Faktaboks

Senterpartiet

Sp

til 1959 Bondepartiet

Organisasjonstype
Forening/lag/innretning
Forretningsadresse
Oslo
Stiftet
30.12.1971
Daglig leder
Knut Magnus Olsen (generalsekretær)
Styreleder
Trygve Magnus Vedum (partileder)
Logo

Senterpartiets logo.

Logo
Av .
Trygve Slagsvold Vedum
Partileder i Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, utenfor Stortinget.
Av .
Lisens: CC BY ND 2.0

Senterpartiet (Sp) er et norsk politisk parti som ble stiftet i 1920. Senterpartiet definerer seg selv som et sentrumsparti i norsk politikk, og har samarbeidet i regjering med partier både på høyre- og venstresiden.

Siden 2021 sitter Senterpartiet i regjering sammen med Arbeiderpartiet. Partileder i Senterpartiet er Trygve Slagsvold Vedum, som overtok etter Liv Signe Navarsete i 2014. Ola Borten Moe og Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim er henholdsvis første og andre nestleder. Marit Arnstad er parlamentarisk leder. Generalsekretær er Knut M. Olsen.

Partiets ungdomsorganisasjon heter Senterungdommen og er ledet av Andrine Hanssen-Seppol.

Formål og ideologi

Senterpartiet, som de første tiårene kalte seg Bondepartiet, ble dannet primært for å ivareta bøndenes og bygdenes interesser. Folk knyttet til primærnæringene jordbruk, fiske og skogbruk har vært de viktigste målgruppene. Også etter navneskiftet i 1959 har partiet hatt sin sterkeste forankring i bygde-Norge, også fordi det har lagt mest vekt på å demme opp mot alle tendenser til sentralisering av makt og goder.

Det har vært og er en rød tråd i partiets politikk å verne om de små, lokale enheter innenfor offentlig tjenestetilbud, og samtidig opprettholde en desentralisert styringsstruktur. Senterpartiet ønsker derfor å flytte ut flere statsinstitusjoner fra Oslo til andre deler av landet. Partiet understreker også at det er en varm forsvarer av den private eiendomsretten.

Hovedsaker og praktisk politikk

Helt siden EEC (nåværende EU) ble dannet i 1957 har det vært en hovedsak for Senterpartiet å kjempe mot norsk medlemskap. Foran folkeavstemningene i 1972 og 1994 spilte partiet en sentral rolle på nei-siden. Senterpartiet er også motstander av EØS-avtalen og ønsker å erstatte den med en handelsavtale. Partiet er dessuten motstander av Schengen-samarbeidet og ønsker å gjeninnføre nasjonal grensekontroll.

Senterpartiet vil reversere flere av de store statlige reformene som er gjennomført etter 2013 (les mer under: Regjeringsmakt og oppslutning).

Innenfor fiskeri- og oppdrettsnæringen vil Senterpartiet innføre strengere reguleringer for å unngå at sterke kapitalinteresser uten tradisjonell tilknytning til næringene blir dominerende. Partiet vil sikre at bare aktive fiskere får tildelt fiskerettigheter. For Senterpartiet er det også et overordnet mål å styrke norsk matproduksjon, slik at man på sikt kan sikre opp mot femti prosent av forbruket. Det gjelder særlig i et beredskapsperspektiv. Partiet har satsing på Forsvaret som en av hovedsakene, og går blant annet inn for å oppbemanne Heimevernet til 50 000 vernepliktige.

Regjeringsmakt og oppslutning

EU-striden bidro til at Senterpartiet i 1993 gjorde sitt historisk beste valg. Bildet viser en Nei til EU-markering blant fiskerne på havna i Tromsø, 14. november 1994. NTB arkivfoto.
/SCANPIX.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Fra 1963 til 2000 deltok Senterpartiet i seks borgerlige regjeringer, siste gang i sentrumsregjeringen fra 1997 til 2000, ledet av KrFs Kjell Magne Bondevik.

Senere satt Senterpartiet i den rødgrønne Stoltenberg II-regjeringen sammen med Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet fra 2005 til 2013. Siden 2021 sitter Senterpartiet i regjering sammen med Arbeiderpartiet, og partileder Vedum er Norges finansminister.

Fremgang i 2017

Ved stortingsvalget i 2017 fikk partiet 10,3 prosent av stemmene og 19 stortingsmandater. Det var en betydelig fremgang i forhold til valgresultatene da Senterpartiet var med i den rødgrønne regjeringen. Senterpartiet hadde en oppslutning på 6,2 prosent ved stortingsvalget i 2009 og 5,5 prosent ved stortingsvalget i 2013. Begge ganger resulterte det i ti stortingsmandater.

Foran stortingsvalget i 2017 fremsto Senterpartiet som sterkt kritisk til store deler av regjeringen Solbergs reformpolitikk. Partiet gikk blant annet imot den omfattende kommunereformen og programfestet å reversere alle vedtak om tvangssammenslåinger. Senterpartiet gikk også imot politireformen og nedlegging av lokalsykehus. Partiet programfestet kraftig økning av forsvarsutgiftene. Innen 2024 skulle to prosent av brutto nasjonalprodukt ifølge Senterpartiets program øremerkes Forsvaret.

I årene som fulgte hadde Senterpartiet vedvarende høy oppslutning på meningsmålingene, og var tidvis jevnstort med Arbeiderpartiet.

Suksess i 2019

Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2019 var det beste i Senterpartiets historie. Ved valget 8. og 9. september fikk partiet 14,4 prosent ved kommunevalget og 14,5 prosent ved fylkestingsvalget. Det var en fremgang på 5,9 prosentpoeng i forhold til kommunevalget i 2015 og 6,5 prosentpoeng i forhold til foregående fylkestingsvalg. Ingen andre partier hadde tilsvarende fremgang. Størst oppslutning hadde Senterpartiet i fylkene i Nord-Norge og det nye Innlandet fylke.

I forhold til partiets størrelse har Senterpartiet gjennom de fleste lokalvalg oppnådd et høyt antall ordførere, og blir derfor gjerne kalt «ordførerpartiet». Etter valget i 2015 fikk partiet 103 ordførere. Bare Arbeiderpartiet fikk flere (201).

Historikk

Partiets opphav

Senterpartiet ble opprettet på Norsk Landmandsforbunds landsmøte 17.–19. juni 1920, da forbundet vedtok å stille egne lister ved stortingsvalget i 1921. Partinavnet ble antatt i 1922, og forbundet ble omdøpt til Norges Bondelag. Den politiske virksomheten ble så utskilt i en egen organisasjon under navnet Bondepartiet.

Etter at Norges Bondelag ble omdannet til en partipolitisk nøytral faglig organisasjon, ble de organisasjonsmessige og økonomiske forbindelser avviklet. Bondepartiet hadde røtter tilbake til de politiske bondebevegelsene på 1800-tallet. Det ble stiftet for i første rekke å vareta de gamle bygdenæringenes interesser, særlig i spørsmål om tollpolitisk likestilling med andre samfunnsgrupper.

Mellomkrigstiden

Peder Kolstad

Peder Ludvik Kolstad fra Bondepartiet var Norges statsminister fra 12. mai 1931 til 5. mars 1932.

Peder Kolstad
Av /NTB Scanpix.

Det største stemmetallet ved stortingsvalg i mellomkrigsperioden hadde partiet i 1930, med 190 000 stemmer. Det største mandattallet hadde det etter valget i 1927 med 26 mandater. Partiet hadde regjeringsmakten i kriseårene 1931–1933.

Bondepartiet var lenge det mest antisosialistiske av de store borgerlige partiene, og var i begynnelsen av 1930-årene ikke uvillig til samarbeid med høyreradikale bevegelser som Nasjonal Samling. Senere inngikk det imidlertid et kriseforlik med Arbeiderpartiet, som derved ble i stand til å danne regjering i 1935.

Vidkun Quislings rolle

Frem til andre verdenskrig var Jens Hundseid partiets ledende politiker. Det skapte vansker for Bondepartiet etter frigjøringen at Hundseid, som den eneste av landets fylkesmenn, ble medlem av Nasjonal Samling og satt i sitt embete under hele krigen. Det ble dessuten en belastning at den nasjonale holdning hos flere andre kjente bondepartifolk sviktet eller ble trukket i tvil. For partiets negative omdømme like etter krigen betydde det også mye at Vidkun Quisling hadde en fortid som statsråd for Bondepartiet. Partiformann og parlamentarisk leder Nils Trædal klarte imidlertid å konsolidere partiet, godt hjulpet av blant andre Jon Leirfall.

Navneskifte

Etter en årelang diskusjon ble partiet i juni 1959 omdøpt til Norsk folkestyreparti (Demokratene), men navnet skapte valgtekniske vanskeligheter. På ekstraordinært landsmøte høsten 1959 ble navnet forandret til Senterpartiet. Navneendringen gjenspeilte partiets behov for å trekke til seg nye grupper av befolkningen etter hvert som antall bønder gikk tilbake. Primærnæringenes interesser har likevel stadig vært et hovedhensyn, supplert med en mer generell omtanke for distriktene og motstand mot sentralisering, både av befolkning og makt.

Borgerlige regjeringer

Regjeringen Borten
Per Borten med regjeringen på slottsplassen, 21. oktober 1965.
Av /Riksarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0

I den borgerlige samarbeidsregjeringen i 1963 fikk Senterpartiet fire ministerposter, likeså etter valget i 1965, deriblant statsministeren, Per Borten. Tvilen omkring norsk tilslutning til EF utviklet seg etter hvert til klar motstand. Da Borten i mars 1971 måtte gå av, erklærte partiet under forhandlingene om ny regjeringsdannelse at EFs siktemål om en politisk, monetær og økonomisk union var uforenlig med Senterpartiets grunnsyn og mål. Regjeringssamarbeidet brøt sammen, og Arbeiderpartiet dannet regjering.

I den borgerlige trepartiregjeringen 1972–1973 hadde partiet seks statsråder, og ved valget i 1973 gjorde Senterpartiet sitt hittil beste valg i etterkrigstiden med elleve prosent av stemmene. Ved valgene i 1970- og 1980-årene gikk imidlertid partiet jevnt og trutt tilbake. Senterpartiet deltok likevel i Willoch-regjeringen (1983–1986) og Syse-regjeringen (1989–1990).

Etter 1990

Under Anne Engers ledelse fikk Senterpartiet sitt største oppsving. Under EU-striden i begynnelsen av 1990-årene markerte hun Senterpartiet som det tydeligste nei-partiet. Dette førte til at partiet i 1993 gjorde sitt historisk beste valg. Da fikk Senterpartiet 16,8 prosent av stemmene og ble nest størst på Stortinget med 32 mandater. Etter EU-avstemningen i 1994 falt imidlertid oppslutningen igjen. Ved valget i 2001 gjorde Senterpartiet sitt dårligste valg og fikk bare 5,6 prosent av stemmene.

Avstand til Høyre

Det var i Anne Engers periode som partileder at Senterpartiet distanserte seg markant fra Høyre og avskrev det som regjeringspartner. EU-striden synliggjorde den politiske avstanden mer enn tidligere. Senterpartiet konkluderte med at Høyres holdning på viktige områder i innenrikspolitikken var stikk motsatt av Senterpartiets. Dette gjaldt særlig innenfor distriktspolitikk, kommunalpolitikk, samferdselssatsing og helsevesen.

Foran stortingsvalgene i både 1993 og 1997 var det uaktuelt for Senterpartiet å signalisere noe regjeringssamarbeid med Høyre. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre var Senterpartiet i 1997 en aktiv pådriver for en trepartiregjering (sentrumsregjeringen).

Under Åslaug Marie Haga, som var partileder fra 2003 til 2008, noterte partiet seg for en liten fremgang ved stortingsvalget i 2005 (6,5 prosent). Viktigere var det at Haga orienterte partiet bort fra sine tidligere samarbeidspartnere i sentrum og gikk inn i et formalisert samarbeid med Arbeiderpartiet og SV – en prosess som gikk ganske smertefritt i Senterpartiet, men som ble møtt med en viss skepsis i de to andre partiene.

Senterpartiet deltok med fire statsråder i flertallsregjeringen med Arbeiderpartiet og SV i perioden fra 2005 til 2013.

Kritikk mot ledelsen

Liv Signe Navarsete

Leder i Senterpartiet fra 2008 til 2014, Liv Signe Navarsete, på partiets landsmøte i 2013.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

Etter stortingsvalget i 2013 ble det uro og indre strid i Senterpartiet. Et internt evalueringsutvalg analyserte valgkampen og rettet sterk kritikk mot partiledelsen. Ledertroikaen ble bebreidet for dårlig samarbeid og manglende tillit seg imellom. Det dårlige valgresultatet skyldtes ifølge utvalget svak innsats i valgkampen. Mye av kritikken ble rettet mot Liv Signe Navarsete personlig. I januar 2014 bestemte hun seg for å gå av som partileder på et ekstraordinært landsmøte i april samme år. Trygve Slagsvold Vedum fikk nesten enstemmig oppslutning da han overtok.

I tiden før landsmøtet dreide mye av den interne debatten i Senterpartiet seg om første nestleder Ola Borten Moe. Mange mente at han hadde hovedansvaret for det dårlige samarbeidet i partiets toppledelse og var innstilt på å vrake ham. Det samme mente også flertallet i valgkomiteen. Andre la derimot mest vekt på hans politiske dyktighet. Ved avstemningen seiret Borten Moe over motkandidaten Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim, som deretter ble valgt til andre nestleder.

For resultater i stortingsvalg, se tabell over Stortingsvalg 1882–2005.

Partiledere

Jens Hundseid
Jens Hundseid. Foto ca. 1935.
Av /Oslo museum.
Lisens: CC0 1.0
Einar Frogner
Einar Frogner, Bondepartiets leder 1949-1955.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Periode Partileder
1920–1921 Johan E. Mellbye
1921–1927 Kristoffer Høgset
1927–1930 Erik Enge
1931–1938 Jens Hundseid
1938–1948 Nils Trædal
1949–1955 Einar Frogner
1955–1967 Per Borten
1967–1973 John Austrheim
1973–1977 Dagfinn Vårvik
1977–1979 Gunnar Stålsett
1979–1991 Johan J. Jakobsen
1991–1999 Anne Enger
1999–2003 Odd Roger Enoksen
2003–2008 Åslaug Marie Haga
2008–2014 Liv Signe Navarsete
2014– Trygve Slagsvold Vedum

Parlamentariske ledere

Periode Parlamentarisk leder
1922–1930 Johan E. Mellbye
1931–1932 Jens Hundseid
1932–1933 Gabriel Moseid
1933–1940 Jens Hundseid
1945–1948 Nils Trædal
1949–1957 Elisæus Vatnaland
1958–1965 Per Borten
1965–1969 Lars Leiro
1969–1971 John Austrheim
1971–1973 Per Borten
1973–1977 Erland Steenberg
1977–1983 Johan J. Jakobsen
1983–1989 Johan Buttedahl
1989–1991 Anne Enger Lahnstein
1991–2000 Johan J. Jakobsen
2000–2003 Odd Roger Enoksen
2003–2005 Marit Arnstad
2005–2007 Magnhild Meltveit Kleppa
2007–2008 Lars Peder Brekk
2008–2009 Rune J. Skjælaaen
2009–2012 Trygve Slagsvold Vedum
2012–2013 Lars Peder Brekk
2013–2014 Liv Signe Navarsete
2014– Marit Arnstad

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Aasland, Tertit: Fra landmannsorganisasjon til bondeparti: politisk debatt og taktikk i Norsk landmandsforbund 1896–1920, 1974, isbn 82-00-08979-7
  • Gabrielsen, Bjørn Vidar: Menn og politikk: Senterpartiet 1920–1970, 1970
  • Nielsen, May-Brith Ohman og Roar Madsen: Senterpartiets historie 1920–2000, 2001, to bind.

Faktaboks

Senterpartiet
Sektorkode
7000 Ideelle organisasjoner
Næringskode(r)
94.920 Partipolitiske organisasjoner

Kommentarer (3)

skrev Leander Berentsen

Heisann, jeg har en oppgave på skolen om Senterpartiet. Så ser jeg noe jeg tror er feil i teksten. På starten står det at partiet ble stiftet i 1920, i mens på siden med "oppsummeringen" står det 1971. Kan være at jeg har feil, men bare lurte. mvh Leander 9. klasse

svarte Magnus Takvam

Hei-takk for melding. Du har rett ,og feilen er rettet .Mvh Magnus

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg