sakkyndige

En sakkyndig er en person med grundig kjennskap til et emne. Både i sivile saker og i straffesaker kan retten oppnevne sakkyndige. Det oppnevnes én sakkyndig med mindre retten finner at saken krever to eller flere. Før sakkyndige oppnevnes, skal retten så vidt mulig gi partene anledning til å uttale seg. Sakkyndige har rett til godtgjøring (lov av 21. juli 1916 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v.). Nærmere regler om sakkyndige er gitt i straffeprosessloven av 22. mai 1981 for straffesaker og i tvisteloven av 17. juni 2005 for sivile saker.

Sakkyndige som er oppnevnt av domstolene, kan innkalles til å forklare seg muntlig. De avhøres da som vitner, men har adgang til å være til stede under hele rettsforhandlingen.

I sivile saker kan retten oppnevne sakkyndig etter begjæring fra en part eller av eget tiltak etter tvisteloven § 21-3 annet ledd når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. De sakkyndige avgir en skriftlig erklæring hvis ikke retten har bestemt noe annet. En part kan føre vitner som sakkyndigbevis. Kongen har myndighet til å opprette utvalg av sakkyndige for bestemte sakstyper og utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer på bestemte fagfelt, men denne myndigheten er til nå (2016) ikke benyttet.

I straffesaker kan påtalemyndigheten søke bistand hos sakkyndige til bruk for etterforskningen. Til bruk under selve rettssaken kan retten oppnevne sakkyndige. Kongen kan oppnevne faste sakkyndige til å gjøre tjeneste for visse arter av spørsmål. Et eksempel på dette er Rettsmedisinsk kommisjon. De sakkyndige i straffesaker avgir som hovedregel skriftlig forklaring, men kan også innkalles for å forklare seg muntlig.

Sakkyndige uttalelser vedrørende medisinsk behandling tillegges i praksis stor vekt når avgjørelser treffes. En pasient har full adgang til selv også å gjøre bruk av egne sakkyndige til å avgi uttalelser.