strafferettslig tilregnelighet – Store norske leksikon

Den som ikke er strafferettslig tilregnelig, har ikke skyldevne, som er en grunnleggende forutsetning for straffeansvar og straff. En person som er utilregnelig, skal altså frifinnes for sin ellers straffbare handling.

Reglene om strafferettslig tilregnelighet finnes i straffeloven § 20 om skyldevne. Det følger av denne bestemmelsens annet ledd at personer som har gjort noe som i utgangspunktet er straffbart, skal frifinnes dersom de på handlingstidspunktet hadde en «sterkt avvikende sinnstilstand», «sterk bevissthetsforstyrrelse» eller «høygradelig psykisk utviklingshemming».

En sterkt avvikende sinnstilstand omfatter psykosetilstander og andre like alvorlige sykdomstilstander. Sterk bevissthetsforstyrrelse omfatter tilstander der man ikke er klar over hva man gjør, for eksempel søvngjengeri og tåketilstander ved epilepsi. Høygradig psykisk utviklingshemming avgrenses rettslig gjennom en veiledende IQ-grense på 60.

Personer med disse tilstandene anses ikke generelt for å mangle skyldevne, slik som barn under 15 år. I stedet må det gjøres en vurdering av om personen var utilregnelig på grunn av tilstanden, der personens svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne på handlingstidspunktet er avgjørende. Det skal derimot ikke vurderes hvorvidt tilstanden innvirket på handlingen.

Andre tiltak enn straff

Selv om en person som ikke er strafferettslig tilregnelig ikke kan straffes, kan det settes i gang andre tiltak. En utilregnelig lovbryter kan for å verne samfunnet dømmes til tvungen omsorg eller tvungent psykisk helsevern dersom det foreligger gjentakelsesfare knyttet til alvorlige eller sterkt plagsomme lovbrudd.

Selvforskyldt rus og selvforskyldt utilregnelighet

I straffeloven § 20 fjerde ledd gis særlige regler om selvforskyldt rus og selvforskyldt utilregnelighet. Den som er forbigående utilregnelig som følge av selvforskyldt rus fritas ikke straff, med mindre særlige grunner tilsier frifinnelse. Synspunktet er at hvis man kan bebreides for å ha ruset seg, så skal man ikke gå fri fra straff for en handling begått i en utilregnelighetstilstand årsaket av rusen. Forutsetningen er at tilstanden ikke skyldes andre forhold, slik som en underliggende psykisk lidelse. Også den som har en underliggende psykisk lidelse, og som selvforskyldt fremkaller en utilregnelighetstilstand, kan imidlertid straffes dersom særlige grunner tilsier det. Det kan være tilfelle hvis en person med en schizofrenilidelse, vel vitende om risikoen, ruser seg og derigjennom fremkaller en psykotisk episode.

Mildere straff

Etter straffeloven § 80 bokstav f) kan en straff settes ned til under laveste strafferamme (der den er gitt i loven) og til en mildere type straff dersom en lovbryter på handlingstidspunktet har en betydelig svekket virkelighetsforståelse på grunn av en sterkt avvikende sinnstilstand, psykisk utviklingshemming eller bevissthetsforstyrrelse, men ikke er utilregnelig etter § 20. For at § 80 skal komme til anvendelse må det være tale om tilstander som ligger tett opp mot utilregnelighet. Mindre alvorlige tilstander kan derimot virke som formildende omstendigheter ved straffeutmålingen etter straffeloven § 78 bokstav d), men utmålingen må skje innenfor den lovbestemte strafferammen. Selv om man i de fleste tilfelle ikke har en minstestraff, gir bestemmelsene uttrykk for et prinsipp om straffereduksjon i de tilfelle der vilkårene er tilstede.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Strafferett

John Christian Elden