjaldt antall stillinger og utøvernes faglige kvalifikasjoner. I løpet av årene 1977–1981 ble det opprettet nesten 1700 nye stillinger ved sosialkontorene. I disse stillingene ble det ansatt mange sosialarbeidere.

Fram til 2006 var det kommunale sosialkontor som forvaltet loven om sosiale tjenester. Det å motta hjelp fra sosialkontorer ble i dagligtale omtalt som sosialhjelp og mottakerne som sosialklienter eller sosialhjelpsmottakere. NAV-reformen ble etablert i juli 2006 med en integrert forvaltning eller samordning av tjenester fra arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten. Etter NAV-reformen er det NAV-kontorene som forvalter lov om sosiale tjenester.

Bakgrunnen for reformen var i hovedsak at velferdstjenestene ble oppfattet å være lite brukervennlige. Brukere pendlet ofte mellom etater over lang tid. Et eksempel var at en person ble oppfattet til å være for syk til å få arbeid, men for frisk til å få trygd. NAV-reformens målsetting var å se brukernes helhetlige situasjon.

Synet på personer som mottar hjelp skiller ofte mellom de verdig trengende og de selvforskyldt trengende. De verdige trengende er typisk dem som har blitt hjelpetrengende etter ulykker, sykdom eller andre forhold som de ikke har hatt kontroll over. Trygdeordningene dekker i dag i stor grad denne gruppen. De selvforskyldte trengende har ofte vært rusmisbrukere, pengespillavhengige og dem som har levd det som har vært oppfattet som et umoralsk liv. En annen faktor i synet på sosialhjelpsmottakere har vært hvorvidt fattigdom oppfattes som et samfunnsskapt eller individuelt problem.

Mottakere av sosialhjelp har fått den behandling og hjelp som sosialkontoret har definert at har vært i deres interesse. Hjelpen har vært gitt innen de økonomiske rammene i den enkelte kommune. Selv om det har vært nasjonale føringer, har det også vært et kommunalt handlingsrom for størrelsen på ytelsene.

Siden 1960-tallet har holdninger til mottakerne av sosialhjelp endret seg til det som kalles aktiv brukermedvirkning. Både den faglige utviklingen blant sosialarbeidere og lovgivningen reflekterer denne holdningsendringen. I 2017 kom det nye retningslinjer som påla aktivitetsplikt. En rekke tiltak ble lansert, som kvalifiseringsprogram, arbeidsavklaringspenger, lovfestet rett til behovs- og arbeidsevnevurdering samt en aktivitetsplan for søkere av sosialhjelp. Alle disse tiltakene forutsetter brukermedvirkning. Meningen er at søkeren gis mulighet til å bidra med å utforme tjenestetilbudet som er tilpasset hans eller hennes behov.