Faktaboks

Hizbollah
Hezbollah, Hezballah
Etymologi
arabisk hizb allah, ‘Guds parti’, betegnelsen forekommer i Koranen (sure 5:56 og sure 58:22).
Hassan Nasrallah
Hassan Nasrallah var en av grunnleggerne av Hizbollah i 1982 og tok selv over som bevegelsens leder i 1992. Nasrallah viser seg av sikkerhetshensyn sjelden offentlig, men taler ofte på TV. Her er han avbildet i 2005.
Av /AP.

Hizbollah er en sjiamuslimsk islamistbevegelse fra Libanon, som også har en væpnet fløy. Bevegelsen ble grunnlagt i 1982 og har de siste tiårene blitt en av de viktigste aktørene i libanesisk politikk.

Hizbollah mottar betydelig støtte fra Iran og Syria, som er bevegelsens nærmeste allierte. Et stort antall soldater ble sendt til Syria for å kjempe på Assad-regimets side i den syriske borgerkrigen som brøt ut i 2011. Hizbollah har utpekt Israel som sin hovedfiende og kjempet en drøy månedslang krig mot landet i 2006. USA regner Hizbollah som en terrororganisasjon, mens EU kun har den væpnede fløyen på sin terrorliste.

Foruten den væpnede fløyen har Hizbollah også utstrakte velferdsordninger med utdanning og sosiale tjenester for Libanons sjiamuslimer.

Bakgrunn

Hizbollah har sin opprinnelse i de militante sjiamuslimske strømningene i Libanon på 1960- og 1970-tallet. Historisk sett hadde sjiamuslimene vært i periferien i Libanon, både politisk og geografisk. Flertallet var bosatt i lite utviklede rurale strøk, langt unna de politiske og økonomiske maktsentrene. I Libanons religionsbaserte politiske system disponerte sjiamuslimene kun en femtedel av setene i nasjonalforsamlingen, og mens de libanesiske kristne fikk presidentvervet og sunnimuslimene fikk statsministervervet, måtte sjiaene nøye seg med den langt mindre mektige lederen av nasjonalforsamlingen.

I tillegg var sjiaene sosialt og økonomisk marginalisert i et land hvor 4 prosent av den libanesiske befolkningen i 1958 kontrollerte 33 prosent av den nasjonale inntekten. Denne dynamikken ble forsterket av de demografiske endringene i Libanon. Mens sjiamuslimene utgjorde 17 prosent av den libanesiske befolkningen i 1920, steg dette tallet til mellom 27 og 30 prosent på 1980-tallet.

Musa al-Sadr

En Amal-tilhenger holder frem et bilde av Musa al-Sadr, grunnleggeren av Amal, som Hizbollah senere sprang ut fra.
En Amal-tilhenger holder frem et bilde av Musa al-Sadr, grunnleggeren av Amal, som Hizbollah senere sprang ut fra.
Musa al-Sadr
Av /Reuters/NTB.

En av de viktigste personene for framveksten av Hizbollah var den iranske geistlige Musa al-Sadr, som flyttet til Libanon tidlig på 1960-tallet og mobiliserte sjiamuslimene. Al-Sadr så den sosiopolitiske underutviklingen blant sjiamuslimene, og han prioriterte tidlig å forbedre situasjonen. Som svoren antikommunist innebar dette også å svekke venstreorienterte bevegelser, som i stor grad samlet opposisjonelle sjiamuslimer i Libanon på denne tiden.

Mens han brukte 1960-tallet på å bygge politiske og sosiale institusjoner og tjenester for sjiaene i Libanon, skjøv PLO og de palestinske motstandsbevegelsene al-Sadr mot det militante. Al-Sadr hadde opprinnelig støttet palestinerne i Libanon, men PLOs aksjoner mot Israel førte til israelske motangrep som i stor grad rammet sjiamuslimene sør i landet. Mens forholdet mellom al-Sadr og palestinerne opprinnelig var godt, gikk al-Sadr sammen med Syria mot PLO da syriske soldater gikk inn i Libanon i 1976.

Al-Sadr organiserte først en generalstreik i 1970 i protest mot libanesiske myndigheters likegyldighet overfor sjiaenes situasjon. Samtidig holdt han taler blant sjiaene, der han gjorde det klart at det var på tide å handle. I 1974 etablerte al-Sadr De undertryktes bevegelse (harakat al-mahrumin), uttalte «våpenet skaper mannen» og begynte å gi våpentrening til libanesiske sjiaer som ønsket det. I 1975 ble De libanesiske motstandsenhetene (afwaj al-muqawama al-lubnaniyya) grunnlagt, bedre kjent som Amal. Det var ut fra Amal at Hizbollah senere ble dannet etter at al-Sadr forsvant sporløst i Libya i 1978 og aldri ble sett igjen.

Politisering av sjiaene

På tidlig 1980-tall favnet Amal over flere ideologiske strømninger og tilhørende uenigheter. Det de fleste hadde felles, var en følelse av marginalisering i det libanesiske samfunnet og et sinne mot de palestinske geriljabevegelsene. Ideologisk var Amal inspirert av al-Sadr og den iranske politiske teoretikeren Ali Shariati.

Hizbollahs framvekst

Hizbollah
Hizbollah utøver stor kontroll i Libanon, særlig sør i landet og har støtte fra Iran. Hizbollah har væpnede militser, men driver også sosialt arbeid og politisk virksomhet, og er representert i det libanesiske parlamentet.
Av /AFP.

Israel invaderte Libanon 6. juni 1982 – samme år som Hizbollah ble grunnlagt. Likevel var Hizbollah i liten grad organisert fram til midten av 1980-tallet og bestod først og fremst av en håndfull unge revolusjonære sjiamuslimer, ofte i 20- og 30-årene.

Til tross for at Amal ble oppfattet som reaksjonære fordi de kjempet mot de palestinske geriljagruppene i Libanon, var dannelsen av Hizbollah i større grad et resultat av ideologisk utvikling blant sjiamuslimene enn uenigheter rundt en konkret politisk sak. Splittelsen var til en viss grad også geografisk. Amal hadde hovedsete i det sentrale Libanon og Beirut, mens Hizbollahs kjerneområder var i Bekaa-dalen. Begge hadde støttepunkter i den sørlige delen av landet.

Da bevegelsen ble dannet, var navnet Hizbollah en referanse til to kapitler (sura) i Koranen: al-Mujadila («Kapittelet om kvinnen som protesterer») som erklærer at «det er Guds parti som vil ha fremgang» og al-Ma'ida («Bordet») der det heter at «det er Guds parti som vil seire».

Ideologisk fulgte Hizbollah, i motsetning til Amal, den iranske politiske linja. Bevegelsens «prinsipprogram», som ble publisert som et åpent brev i 1985, var språklig nært den iranske revolusjonen. Det fokuserte for eksempel på de undertrykte i Libanon og verden mot den globale arrogansen representert av USA. Iranske representanter i Beirut var sterkt delaktige i utviklingen av Hizbollah, og to ansatte fra den iranske ambassaden satt også i Hizbollahs øverste lederskap på 1980-tallet. Ideologisk er Hizbollah bygget på tilslutning til teorien om wilayat al-faqih («de rettslærdes styre»), slik den ble utviklet av Ruhollah Khomeini, og som den islamske republikken i Iran stadig styres etter, nå under ledelse av Ali Khamenei.

Hizbollah posisjonerte seg dermed fra starten av som en kraft mot Israel og supermaktene som ble sett på som undertrykkere av den tredje verden. Målet var å frigjøre Libanon fra ondsinnede eksterne krefter og utslette staten Israel. Dette innebar flere angrep mot vestlige mål i Libanon fra midten av 1980-tallet. Flere titalls utlendinger ble kidnappet. Den amerikanske journalisten Terry Anderson satt i Hizbollahs varetekt i syv år. Hizbollah var særlig fiendtlige mot det libanesiske kommunistpartiet og likviderte flere av dets medlemmer på midten av 1980-tallet. Militante knyttet til Hizbollah kapret også TWA flight 847 og tvang det til Beirut med mål om å få løslatt libanesiske fanger i Israel.

Hizbollah og libanesisk politikk

Taif-avtalen var viktig for den videre politiske utviklingen til Hizbollah på 1990-tallet, selv om de ikke tilsluttet seg avtalen eller var en del av den. På den ene siden avsluttet avtalen den libanesiske borgerkrigen som hadde brutt ut i 1975. På den andre siden reformerte avtalen det religionsbaserte politiske systemet: Siden nasjonalpakten ble inngått i 1943, var det relativt sett blitt flere muslimer, noe som tippet den nye maktbalansen i deres favør. For å utjevne representasjonen mellom kristne og muslimer ble presidentens utøvende makt betraktelig innskrenket. Statsministeren, som tidligere ble utpekt av presidenten, skulle nå også velges. Aller viktigst, libanesiske parlamentsvalg skulle holdes igjen etter et opphold på 18 år.

Nettopp 1992-valget var avgjørende for Hizbollah. Skulle partiet holde fast ved avvisningen av det libanesiske valgsystemet eller skulle bevegelsen gripe øyeblikket og delta i valget? På mange måter måtte bevegelsen diskutere tre hovedspørsmål: Var det legitimt å delta i en ikke-islamsk regjering? Ville Hizbollahs deltakelse «fange» bevegelsen i et sekulært politisk system? Skulle ideologi vike for praktiske interesser?

Partiet var delt i to fløyer og ble ikke enige, så spørsmålene ble videre oversendt til ayatollah Ali Khamenei, Khomeneis etterfølger som øverste leder i Iran. Khamenei ga grønt lys til bevegelsens valgdeltakelse, noe som var en viktig støtte til den delen av bevegelsen som ønsket dette, samtidig som Hizbollah kunne imøtegå dem som stilte spørsmål ved bevegelsens nasjonale identitet. Videre argumenterte Hizbollahs uoffisielle mentor, Muhammad Hussein Fadlallah, for at en revolusjonær overgang til et islamsk system i Libanon var umulig gitt hvor mangfoldig samfunnet var. Fadlallah mente derfor at kun gradvis reform var mulig. Dette innebar deltakelse i det libanesiske politiske systemet. Den første generalsekretæren i Hizbollah, Subhi al-Tufayli, og hans tilhengere forlot partiet etter beslutningen om å delta i valget.

Dermed begynte Hizbollah overgangen fra en ren milits til også å bli et libanesisk politisk parti på 1990-tallet. Dette er også blitt omtalt som «libanonifiseringen» av Hizbollah. Bevegelsen begynte å tone ned kravet om en islamsk stat, samtidig som den aksepterte reglene for et multireligiøst Libanon. Hizbollah har deltatt i både nasjonale og lokale valg siden 1992.

Det var også i 1992 at Hassan Nasrallah ble valgt som ny leder av Hizbollah etter at israelerne likviderte bevegelsens tidligere leder Abbas al-Musawi. Nasrallah hadde hatt al-Musawi som sin mentor og var en naturlig arvtager som en av grunnleggerne av Hizbollah i en alder av bare 22 år. I tråd med libanonifiseringen av Hizbollah har også Nasrallah vagt sådd tvil om betydningen av 1985-brevet for Hizbollahs ideologi i dag.

Hizbollahs vei mot regjering

Sederrevolusjonen
Drapet på tidligere statsminister Rafiq al-Hariri utløste kraftige demonstrasjoner mot Syrias rolle i Libanon, noe som igjen var problematisk for Hizbollah, en nær alliert av det syriske regimet.
Sederrevolusjonen
AP/NTB.

Mellom 1992 og 2000 opprettholdt Hizbollah en utmattelseskrig mot Israel i det sørlige Libanon. I 2000 trakk Israel seg helt ut av Libanon etter å ha erkjent at de menneskelige og økonomiske kostnadene var for høye.

Med terrorangrepene mot USA 11. september 2001 økte det vestlige presset mot Hizbollah og Syria. FNs sikkerhetsråd vedtok i 2004 resolusjon 1559, som blant annet krevde at alle styrker på libanesisk jord ble trukket tilbake og at alle militser skulle avvæpnes – også Hizbollah. Spenningen i libanesisk politikk økte ytterligere da tidligere statsminister Rafiq al-Hariri ble likvidert 14. februar 2005. Al-Hariri var etter hvert blitt en sterk kritiker av Syria, og mange antok at Damaskus sto bak attentatet. Drapet utløste massedemonstrasjoner mot syrisk innblanding i Libanon og en splittelse i en pro-syriske gruppe (8. mars-alliansen) og en mer pro-vestlig gruppe (14. mars-alliansen). Drapet på al-Hariri endret dynamikken i libanesisk politikk og ble avgjørende for Hizbollahs politiske utvikling.

Demonstrasjonene til 14. mars-alliansen likestilte libanesisk identitet med anti-syrisk politikk, noe som utfordret Hizbollahs historiske sidestilling av libanesisk identitet med motstand mot Israel. Enda viktigere for Hizbollah: De første demonstrasjonene støttet også resolusjon 1559, uten å stille spørsmål ved resolusjonens krav om avvæpning av libanesiske militser.

Syrisk tilbaketrekning var ikke spesielt viktig for Hizbollah – spørsmålet om avvæpning var imidlertid avgjørende. Dette avgjorde bevegelsens støtte til ulike libanesiske politiske grupperinger og allianser etter drapet på al-Hariri. Da 14. mars-alliansen fikk regjeringsmakten, fikk den i stor grad en blankofullmakt til å vedta hva den ville så lenge spørsmålet om avvæpning ikke ble fulgt opp. Nettopp denne dynamikken gjorde at Hizbollah ble med i den libanesiske regjeringen for første gang i 2005. Dette innebar også at Hizbollah ikke protesterte mot «avsyrifiseringen» av det libanesiske statsapparatet.

Hizbollah
Hizbollah-medlemmer markerer niårsdagen for 2006-krigen mot Israel i Wadi al-Hujeir sør i Libanon.
Hizbollah
Av /Reuters/NTB.

Politisk rolle etter 2005

Libanesisk politikk har siden 2005 vært preget av at det er umulig for andre partier og grupper å danne en styringsdyktig regjering uten at Hizbollah er med, uavhengig av valgresultat. Andre politiske allianser er avhengig av Hizbollah for å få gjennomført politiske reformer og få maktposisjoner. Alliansen mellom Hizbollah og den kristne libanesiske presidenten Michel Aoun var for eksempel et definerende trekk ved libanesisk politikk siden 2006: Mens Hizbollah hjalp Aoun med å bli president i 2016, har Aoun gitt viktig politisk støtte som kristen politiker. Samtidig har Hizbollah utviklet seg til å bli en «stat i staten»: Bevegelsen har en væpnet fløy som er langt sterkere enn den libanesiske hæren og har et sosialt program med utdanning og økonomiske tjenester til libanesiske sjiaer.

Likevel, til tross for den vanlige oppfatningen av Hizbollah, er ikke disse sosiale og økonomiske tjenestene et stort klientelistisk nettverk om brukes for fortsatt mobilisering av den libanesiske sjia-befolkningen. Hizbollah kan ikke beskrives som en sjia-velferdsstat og med unntak av foreningen al-Imdad , har bevegelsens sosiale institusjoner kun relativ kapasitet og suksess. Disse finansieres først og fremst gjennom donasjoner fra den libanesiske sjia-befolkningen, inntekter fra Hizbollahs aktiviteter og dens institusjoner, donasjoner og religiøse avgifter, myndighetssubsidier og bistand fra internasjonale organisasjoner, markedsføring og frivillig, gratis arbeid. Hizbollah mottar også betydelig økonomisk støtte fra Iran.

Libanon-krigen (2006)

Selv om Israel trakk seg ut fra Libanon i 2000, var forholdet til Hizbollah fortsatt spent. En årsak var libanesiske fanger som fortsatt satt i israelsk fangenskap. Ett eksempel var Samir Kuntar som hadde drept fire israelere i Nahariya i 1979. En annen årsak var regionen rundt Shebaa-gårdene og striden om hvem som rettmessige eide landområdet etter at Israel annekterte det i 1981. Fordi Israel ikke trakk seg ut fra dette området i 2000, argumenterte Hizbollah for at uttrekningen var ufullstendig.

I opptakten til krigen økte konfrontasjonene mellom Israel og Hizbollah gradvis over tid med flere sammenstøt. Krigen brøt ut etter at Hizbollah tok seg inn på israelsk territorium 12. juli 2006, der de kidnappet to israelske soldater og drepte tre. Ytterligere fem israelske soldater ble så drept i redningsoperasjonen. Hizbollah forventet et israelsk svar, men feilvurderte hvor sterkt det ville være. Innen ett døgn hadde israelerne etablert en sjøblokade mot Libanon samtidig som flyplassen i Beirut ble bombet. Israel nøt stor internasjonal støtte i begynnelsen av krigen mens Hizbollah ble kritisert for å krenke israelsk suverenitet og for å kidnappe soldatene.

Israel hadde som mål om å fjerne Hizbollah én gang for alle i løpet av krigen som varte i 34 dager. Israelerne mislyktes i dette. Vendepunktet for israelerne var Qana-massakren 30. juli da 28 libanesiske sivile, blant dem 16 barn, ble drept i et israelsk bombeangrep. Støtten til Israel blant arabiske stater forsvant, og flere protester brøt ut i Midtøsten mot Israels krigføring. Etter en måned med bombing tydet lite på at Hizbollah var svekket. Tvert imot, Hizbollahs støtte i den libanesiske sjia-befolkningen var intakt, særlig på grunn av bevegelsens tidlige respons når libanesiske hjem og liv ble ødelagt.

Ødeleggelsene var store da krigen var over. 43 israelske og 1109 libanesiske sivile var drept. 118 israelske soldater og rundt 200 krigere fra Hizbollah hadde lidd samme skjebne. I Israel var det materielle tap på opp mot 500 millioner dollar, i Libanon rundt 4 milliarder dollar. Rundt 900 libanesiske fabrikker ble bombet, og rundt 15 000 hjem ble svært skadet eller totalt ødelagt.

Selv om de libanesiske tapene var langt større enn de israelske, var det på mange måter Hizbollah som ble regnet som vinner av krigen. Israelerne hadde ikke klart å fjerne bevegelsen og halve den israelske befolkningen i det nordlige Israel måtte evakueres mens krigen pågikk. Hizbollah nøt også stor sympati og respekt i Midtøsten etter krigen og også stor støtte blant den palestinske befolkningen i de okkuperte palestinske områdene. Denne støtten ble illustrert av de mange CD-ene med taler av Nasrallah som ble solgt.

I Libanon var det i større grad delte meninger når støvet hadde lagt seg. Mens uttrykk for solidaritet med den libanesiske befolkningen og anti-israelske strømninger spredde seg i Midtøsten, var det flere som stilte spørsmål ved Hizbollahs motiver for å starte krigen og om det hadde vært verdt det – gitt at Libanon fortsatt var i en gjenoppbyggingsfase etter borgerkrigen som tok slutt i 1990.

Etter krigen i 2006 var det blitt klart at det ikke er den libanesiske staten som bestemmer om og når det skal være krig eller fred, men at denne beslutningen ligger hos Hizbollah. Dette bidro til ytterligere å øke polariseringen i landet. Valget i 2005, det første på flere tiår uten syrisk innblanding, ble vunnet av den anti-syriske 14. mars-alliansen. Hizbollah så med stor bekymring på dette av frykt for at landet skulle vende seg mer mot Vesten, og mot slutten av 2006 innledet de sammen med sine allierte en «sit-in» utenfor parlamentet. Da hadde deres medlemmer i regjeringen allerede trukket seg.

Konflikten toppet seg i mai 2008 da regjeringen vedtok å fjerne sikkerhetssjefen ved flyplassen i Beirut, regnet som en nær alliert av Hizbollah, og å demontere deres private telenett. Dette førte til at Hizbollah grep til våpen mot sine motstandere, selv om de alltid hadde sagt at våpnene kun skulle brukes mot Israel for å befri libanesisk territorium. Etter en uke med krigshandlinger og overhengende fare for en ny borgerkrig ble det forhandlet frem en våpenhvile. Alle de politiske lederne i landet reiste til Doha i Qatar, der det ble enighet om å danne en ny samlingsregjering og å velge tidligere sjef for hæren Michel Suleiman til ny president.

Hizbollah og Den arabiske våren

Fire maskerte menn holder hver sin maskinpistol og skyter rundt et hushjørne i gatekamper i Beirut 2008.

Milits fra Hizbollah og Amal i gatekamper mot væpnede regjeringslojale grupper i mai 2008.

Foto av væpnede menn fra Amal og Hizbollah
Av /AP/NTB.

Utbruddet av Den arabiske våren generelt, og utbruddet av pro-demokratiske protester i Syria mot Bashar al-Assads regime spesielt, var potensielt en eksistensiell trussel mot Hizbollah. Damaskus var strategisk avgjørende for bevegelsens forbindelse til Iran og overføringen av våpen og utstyr via Syria. Videre kunne også Bashar al-Assads avgang ha forstyrret den politiske balansen i Libanon gitt Syrias langvarige politiske og militære innflytelse. Dette kunne vært ugunstig for Hizbollah og deres samarbeidspartnere. Mens Hizbollah hadde uttrykt støtte til demokrati-protestene i Bahrain, Egypt og Tunisia, gikk de nå ut med støtte til det syriske regimet.

Da protestene i Syria utviklet seg til en syrisk borgerkrig med en rekke regionale og internasjonale aktører involvert, ble Hizbollah fra tidlig 2013 mer militært involvert i konflikten. Hizbollah forsvarte sin inngripen ved å vise til volden hos den syriske opposisjonen og forespørslene om våpen og militær inngripen fra Vesten, samtidig som stadig flere byer falt til opprørsgrupper. På samme tid begynte grupper tilknyttet al-Qaida å dominere slagmarken. Denne utviklingen bidro til at Hizbollah ble involvert militært, først i al-Qusayr i april 2013 og deretter i det vestlige Qalamoun og Zabadani for å gjenopprette forsyningsrutene sine. Denne militære inngripenen spredte seg til større slag i Homs og Aleppo. Mens Hizbollahs krigføring i Syria i manges øyne har ødelagt bevegelsens rykte i Midtøsten på grunn av den sekteriske rollen den har spilt, har Hizbollah sett på det syriske regimets overlevelse som et spørsmål om liv eller død.

Det er stor uenighet om Hizbollah er blitt svekket av sin deltakelse i den syriske borgerkrigen. På den ene siden argumenteres det for at Hizbollah har ivaretatt sin avgjørende politiske rolle i Libanon, samtidig som den væpnede delen har fått årevis med trening i konvensjonell krigføring. På den andre siden pekes det på at Hizbollahs oppslutning og politiske kontroll er blitt svekket på grunn deltakelsen i en konflikt som i stor grad utviklet seg i sekterisk retning.

Ideologi

Ali Khamenei, kledd i turban holder en tale. Et bilde av Ruhollah Khomeini henger på veggen bak ham.
Irans øverste leder, Ali Khamenei, med forgjengeren Ruhollah Khomeini på bildet på veggen bak. Hizbollah har fra starten sluttet opp om den iranske politiske systemet, der de rettslærde styrer.
Foto av Ali Khamenei
AP/NTB.

I motsetning til andre væpnede islamistiske grupper som Hamas og Palestinsk islamsk jihad har Hizbollahs tilknytning til Iran ikke bare vært interessebasert, men også handlet om religiøst og ideologisk fellesskap. Da Hizbollah ble grunnlagt på 1980-tallet, var bevegelsen nært knyttet til den iranske politiske linjen og formuleringer som undertrykkere (mustakbirun) og undertrykket (mustad'afun) – begreper hentet fra Khomeinis skrifter og Den iranske revolusjonen – var sentrale for bevegelsens virkelighetsforståelse og eksistensberettigelse. Hizbollah støttet også opprettelsen av et styresett basert på wilayat al-faqih, styringsformen i Iran og et begrep utviklet av Khomeini.

Wilayat al-faqih-teorien, slik det forstås av Hizballah, gir den fremste islamsk-juridiske skriftlærde total makt. Dette var Khomeini, siden Khamenei. Han er Guds representant på jorden. De skriftlærde, ulama, har også en elevert posisjon i samfunnet, i henhold til denne teorien, som forvaltere av arven etter de tolv imamene. Dette gir seg blant annet slike uttrykk som at et flertall av ledelsen i Hizbollah er geistlige. Khomeini og den islamske republikken var uvurderlige i opprettelsen av Hizbollah. Det ble sendt både instruktører fra Revolusjonsgarden for å trene dem i krigføring, og geistlige for å gi opplæring i Khomeinis teori om wilayat al-faqih.

Tilhengerne av denne teorien mener at alle muslimer er pålagt å følge den, men denne eksplisitt sjiamuslimske teorien støttes ikke av et flertall av verdens sjiamuslimer, langt av mindre sunniene.

Vel vitende om teoriens begrensede religiøse gjennomslagskraft blant verdens muslimer, har man istedenfor prøvd å bli den ledende politiske kraften. Dette gir seg ikke minst utslag i kampen mot USA og amerikansk innflytelse, men mest av alt i kampen for å utslette Israel.

Nettopp det religiøse aspektet ved sjiabevegelsen Hizbollah har likevel dempet seg siden inntredenen i libanesisk politikk på begynnelsen av 1990-tallet. Hizbollah har siden da gradvis gitt avkall på målet om wilayat al-faqih og støtter et multireligiøst Libanon. Bevegelsen har likevel alltid uttrykt lojalitet til Khomeini og etterfølgeren Ali Khamenei, og Hizbollahs charter har gjort det klart at spørsmål som bevegelsen ikke klarer å avgjøre selv, skal bli oversendt Khamenei.

På mange måter utgjør Israel kjernen i Hizbollahs ideologi, og i 1985-manifestet uttalte Hizbollah at deres kamp opphører når Israel opphører. Bare slutten på staten Israel kan skape fred i regionen, ifølge Hizbollah. Likevel er også dette aspektet ved Hizbollah blitt mer pragmatisk og ansett som et langsiktig mål som ikke bare er militært.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Norton, August Richard (2018) Hezbollah. Princeton University Press.
  • Daher, Aurélie (2019) Hezbollah. Mobilisation and Power. Hurst & Company

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg