V-2

V-2 ble utviklet i Tyskland under ledelse av Werner von Braun, og var opprinnelig betegnet A-4. Den første vellykkede prøveoppskytning fant sted 3. oktober 1942. V-2 ble første gang brukt da den ble avfyrt mot Paris 6. september 1944, og de første mot London ble avfyrt 9. september.

I alt ble nesten 3200 V-2 avfyrt mot allierte mål i Storbritannia og på Kontinentet fram til 27. mars 1945. Omtrent 1190 ble sendt mot London, hvorav 517 traff og omkring 3000 mennesker ble drept. Også Antwerpen ble hardt rammet, og ble i alt truffet 1265 ganger. Opptil 33 V-2 ble skutt opp per dag. Missilet var supersonisk, og etter at det var skutt opp hadde de allierte ingen metoder eller våpen som kunne stoppe det.

Over 6000 V-2 ble bygget, de aller fleste ved et underjordisk anlegg i Harz-fjellene ved Nordhausen som i stor grad benyttet fanger fra konsentrasjonsleire til slavearbeid, med store tap av menneskeliv.

V-2 var en av en serie tyske missiler prosjektert eller utviklet fra 1928 til 1945 med betegnelsene A-1 til A-10 (forkortelse for aggregat). Fra A-4 (som senere ble V-2) foregikk utviklingen i hærens forskningsanlegg ved Peenemünde. A-9/10 skulle bli en totrinns interkontinental glidebomber der annet trinn (A-9) var en videreutviklet A-4 med vinger. Med en beregnet rekkevidde på 4800 kilometer kunne våpenet ha nådd USA, men det ble aldri bygd.

V-2 var utstyrt med en rakettmotor som brente en kombinasjon av alkohol og flytende oksygen, og utviklet en skyvkraft på 249 kilonewton.

• Vekt: 12,7–13,2 tonn i startøyeblikket
• Høyde: 14,1 meter
• Største diameter: 1,6 meter
• Største rekkevidde: 350 kilometer
• Sprenglegemet (masse): 975 kilogram
• Hastighet: 5580 kilometer i timen; 2900 kilometer i timen ved nedslag

• ballistisk missil
• Werner von Braun
• V-1