blodprøve

I medisinen tas blodprøver av flere årsaker. Informasjonen fra en blodprøve kan være viktig for å:

• stille diagnose
• kontrollere forløpet av en sykdom eller en behandling
• vurdere om forebyggende tiltak kan være gunstig, for eksempel ved høyt kolesterol

Resultater fra blodprøver ses som regel i sammenheng med sykehistorie og funn fra legeundersøkelsen, eventuelt også andre undersøkelser. I enkelte tilfeller kan diagnoser settes basert på resultatet av en blodprøve alene.

Etter vegtrafikklovens paragraf 22a, andre ledd, kan politiet fremstille en motorvognfører for blodprøvetaking når det, gjerne etter alkotest, er tegn eller symptomer på ruspåvirkning. Alternativt kan vedkommende fremstilles for utåndingsprøve, spyttprøve eller legeundersøkelse.

Noen undersøkelser krever at pasienten møter fastende. Dette gjelder for eksempel blodprøver som tas for å analysere triglyserider (fettstoffer) og blodsukker, hvis blodsukkeret måles i den hensikt å diagnostisere diabetes.

Å faste før en blodprøve betyr at man ikke må spise, drikke eller røyke de siste 12 timene før blodprøven tas. Det er også et krav å unngå alkohol de siste 24 timene før blodprøven. Inntak av mat, alkohol og røyk øker nivået av triglyserider slik at prøvesvaret kan bli falskt forhøyet.

Noen blodprøver må tas på spesifikke tidspunkt på døgnet. Dette gjelder for eksempel en del hormonprøver fordi hormonkonsentrasjonen i blodet varierer betydelig gjennom døgnet. Om ikke prøven kan tas på det anbefalte tidspunktet, må prøven markeres med når på døgnet den ble tatt.

For noen prøver kan resultatet variere avhengig av om pasienten satt eller lå da prøven ble tatt eller om pasienten har vært fysisk aktiv kort tid før prøvetakingen.

De fleste laboratorieundersøkelser skjer i dag på sykehus og utføres på store analysemaskiner som benytter mange ulike biokjemiske analysemetoder. Maskinene kan analysere en mengde ulike komponenter samtidig og er svært effektive.

Andre ganger benyttes små apparater som pasienten selv kan håndtere, dette kalles pasientnær analysering. Slike apparater brukes blant annet i egenbehandling av diabetes dersom man bruker insulin.

Celletellere eller flowcytometri benyttes til telling av blodceller i analysemaskiner. Senkningsreaksjonen kan benyttes der man måler hvor langt blodcellene synker i et standardisert analyserør i løpet av én time.

Undersøkelser av blod i medisinske laboratorier er underlagt strenge rutiner for kvalitetssikring. Laboratorier mottar som regel standardiserte kontrollprøver som analyseres for å finne ut om de metodene man benytter holder tilstrekkelig kvalitet.

I tillegg til biokjemiske analyser som nevnt ovenfor, kan blod undersøkes med mikroskop. Gjennom blodmikroskopering vurderer man utseende og mengde av blodceller. En gang iblant brukes blodmikroskopi for å påvise mikroorganismer i blodet. Se blodutstryk.

Blod kan også undersøkes ved mikrobiologiske metoder. For eksempel ved blodkultur kan en dyrke bakterier for å påvise infeksjonsfremkallende bakterier. Dette er en viktig undersøkelse ved sepsis (blodforgiftning), for eksempel som følge av meningokokker.

Nivået av legemidler i blodet kan måles for de fleste legemidler. Dette kan være nyttig for å se om nivået er optimalt for å få best effekt, at det ikke er for høyt eller for å vurdere om medisinen brukes som angitt.

Hvordan legemidler tas opp og brytes ned i kroppen varierer fra person til person og fra legemiddel til legemiddel, og det er ofte en nær sammenheng mellom nivået av et legemiddel i blodet og hvor god effekt pasienten har av legemiddelet. Av den grunn er det noen ganger nyttig å måle nivået av legemiddelet i blodet for å vite om pasienten har et tilfredsstillende nivå. Hvis serumkonsentrasjonen av legemiddelet er for lav, kan dosen økes, og motsatt.

Det er svært nyttig å måle nivået av et legemiddel i blodet om legemiddelet har et lite såkalt «terapeutisk vindu», som vil si at legemiddelet må holdes på et nivå innenfor et relativt lite intervall for å ha optimal effekt og samtidig unngå overdosering. Dette gjelder for eksempel litium, et legemiddel mot mani, eller klozapin, et legemiddel mot schizofreni.

Å måle nivået av et legemiddel er likevel ikke alltid nyttig. I hovedsak er det ikke så viktig hvordan nivået av legemiddelet er i blodet så lenge pasienten har god effekt av legemiddelet. For noen medisiner er det ikke en sammenheng mellom nivået og hvor god effekt legemiddelet har. Dette gjelder for eksempel lamotrigin, et antiepileptikum.