straffutmåling

Straffutmåling er fastsettelse av den konkrete straff som idømmes en lovovertreder dersom han finnes skyldig i å ha begått et straffbart forhold.

I eldre tider var det alminnelig at en lovovertredelse av en viss art uten videre medførte en bestemt straff som var nevnt i loven selv. Straffeloven av 1902 fastsatte imidlertid visse rommelige strafferammer for de forskjellige arter av straffbare handlinger. Dette videreføres i den nåværende straffeloven av 2005. Det er overlatt til dommeren innenfor lovens rammer å velge den straff han finner passende og riktig i det enkelte tilfelle.

Under straffutmåling hører både hva slags straffeart som skal gis og lengden av denne. Dommerne kan ofte velge mellom bot og frihetsstraff, mellom betinget og ubetinget straff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff, og den konkrete lengden av straffen.

For enkelte alvorlige lovbrudd som drap og voldtekt har Stortinget vedtatt minimumsstraffer i loven, som binder retten og begrenser dommernes frihet til å velge riktig straff i den konkrete sak.

Grunnloven sikrer imidlertid at like tilfeller behandles likt, og en dommers viktigste rettesnor er tidligere rettspraksis særlig fra overordnede domstoler med Høyesterett i spissen.

Ved den konkrete straffutmålingen må dommeren ta hensyn til objektive forhold ved gjerningen (skadens størrelse, lovbruddets farlighet, selve situasjonen) og til subjektive omstendigheter (skyld, motiv, alder, tidligere forhold, personlighet, oppvekst med videre). Bestemmelser om generelt skjerpende og formildende momenter ved straffutmåling er gitt i straffelovens §§ 78-80. Dersom en sak er blitt gammel på grunn av forsinkelser under etterforskningen eller rettergangen, vil straffen normalt settes ned da det regnes som en ekstra belastning å måtte gå lenge og vente på en avgjørelse.

Dommeren må også ta hensyn til de straffesatser som rettspraksis har utformet for lignende handlinger. Ved fastsettelsen av bøter bør det tas særlig hensyn til gjerningspersonens formues- og inntektsforhold og til det som han etter sine livsforhold antas å kunne betale. I domsgrunnene skal det redegjøres for hva som har vært bestemmende for straffutmålingen.

En tingretts straffutmåling kan ankes til en av de seks regionale lagmannsrettene. Disse har et særlig ansvar for å sammenligne ulike saker og sikre en ensartet praksis. Dersom en dom fra lagmannsretten regnes som å avgjøre et prinsipielt spørsmål, kan straffen ankes videre til Høyesterett som med endelig virkning avgjør saken.