Hærens historie

Hærordningen av 1628 baserte seg på utskriving av mannskaper fra bygdene: Fire gårder hadde ansvaret for å holde én soldat med kost og utstyr, og ordningen ble av den grunn gjerne kalt en legdshær; fire gårder utgjorde en legd.

Loven regulerte flere forhold ved organisering av landstyrkene, som i hovedsak besto av to nivåer: regimenter og kompanier. Fra starten av ble det bestemt at fem regimenter skulle settes opp: Trondhjemske regiment, Bergenhusiske regiment, Tunsbergske regiment, Akershusiske regiment og Båhusiske regiment – med til sammen 6246 mann. I tillegg kom de frie faner: Stavangerske frie fane og Agdersiden frie fane. Disse dannet i 1641 et sjette regiment, det Stavangerske regimet. Den utskrevne legdshæren utgjorde langt den største del av landstyrkene; i tillegg kom fortsatt et mindre antall vervede i form av leieknekter. I 1645 var landstyrkene i Norge på rundt 10 000 mann, hvorav 2000 vervede; resten var utkalte. I 1657 ble det opprettet egne rytterkompanier.

Regimentene var knyttet til distrikter, med lokal rekruttering og forankring. Norge og Sverige var de første europeiske land som hadde en utskrevet hær – en forløper for den senere verneplikten. Utskrivingen omfattet bare bondebefolkningen. I 1671 kom et nytt reglement, men fortsatt var utskrevet infanteri hovedtyngden av Hæren, fordelt på seks regimenter à åtte kompanier.

Hæren besto i utgangspunktet av infanteri; andre våpenarter kom til senere, først et nasjonalt rytteri (kavaleri) i 1663 og et artilleri i 1685. Den første organisering av kavaleriet var basert på at en gruppe gårder utgjorde et kvarter, med ansvar for å utruste en rytter – en dragon – og holde ham med hest. Dragonene red i strid, men kjempet til fots.

I 1657 var Hæren vokst til om lag 11 000 soldater, og var ledet av 300 offiserer og 600 underoffiserer. Ved utbruddet av Den store nordiske krig i 1709 var den på rundt 18 000 soldater.

Før en norsk hær ble besluttet organisert i 1628 deltok norske soldater i Kalmarkrigen (1611–1623). Hæren deltok først i strid da Sverige inntok Jämtland og Härjedalen i 1644. I 1658–1660, i den såkalte Krabbekrigen og påfølgende Bjelkefeiden, frigjorde norske styrker Trøndelag og Nordmøre, og drev svenskene ut av Jämtland og Härjedalen, men måtte gi opp Bohuslän. Under Den skånske krig og Gyldenløvefeiden i 1675–1679 gjenerobret norske styrker Bohuslän.

Hæren fortsatte å bestå av en blanding av utskrevne og vervede mannskaper, med sterk lokal forankring. Det var i hovedsak en bondehær, mens kjernetroppene besto av vervede, oftest forlagt ved festningene. Offiserskorpset var delt i to, i underoffiserer og overoffiserer. Hæren utviklet seg militært gjennom deltakelse i flere kriger, ikke minst Den store nordiske krig (1700–1721). Et landvern, som reserve til linjehæren, ble opprettet i 1742.

I 1709–1720 deltok Danmark–Norge i Den store nordiske krig. Den norske hæren var oppstilt for å rykke inn i Bohuslän i 1709, men ble demobilisert på grunn av forsyningsmangel. Norske tropper ble derimot satt inn ved grensen mot Tyskland.

I 1716 inntok Sveriges kong Karl 12 Kristiania, men klarte ikke å innta Akershus festning (se Karl 12.s første felttog i Norge). Rundt 10 000 soldater var på norsk side disponible i grensestrøkene, om lag 2000 i Kristiania. Samtidig var nærmere 5000 norske soldater i Danmark. I 1718 angrep Karl 12 igjen, denne gang i Trøndelag (se Armfeldts felttog i Trøndelag) og i Østfold (se Karl 12.s andre felttog i Norge). Begge steder ble de svenske styrkene drevet tilbake.

Den dansk-norske kong Fredrik 4 bygde opp sine styrker også i Norge, og angrep Sverige i 1719. I 1758–1763 ble en dansk-norsk vaktstyrke satt i beredskap i Slesvig-Holstein, under Den prøyssiske sjuårskrigen. Rundt halvparten av den norske hæren ble engasjert i operasjonen. Et felttog mot Sverige i 1788, den såkalte tyttebærkrigen, forløp uten trefninger.

I 1720 besto den norske hæren av cirka 25 000 mann. Mange av dem falt i Den store nordiske krig. Som følge av krigsfrykt var Hæren i 1743 vokst til 31 200 mann.

I 1814 var den norske hæren på om lag 25 000 mann; 4000 av dem vervet. Samme år ble en egen norsk generalstab etablert. Fra 1817 ble Hæren redusert til cirka 12 000 mann, hvorav 2000 vervede. Det var de siste som utgjorde den stående hæren, den såkalte linjen. Den drev våpentrening og tok imot utskrevne rekrutter. I tillegg til linjen besto landstyrkene av et landvern, som kun ble mobilisert hvis landet ble angrepet.

På 1840- og 1850-tallet ble det gjennomført flere norsk-svenske fellesøvelser for å styrke den samlede forsvarsevnen mot angrep fra øst. I 1895 var samarbeidet truet av svensk-norsk krig. Dette ble avverget, men bidro til Norges løsrivelse i 1905, med fare for krig mellom Norge og Sverige. Med trussel om krig startet Norge en militær opprustning i 1895.

I 1817 ble en regional inndeling i brigader og lokal inndeling i korps (med bataljoner) innført. Deler av Hæren var disponibel for kongen til bruk utenfor landets grenser – som en unionskontingent; resten var for rent nasjonal bruk. Grunnloven fastslo at norske styrker ikke skulle stasjoneres i Sverige, med unntak for en frivillig kongelig garde. En mindre styrke ble i 1816 forlagt i Stockholm: Den fikk i 1866 navnet Hans Majestæt Kongens Norske Garde, og ble i 1888 overført til Kristiania; nå kjent som Garden.

Stortinget vedtok i 1885 at Hæren skulle bestå av tre oppbud (hoveddeler). Landvernet ble forbeholdt forsvar av Norges selvstendighet innen unionen. Linjetroppene var tiltenkt forsvar av landets interesser hvor som helst. Landstormen var til lokalforsvar og til støtte for de to andre.

Med hærordningen av 1887 ble grunnlaget lagt for ytterligere styrking av Hæren, med oppbygging særlig av Infanteriet. Infanteriet og Artilleriet var Hærens to hovedvåpen.

Landet ble delt inn i fem brigadedistrikt, og hver av de fem infanteribrigadene satte opp fire korps. Korpsene besto av en linjebataljon, en landvernbataljon og en landstormbataljon. Infanteribrigadene var de høyeste enhetene i fred. Spesialvåpnene artilleri og kavaleri var organisert i egne korps, og skulle fordeles til brigadene i krig.

Feltartilleriet var organisert i tre korps, hvert med én linje-, én landvern- og én landstormbataljon. Festningsartilleriet og Bergartilleriet var organisert i ett korps med tre bataljoner, én fra hvert oppbud. I 1899 ble Artilleriet omorganisert: Feltartilleriet besto, mens Festningsartilleriet ble organisert som eget våpen, inklusive Kystartilleriet. Kavaleriet besto av tre korps; to av dem med tre eskadroner, den siste med to. Hæren besto for øvrig av Ingeniørvåpenet, Sanitetsvesenet, Intendanturen og Det almindelige Træn.

Basert på Hærordningen av 1887 kunne Norge mobilisere til sammen 68 400 soldater.

I Napoleonskrigene sto Danmark–Norge på Frankrikes side; Sverige på Storbritannias. Dermed ble norske soldater satt inn i krig mot Sverige i 1808–1809, med trefninger langs grensen. Rundt 15 000 norske soldater deltok. Krigen endte med at Danmark måtte oppgi Norge, som kom i union med Sverige. Dette skjedde etter en kort krig sommeren 1814.

Hærstyrker ble ikke bare brukt i militær strid eller mot ytre fiender; de ble også satt inn blant annet for å slå ned bonde- og arbeideruro, inklusive Thranebevegelsen i 1850-årene. I 1878 ble soldater satt inn mot streikende arbeidere i Kristiania; i 1881 i Drammen.

Med unionsoppløsningen ble Hæren innrettet til rent nasjonale forsvarsformål. Forsvaret forble styrket fram til første verdenskrig. Fortsatt ble Sverige vurdert som den største trusselen. Norsk politikk var tuftet på nøytralitet i krigstid, og Norge klarte å holde seg nøytral i verdenskrigen. Men Hæren ble bygd ut, og talte ved freden i 1918 rundt 150 000 mann. Det som særlig skilte den norske hæren fra de fleste andre var fraværet av stående styrker.

Nøytralitetspolitikken ble videreført etter krigen, i en periode hvor Forsvaret, inklusive Hæren, ble bygd ned, til det igjen ble investert i oppbygging i andre halvdel av 1930-årene.

Etter andre verdenskrig ble Hæren gjenoppbygd, før den ble sterkt redusert etter at Den kalde krigen var over.

Hæren har alltid hatt som hovedoppgave å bidra til militær beredskap for forsvar av norsk territorium. Spesifikke oppdrag, som kongevakt og grensevakt, har kommet i tillegg. Grensevakten ble først til som nøytralitetsvern under første verdenskrig og etablert igjen forut for andre verdenskrig – og deretter på permanent basis mot grensen til Sovjetunionen (deretter Russland) fra 1959, med Garnisonen i Sør-Varanger (GSV).

Mens Hæren først på 1900-tallet ble mobilisert i frykt for konflikt med Sverige, ble ingen deler av Forsvaret utviklet med tanke på én spesifikk fiende etter første verdenskrig; heller ikke et Tyskland under nazistisk styre. Hæren hadde faglig utveksling med den tyske hæren helt opp til krigen.

Oppdraget med aktivt forsvar av riket kom til utførelse ved Nazi-Tysklands overfall på Norge, 9. april 1940, da Hæren og Forsvaret for øvrig løste sine oppdrag med variabel innsats og kvalitet.

Etter andre verdenskrig ble Hærens hovedoppgave å bygge opp en ny landmilitær beredskap i Norge. Dette ble gjort dels gjennom deltakelse i den allierte okkupasjonen av Tyskland, med Tysklandsbrigaden, som ble brukt til soldatutdanning. Hærens oppgave under Den kalde krigen besto ikke minst i å holde høy beredskap; særlig i det nordlige Norge gjennom Brigaden i Nord-Norge.

Hæren fikk også i oppdrag å stille bidrag til fredsbevarende operasjoner, blant annet til De norske FN-beredskapsstyrkene fra 1963. Dette medførte motstand innad i Hæren, fordi deltakelsen ute ble opplevd å trekke ressurser fra og svekke beredskapen hjemme. Samtidig tilførte den mobiliseringshæren reell operativ erfaring, ikke minst fra FN-styrken i Libanon (UNIFIL) fra 1978. Deltakelsen i slike operasjoner nådde et høydepunkt hva gjelder antall soldater med den økte innsatsen på Balkan, i tillegg til fortsatte bidrag i Libanon, på midten av 1990-tallet.

Ved århundreskiftet var en ny hovedoppgave for Hæren i realiteten å produsere styrker for deltakelse i internasjonale operasjoner, i tillegg til styrkeproduksjon, beredskap og løpende oppdrag hjemme. Endringer i NATO førte til at Hæren i 1993 fikk i oppdrag å bidra til alliansens nye utrykningsstyrke Immediate Reaction Force (IRF).

Med en sterkt redusert størrelse ble Hærens hovedoppdrag fra midten av 1990-tallet invasjonsforsvar av én landsdel, og mot begrensede anslag i hele landet.

Hæren ble omorganisert i flere runder på 1900-tallet. Den første større endringen kom fra 1911. Da ble regimentene gjeninnført med utspring i de lokale korpsene, og satt sammen til seks kombinerte brigader; fra 1916 kalt divisjoner. En ny brigade, 6. brigade, ble opprettet for Nord-Norge. Prioritet ble likevel gitt til Østlandet og Trøndelag, som – i lys av at Sverige ble ansett som den mest sannsynlige trussel – ble vurdert som mest utsatt. Samtidig ble, på grunn av utviklingen i Finland og Russland, landstyrkene i Nord-Norge utbygd, blant annet med tre nye regimenter: Nr. 14 (Sør-Hålogaland), Nr. 15 (Nord-Hålogaland) og Nr. 16 (Troms). Dertil kom spesialvåpnene. Hæren ble forsterket av Det frivillige Skyttervesen, som ga ungdom opplæring i håndtering av våpen før de ble innrullert i Hæren, og hvor soldatene etter tjeneste skulle vedlikeholde skyteferdighetene.

Første verdenskrig medførte en militærteknologisk utvikling, men moderniseringen av Hæren ble begrenset av reduserte forsvarsbevilgninger – før de igjen økte i andre halvdel av 1930-årene. Ett viktig tillegg til strukturen var opprettelsen av Hærens flyvevæsen i 1914. Fram til andre verdenskrig hadde både Hæren og Marinen egne luftkapasiteter, før de ble slått sammen under en felleskommando i 1941, og Luftforsvaret etablert i 1944.

Rammen for organisering av Hæren var såkalte hærordninger. Slike kom i 1911, 1920, 1927 og 1933, men endret bare i begrenset grad strukturen. Tross reduserte budsjetter forble Hæren stor, men en av Europas svakest utrustede og dårligst øvde.

Etter Norges kapitulasjon 10. juni 1940 ble Hæren i realiteten oppløst. Gjenoppbyggingen av regulære norske landmilitære styrker startet i eksil. I løpet av krigen vokste også de irregulære styrkene i Norge, kjent som Milorg, fram. Avdelinger opprettet ute besto særlig av Den norske brigade (’Skottlandsbrigaden’, etablert i 1941) samt spesialavdelinger, inklusive Kompani Linge, i Storbritannia. Fra 1943 ble de norske polititroppene (formelt: Reservepolitiet) i Sverige opprettet som hæravdelinger. De samlede norske hærstyrker som vendte hjem til Norge i mai–juni 1945 talte 16 797 mann; i tillegg kom Milorgs rundt 40 000 jegere. Styrken vokste sommeren 1945, før den ble redusert igjen.

Størstedelen av Hærens befal hadde oppholdt seg i Norge under krigen; en del hadde sluttet seg til hjemmestyrkene. Andre gikk i krigsfangenskap i Tyskland.

Hærens overkommando (HOK) var i mange år forsvarsgrenens øverste ledelse, og ble reetablert i London i juni 1940, for i august samme år å bli forflyttet til Dumfries i Skottland. Etter krigen ble HOK etablert i Norge, før den inngikk i en felles forsvarsledelse, Forsvarets overkommando (FO) i 1971.

Hæren overtok materiell og anlegg etter okkupasjonsmakten, og fikk tilført britisk materiell som del av avtalen om deltakelse i Tysklandsbrigaden. Gjennom NATO-medlemskapet ble mye av den militære infrastrukturen i Norge bygd opp med alliert hjelp. Hæren mottok nytt materiell også gjennom den amerikanske våpenhjelpen i perioden 1950–1968. Blant de prinsipielle beslutningene som ble tatt på 1950-tallet, knyttet til mulighetene våpenhjelpen ga, var innføringen av stridsvogner så vel som panservern. Like fullt forble hovedtyngden av Hæren basert på lett infanteri.

Hærens forsyningskommando (HFK), et sentralt innkjøps- og forvaltningsorgan for teknisk materiell og intendanturmateriell i Hæren og Heimevernet, ble opprettet i 1967, for i 2002 å inngå i Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).

Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen ble fra 1947 brukt for gjenoppbygging av Hæren. Da engasjementet i Tyskland ble sluttført i 1953, ble frigjort kapasitet satt inn for å styrke forsvaret i nord. Offiserer med erfaring fra styrkene i Tyskland utgjorde en viktig del av den nye Brigaden i Nord-Norge (Brig N).

Stortinget vedtok i 1953 å opprette ni mobiliseringsbrigader (til 1983 kalt kombinerte regimenter). På det meste (1986) hadde Hæren 13 brigader.

Hærens avdelinger ble knyttet til forsvarsdistrikt i Sør-Norge, og landforsvar i Nord-Norge, samt til distriktskommandoer. En rekke omorganiseringer ble utredet og foreslått, men bare delvis gjennomført. Av tre planlagte divisjonskommandoer vedtok Stortinget å opprette to: 1. divisjon (Østlandet, etablert 1952; nedlagt 1963) og 6. divisjon (Nord-Norge, etablert 1954). To stående brigader ble opprettet; Brigaden i Nord-Norge (Brig N) i 1953 og Brigaden i Sør-Norge (Brig S) i 1955. I 1959 ble 6. divisjon og Brig N ført sammen under navnet Troms landforsvar, mens to lokalforsvarsdistrikter i Finnmark ble slått sammen som Finnmark landforsvar. Også Nord-Hålogaland landforsvar og Sør-Hålogaland landforsvar ble opprettet. I Sør-Norge ble en tilsvarende endring i kommandoordningen innført i 1961, med regionale forsvarsdistrikter.

I 1967 ble regionale distriktskommandoer (DK) innført for henholdsvis Nord-Norge, Trøndelag, Østlandet, Sørlandet og Vestlandet. Disse førte kommando over alle Hærens avdelinger i sitt distrikt. Innen hvert område var virksomheten organisert i forsvarsdistrikter (FDI) med tilhørende infanteriregimenter (IR) i Sør-Norge, og med landforsvar (LF) i Nord-Norge. Stortinget vedtok i 1970 å legge ned DK’ene, og fra 1971 samle virksomheten i to forsvarskommandoer (FK): Forsvarskommando Nord-Norge (FKN, Bodø) overtok ansvaret for organisering av Hæren i den landsdelen, men DK’ene fortsatte under Forsvarskommando Sør-Norge (FKS, Stavanger). Både gjenværende DK’er og FK’ene ble nedlagt i 2002, da det nye Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK, Stavanger) ble opprettet, med blant annet en egen landkommandør med faglig ansvar for Hæren.

Hæren opprettet en rekke skole- og øvingsavdelinger, inklusive Hærens stabsskole i 1950 og elleve befalsskoler (én for hvert våpen; tre for infanteriet), og flere spesialiserte fagskoler. Fagskolene inkluderte forvaltningsskole, hesteskole, jegerskole og ingeniørskole. I tillegg til Krigsskolen i Oslo var det en krigsskole på Gimlemoen i Kristiansand, 1984–1995.

Frykt for invasjon fra Sovjetunionen var dimensjonerende for utviklingen og innrettingen av Hæren under Den kalde krigen. Da denne tok slutt endret trusselbildet seg, og behovet for både stående avdelinger og store mobiliseringsstyrker ble mindre. Endringene ble størst i Hæren, som i langt større grad enn de andre forsvarsgrenene var tuftet på massiv mobilisering av vernepliktige. Etter anbefaling fra Forsvarskommisjonen av 1990 besluttet Stortinget at Hæren skulle reduseres til det halve i krigsstyrke, og samtidig moderniseres.

Gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet ble i praksis hele Hærens organisasjon – både freds- og krigsorganisasjonen – endret, med nedlegging av lokalvernkompanier, bataljoner, regimenter, brigader og distriktskommandoer, og avvikling av en lang rekke leirer og andre anlegg. Allerede fra 1994 ble de gamle brigadene avviklet, mens Brig S og Brig 12 skulle beholdes.

Etter at den lokale organisasjonen – med forsvarsdistriktene i Sør-Norge og landforsvarene i Nord-Norge – var lagt ned fra 1995, ble 14 nye territorielle regimenter etablert, i hovedsak basert på infanteriregimentene og 6. divisjon. Hovedoppgaven var forsvarsplanlegging; divisjonen beholdt sine operative oppgaver. Dermed forlot Hæren det organisatoriske hovedprinsipp som hadde ligget til grunn siden 1628: Distriktvise regimenter med ansvar for å sette opp egne avdelinger i sitt område ved mobilisering. Også lokal rulleføring av personell ble fratatt regimentene, og overført til Vernepliktsverket (mannskaper) og våpeninspektørene (befal). Forvaltning av mobiliseringsmateriell ble overført til distriktskommandoene.

Den gradvise avviklingen av mobiliseringsforsvaret på 1990-tallet innebar at Hærens krigsorganisasjon ble redusert fra 160 000 soldater til 100 000. På slutten av århundret besto Hæren i fredstid av nærmere 20 000 personer, med befal, mannskaper og sivilt ansatte.

En spesielt viktig endring i oppgaver og organisering på slutten av 1900-årene og inn i 2000-tallet var at den gikk fra å være en territoriell – lokalt basert – invasjonshær, til å bli en innsatshær. Hæren ble i stor grad innrettet mot deltakelse i ulike typer internasjonale operasjoner, inklusive gjennom NATO. Derav fulgte etableringen av Telemark bataljon (TMBN), øremerket for internasjonal innsats, som bidrag til NATOs utrykningsstyrke Immediate Reaction Force (IRF), i 1993.

Hæren og den landmilitære del av Heimevernet (HV) utgjør de norske landstridskreftene. Inntil 1953 var HV underlagt Hæren.

Norge holdt seg nøytral i første verdenskrig, men deler av Hæren ble utkommandert til nøytralitetsvakt fra august 1914. Under borgerkrigen i Finland i 1918 ble en nøytralitetsvakt opprettet på grensen: Grensekompaniet i Finnmark.

I 1920 ble en mindre hæravdeling klargjort for fredsinnsats i regi av Folkeforbundet i Vilna (Vilnius), Litauen. Oppdraget ble imidlertid avblåst.

Militære styrker ble tidlig på 1900-tallet brukt i arbeidskonflikter, inklusive Menstadslaget i Skien i 1931, da forsvarsminister Vidkun Quisling beordret et kompani fra HM Kongens Garde satt inn.

Som følge av Vinterkrigen i Finland i 1939–1940 ble hæravdelinger satt inn som nøytralitetsvakt i Øst-Finnmark og på Sør-Vestlandet.

Full mobilisering ved overfallet på Norge i april 1940 var ikke mulig. Store deler av Hæren ble like fullt mobilisert. Mens noen sjefer overga sine styrker etter kort tid, og til dels uten kamp, kjempet avdelinger i flere divisjoner mot overmakten, blant annet på Voss og i Valdres, i Gudbrandsdalen og Østerdalen samt i Trøndelag og Troms – og ikke minst ved Narvik. Mens styrkene i Sør-Norge, under kommando av general Otto Ruge, snart måtte oppgi striden, lykkes det 6. divisjon ledet av general Carl Gustav Fleischer, forsterket med avdelinger fra infanteriregimentene 12 og 13, å rykke fram mot Narvik. 28. mai gjenerobret norske og allierte styrker byen, i hva som er regnet som Tysklands første landmilitære nederlag i verdenskrigen – før Narvik ble oppgitt da de allierte styrkene ble trukket ut, og Norge kapitulerte 10. juni.

Deretter deltok spesialstyrker basert i Storbritannia under operasjoner i Norge og kamper på kontinentet. Blant de mest kjente er aksjonen på Vemork i 1943 – Operasjon Gunnerside, også kjent som Tungtvannsaksjonen – og deltakelse under invasjonen i Normandie på D-dagen, sammen med britiske styrker; samt kommandoaksjonen på øya Walcheren i Nederland i 1944.

Skottlandsbrigaden ble under krigen holdt i beredskap, og ble, sammen med polititroppene og Milorg satt inn i vakthold i Norge ved frigjøringen, for så å bli dimittert. De norske styrkene hadde fra 1941 en garnison på Jan Mayen, fra 1942 på Svalbard – til krigens slutt. Fra 1941 til 1944 ble det avgitt en garnison også til Sør-Georgia. 2. bergkompani, under ledelse av oberst Arne D. Dahl, ble 6. november 1944 ilandsatt i Sovjetunionen for å delta i frigjøringen av Finnmark, der de under sovjetisk kommando ble satt inn 11. november. De ble fulgt av polititropper og et feltsykehus fra Sverige ved årsskiftet 1944/45. I Vest-Finnmark kom det til kamp mellom norske og tyske soldater. Ved frigjøringen var det om lag 3000 norske soldater i Finnmark, organisert i tre bataljoner, ledet av en egen distriktskommando for fylket.

Det slagne Nazi-Tyskland ble besatt av de allierte. Vel 50 000 soldater deltok i den allierte okkupasjonen, i Tysklandsbrigaden og Tysklandskommandoen i 1947–1953. I 1951–1954 stilte Hæren også personell til det norske feltsykehuset Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (NORMASH) under Koreakrigen.

Norge var en pådriver for at FN skulle spille en aktiv rolle, også ved bruk av militære fredsstyrker, og Hæren stilte norske troppebidrag til den første av de væpnede FN-styrkene, United Nations Emergency Force (UNEF) i Gaza og Sinai (1956–1967), deretter til Opération des Nations Unies au Congo (ONUC) i Kongo (1960–1964). Også til det langvarige engasjementet i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i Libanon (1978–1998) var Hæren den største bidragsyter. Hæren avga styrker til flere internasjonale operasjoner; på 1990-tallet særlig på Balkan.

I 1959 overtok Hæren, ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), ansvaret for grenseoppsynet langs den norsk-sovjetiske grensen fra en sivil politistyrke. En annen fredsoperativ avdeling, Hans Majestet Kongens Garde (HMKG), gjenopptok sin virksomhet med vakthold rundt kongehuset etter krigen.

Hærens hovedoppdrag er fortsatt suverenitetshevdelse og forsvar av norske interesser, etter hvert også kamp mot terrorisme. I langt større grad enn tidligere ble de to dimensjonene nasjonal og internasjonal innsats – innenfor rammen av et innsatsforsvar – sett på som likeverdige. Styrkene skulle i hovedsak kunne settes inn ute så vel som å løse oppdrag hjemme. Unntakene i Hæren var vesentlig Grensevakten (GSV) og Kongevakten (HMKG), selv om sistnevnte også avga tropper til internasjonal innsats.

Det territorielle ansvaret ble i 2001 overdratt til Heimevernet, samtidig med at HV ble omorganisert og ble mer selvstendig.

Hærens omfattende omorganisering fortsatte inn på 2000-tallet, med tilpassing til ny sikkerhetspolitisk situasjon og nyorientering i NATO. En mulig invasjon var ikke lenger dimensjonerende, før dette endret seg igjen etter 2010.

Særlig Hærens krigsorganisasjon kunne dermed reduseres; krigsstyrken fra cirka 100 000 personer ved inngangen på 2000-tallet til knapt 30 000 i 2005, og så rundt 15 000. Avviklingen av det gamle mobiliseringsforsvaret innebar omfattende nedlegginger av avdelinger og infrastruktur. Blant annet ble distriktskommandoene og de territorielle regimentene lagt ned i 2002. Det samme ble 6. divisjon og de gjenværende brigader, med ett unntak: Brigade Nord.

For å nå nedbemanningskravene iverksatte Generalinspektøren for Hæren (GIH) i 2003 Operasjon Jupiter, som i løpet av 2004 sikret de nødvendige endringer innen 2005. Parallelt ble en kulturoperasjon iverksatt, Operasjon Venus. I 2004 ble Hærens offiserskodeks vedtatt, og de tre kjerneverdiene respekt, ansvar og mot antatt; de ble senere tatt i bruk for hele Forsvaret.

To nye utdannings- og kompetansesentra ble etablert i 2000–2001, og nedlagt i 2004: Hærens kampvåpen (KAMPUKS), forlagt til Rena og Terningmoen, omfattet Infanteriet, Kavaleriet, Artilleriet og Ingeniørvåpenet, ledet av Kampinspektøren. Hærens trenvåpen (LOGUKS) på Sessvollmoen omfattet Hærens transportkorps, Hærens intendantur og Hærens våpentekniske korps, ledet av logistikkinspektøren. Kompetansesenteret for Hæren samband (SBUKS) på Jørstadmoen, tidligere sambandsregimentet, ble videreført. Flere avdelinger og leirer ble nedlagt som følge av disse endringene, i forlengelse av avviklingene på 1990-tallet. Også de gamle rekruttskolene ble nedlagt, og de enkelte bataljoner fikk ansvar for å utdanne respektivt personell inne til førstegangstjeneste, så vel som å forestå grunnleggende befalsutdanning.

Hærens sanitet ble nedlagt i 2002, da Forsvarets sanitetsressurser ble samlet under én faglig ledelse, i Forsvarets sanitet (FSAN). I 2004 ble Hærens luftvern (LV) avviklet da Luftforsvaret fikk i oppgave å ivareta luftvernoppgavene. I 2015 besluttet regjeringen å anskaffe nytt kampluftvern for Hæren, innenfor Brigade Nord.

Ved siden av styrkeproduksjon for innsats ute, innledet Hæren et tett faglig og operativt samarbeid med Nederland og Tyskland, gjennom deltakelse i det 1. tysk-nederlandske korps.

Med etableringen av Forsvarsstaben (FST) i 2003, ble Hærstaben (HST) en del av denne. Samtidig ble HST mannskapsmessig sterkt redusert. Hærens transformasjons- og doktrinekommando (TRADOK) ble etablert for å overta en del av stabens planoppgaver, og bidra til omorganiseringen av Hæren. TRADOK, med hovedsete på Linderud i Oslo og Terningmoen i Østerdalen eksisterte til 2010, da Hærens våpenskole (HVS) ble opprettet. Samtidig med TRADOK ble Hærens styrker (HSTY) etablert for å samle den operative styrkeproduksjonen i Hæren, med unntak av spesialstyrkene, hos én sjef.

Jegerbataljonen ved Garnisonen i Porsanger (GP) ble nedlagt i 2004, hvoretter Porsanger jegerkompani ble en del av den nye ISTAR-bataljonen i Brigade Nord.

Som følge av langtidsplanen (og landmaktutredningen) fra 2016 ble Hærens tilstedeværelse styrket i Finnmark: Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) ble forsterket med et jegerkompani. Ved Garnisonen i Porsanger (GP) ble en ny kavaleribataljon opprettet fra 2019. Samtidig vedtok Stortinget i 2018 å omgjøre 2. bataljon til en mobiliserbar avdeling, og å frata Hæren størstedelen av sin dedikerte, taktiske helikopterstøtte, i form av Bell 412-helikoptre fra 339 skvadron på Bardufoss. Begge deler bidrar til å svekke den operative evnen til Brigade Nord – samtidig som den tilføres nytt materiell, herunder kampluftvern, nytt artilleri og nye stridsvogner (fra 2025).

Fra 2018 endret Hærens øverste sjef funksjon og tittel, fra Generalinspektør for Hæren (GIH) til Sjef Hæren.

Hæren var gjennom andre halvdel av 1990-tallet i tiltagende grad organisert for å kunne stille norske styrkebidrag til internasjonale fredsbevarende operasjoner. De store organisatoriske endringene først på 2000-tallet understreket dette, særlig med reetableringen av Telemark bataljon (TMBN) som en profesjonell innsatsavdeling og etableringen av Forsvarets innsatsstyrke–Hær (FIST–H).

Ved inngangen til 2000-tallet var Hæren først og fremst engasjert i Kosovo, med styrkebidrag til NATOs Kosovo Force (KFOR), der Norge deltok fra 1999. Det største oppdraget til Hæren i nyere tid tok til ved årsskiftet 2001/2002, med styrker til den USA-ledede koalisjonen i Operation Enduring Freedom (OEF) fra 2001, så til den etter hvert NATO-ledede International Security Assistance Force (ISAF) fra 2002 – begge i Afghanistan.

Hæren bidro dertil, som tidligere, med enkeltpersoner og enheter i en rekke internasjonale operasjoner, herunder flere i Afrika, ikke minst til Sudan, Tsjad, Sør-Sudan og Mali, så vel som i Midtøsten. Fra 2015 har Hæren bidratt med personell til den internasjonale koalisjonen som ble satt inn mot Den islamske stat (IS), i Operation Inherent Resolve (OIR), i Irak og Syria.