Faktaboks

Jens Bratlie
Jens Kristian Meinich Bratlie
Født
17. januar 1856, Nordre Land, Oppland
Død
15. september 1939, Oslo
Virke
Offiser og politiker
Familie
Foreldre: Sakfører og lensmann Erik Bratlie (1814–90) og Bolette Sofie Meinich (1821–70). Ugift.

Jens Bratlie var offiser og jurist, og var i sin politiske karriere som stortingsmann og statsminister mest engasjert i militære saker. Han var, delvis av forsvarsmessige årsaker, positiv til unionen med Sverige, og han fikk avgjørende innflytelse på hærordningen av 1909.

Bratlie tok eksamen ved Den Militære Høiskole 1880. Han ble cand.jur. 1885 og var advokatfullmektig 1886–89. Etter noen år som ekspedisjonssekretær i Forsvarsdepartementet ble han kaptein 1893, generalkrigskommissær 1898 og dessuten generaladvokat for Armeens rettsvesen fra 1906. Han satt på Stortinget for Kristiania 1900–12 og 1916–18, 1906 ble han odelstingspresident, 1910 stortingspresident. 1912–13 var han statsminister og sjef for så vel Forsvarsdepartementet som Revisionsdepartementet.

Bratlies tosidige bakgrunn var et solid fundament for hans embetskarriere, men gjorde samtidig at han stod utenfor det dominerende og tettsluttede Kristiania-miljø som hadde dominert politikken de dramatiske 1880-årene. Henimot århundreskiftet var det rekrutteringskrise i det konservative miljø, noe som åpnet veien inn i politikken for unge dyktige embetsmenn, blant dem Jens Bratlie.

Høyre var splittet, i 1890-årene rådet det innen Høyre uenighet om den svensk-norske union. Kretsen om Emil Stang stod for en korrekt, men relativt kjølig holdning. Oscar 2s venn, Yngvar Nielsen, la vekt på det positive ved unionen, og det samme gjorde Jens Bratlie. Han stod på god fot med kronprins Gustaf, som i forholdet til Norge ofte følte seg personlig isolert. Kontakten mellom kronprinsen og Bratlie ble etablert ved deres felles venn, hoffjegermester og skipsreder Thomas Fearnley og varte frem til 1905. Så vel Bratlie som Fearnley hørte med til de kretser som mente at unionen var en styrke for vårt folk. Spesielt gjaldt dette i forsvarspolitikken.

Det mente imidlertid ikke Bratlies offiserskollega og politiske konkurrent, Georg Stang. Diskusjonen mellom dem startet allerede da de gikk sammen på krigsskolen. Den forsterket seg ytterligere da Georg Stang som forsvarsminister anskaffet moderne artilleri og begynte å anlegge grensefort mot Sverige. Mellom de to utspilte det seg en intens og militærteknisk diskusjon. Under det hele lå imidlertid spørsmålet om hva man overhodet ønsket å bruke forsvaret til. Den unionsvennlige fløy av Høyre ville ha en mobil felthær. Sammen med svenske styrker skulle denne tjene til forsvar av den skandinaviske halvøy. Venstre med Georg Stang ønsket derimot å forsvare Norge mot svenske angrep.

Problemstillingen ble av gode grunner ikke aktuell etter 1905, og Georg Stang gikk bort allerede 1907. Det lyktes Bratlie som stortingsmann i høy grad å sette sitt stempel på hærordningen av 1909, der det ble lagt vekt på å ha en så stor mobilisert felthær som mulig. I det hele ble forsvarstanken grunnleggende for Bratlie som stortingsmann og statsminister, i utformingen av Høyres programmer og i det militær-faglige forfatterskap.

1912 måtte statsminister W. Konow fra Frisinnede Venstre søke avskjed som følge av en landsmålsvennlig ytring i Bondeungdomslaget. Jens Bratlie ble hans etterfølger uten egentlig å følge den stramme riksmålslinje som særlig Morgenbladet og hovedstads-Høyre gikk inn for. Av sinnelag var han klart hva man kan kalle folkelig konservativ og følte seg sterkt knyttet til bondesamfunnet. I praktisk politikk viste han seg likevel som pragmatiker. Han deltok da også aktivt i aksjonen som felte Konow. I den regjering Bratlie så dannet, ble målmannen E. A. Liljedahl kirkeminister, noe som tyder på at Bratlie neppe regnet den bitre målstriden som noen stor politisk sak. Han ønsket imidlertid ikke utfordrende holdninger fra noen kant. Derfor klarte han lettere enn andre i Høyre å samarbeide med kirkelige strømninger fra Vestlandet og andre bevegelser fra de borgerlige hovedstadskretser.

Under den første verdenskrig arbeidet Bratlie energisk for å sikre kornforsyningen. Allerede før krigen skapte striden om de såkalte konsesjonslovene skille i norsk politikk. Her inntok Bratlie en forsiktig holdning, delvis preget av hensyn til bøndene, men også til det samarbeidende parti, Frisinnede Venstre. I det hele var Bratlies målsetting en borgerlig samlingspolitikk, samtidig preget av intens frykt for en sosialistisk omveltning. Samarbeidet innen Høyre var imidlertid lite harmonisk. Særlig var forholdet dårlig til partiets andre sterke mann, den liberalkonservative jusprofessor Fredrik Stang. Valgnederlaget 1912 ble skjebnesvangert. Bratlie var riktignok formann i Høyres Sentralstyre frem til 1919, men var ikke foreslått gjenvalgt til Stortinget i 1918, og 1925 undertegnet han oppropet til dannelsen av Fedrelandslaget, hvor han var styremedlem i lagets mest aktive periode.

Jens Bratlies arbeidsevne var legendarisk. Da Høyres generalsekretær Harald Gram, ønsket regelmessig daglig møte om aktuelle saker, foreslo Bratlie klokken halv seks om morgenen! Han var en intelligent, robust og samtidig autoritær personlighet, preget av den bondekonservatismen han var vokst opp med, og som var rotfestet hos ham.

Kilder og litteratur

  • W. Keilhau: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • C. J. Hambro: Oslo høire gjennem 50 år, 1934
  • R. Halle: Festskrift til C. J. Hambro, 1960, s. 211–221
  • G. C. Wasberg og A. O. Johnsen (red.): Norsk militærhistorisk Bibliografi, 1967–69, tillegg ved H. Sandvik, 1977
  • G. C. Wasberg: Fearnley & Eger, 1971, s. 54–55
  • A. Kaartvedt: Høyres historie, bd. 1, 1984
  • avisutklipp i UBO