I henhold til COB-konseptet var det forhåndsbestemt hvilken flytype som skulle operere fra hvilke baser, og hvilken skvadron som skulle utplasseres på hvilken base dersom en skarp situasjon oppstod. Dette dannet grunnlaget for hva slags utstyr, i tillegg til flydrivstoff, slikt som dropptanker, våpen og bakkehåndteringsutstyr, som skulle lagres på den enkelte flystasjon. Det la også grunnlag for at de ulike skvadronene kunne gjøre seg kjent med basen og operasjonsområdet allerede i fredstid, og det var lagt opp til at skvadronene skulle øve fra sine tildelte COB-baser hvert fjerde år.
Til å begynne med omfattet den norske avtalen flystasjonene Gardermoen, Rygge, Sola og Flesland i Sør-Norge og Værnes i Trøndelag, som til sammen skulle motta fem amerikanske kampflyskvadroner. Fra 1976 kom etter hvert de nord-norske flyplassene Bodø, Bardufoss, Evenes og Andøya med i COB-programmet, mens Ørland erstattet Værnes. I mars 1977 ble også kampfly tilhørende det amerikanske marinekorpset, U.S. Marine Corps, inkludert i avtalen.
I 1980 gikk allværsjageren F-111 D, som hadde hatt Gardermoen som COB-base, ut av programmet. F-111 D var såkalt dual capable, i den forstand at det også kunne levere atomvåpen. Flyet inngikk derfor i USAs strategiske reserve. At det nå ble tatt ut av COB-programmet var i tråd med Norges restriktive holdning på 1980-tallet til deltakelse av fly som kunne levere atomvåpen i øvelser i Norge i fredstid. Gardermoen besto likevel som COB-base fram til 1994.
På det meste besto det norske COB-programmet av 170 kampfly fordelt på ni flystasjoner. Hver av flystasjonene ville bli bemannet med 1000 piloter og bakkemannskaper i krise og krig.
Kommentarer (3)
skrev Øyvind Ekelund
skrev Marte Ericsson Ryste
svarte Torolf Rein
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.