terrorisme

Terrorisme brukes av mange forskjellige grupper, på mange forskjellige måter, med veldig forskjellige resultater. Noen vil ha sin egen stat, andre vil ha revolusjon. Noen er rene terrorgrupper, for andre er terrorisme ett av flere virkemidler, for eksempel i en borgerkrig. Noen avgrenser angrepene til styresmaktene, andre angriper hele befolkningen. Noen få grupper har oppnådd målene sine, men de fleste klarer lite annet enn å holde konflikter gående.

Fordi terrorisme kan kombineres med andre strategier vil det alltid være gråsoner i skillet mellom terrorisme og andre typer politisk vold. Eksempler er politiske mord som kun har til hensyn å ta livet av en bestemt person, attentater utført i krig, statlige agenters hemmelige operasjoner i andre land og grensen mellom politisk terrorisme og skoleskytinger eller angrep fra utilregnelige personer.

Til tross for det store mangfoldet i terrorisme er det tre fellestrekk som går igjen:

1. Terrorister angriper staten. Fordi de fleste grupper betrakter sin kamp som en form for geriljakrig mot overmakten, må de finne en måte å bruke statens styrke mot seg selv. I praksis betyr dette å få staten til å slå hardt tilbake og øke konfliktnivået.
2. Terrorister angriper samfunnet. Her er formålet å polarisere, eller for å bruke Den islamske statens (IS) uttrykk, «å eliminere gråsonen». Denne strategien går ut på å dele samfunnet i «oss» og «dem», og dermed gjøre demokrati umulig.
3. Angrep har betydning for terroristenes medlemmer og sympatisører. Det å fortelle en overbevisende historie om undertrykkelse og hevn er derfor en viktig del av de fleste angrep, enten det er for å rekruttere mye medlemmer eller oppfordre til at andre fører kampen videre.

Ulovlig vold mot sivile, for å skremme og for å påvirke politikk, er like gammelt som sivilisasjonen selv. Moderne terrorisme, slik vi kjenner den i dag, kan spores tilbake til midten av 1800-tallets nye teknologi, kommunikasjon og ideologier. Alfred Nobels dynamitt og Samuel Colts revolver gjorde små grupper i stand til å gjennomføre større angrep. Telegraf og aviser sørget for nyhetene ble spredd. Radikale ideologier ga ekstremister en grunn til å ta i bruk den nye teknologien. Nyere massemedier som tv og internett har ytterligere forsterket terrorismens effekt og evne til å påvirke opinion og politikere. «Terrorfellen», som går ut på at ledere som har behov for å fremstå som handlekraftige, lokkes til å overreagere, er spesielt farlig for demokratier.

Fire forskjellige typer ideologisk grunnlag eller motivasjon for terrorisme ble utviklet i andre halvpart av 1800-tallet og er fortsatt aktuelle i vår tid: Nasjonalisme, høyreekstremisme, venstreekstremisme og religiøs ekstremisme.

Fellesnevneren for terrorangrep et at de er rettet mot sivile, enten det er tilfeldige ofre, utvalgte grupper eller representanter for styresmaktene. Samtidig er det stor variasjon. Anarkistene kastet bomber på 1800-tallet, mens al-Qaida styrte fly inn i World Trade Center og Pentagon i 2001. Attentatet mot tsar Aleksander 2. ble gjennomført av en liten gruppe, mens et internasjonalt nettverk sto bak 11. september. Det er imidlertid veldig få genuine «ensomme ulver». Anders Behring Breivik er unntaket, ikke reglen. Bak de fleste angrep som gjennomføres av enkeltpersoner, finnes et nettverk eller støtteapparat. Det er mange gode grunner til dette mangfoldet.

Forskjellige organisasjoner opererer på ulike måter. Terror må nødvendigvis planlegges i det skjulte, men det er stor forskjell på små isolerte grupper og organisasjoner som har støtte i lokalsamfunnet. Noen grupper er opprettet først og fremst for å bedrive terrorisme, for andre er terror ett av flere virkemidler.

Valg av mål og middel er knyttet til ideologi. Enkelte nasjonalistiske grupper og venstreekstremister har avgrenset seg til å angripe statsmakten, mens religiøse og høyreekstreme terrorister i dag retter angrepene mer mot sivilbefolkningen. Den franske anarkisten Émile Henrys forsvar etter å ha bombet en kafé i Paris i 1894 – «det finnes ingen uskyldige» – har blitt brukt av mange terrorister.

Valg av våpen er også avhengig av tilgjengelig teknologi. Terrorister tar i bruk teknologi som er åpen, lett tilgjengelig, billig og brukervennlig og lærer av hverandre. Terroristers modus operandi er derfor i stadig endring. Det går klare paralleller fra oppfinnelsen av dynamitt i 1866 og anarkistenes bomber til dagens digitale teknologiske utvikling og terroristers bruke av internett.

Få terrorgrupper har oppnådd sine mål, men flere har hatt delvis suksess. Ku Klux Klan halte ut demokratiseringen av sørstatene i hundre år. Terror spilte en viss rolle i opprettelsen av Irland, Israel, Kypros og Algerie. IS styrte store områder av Syria og Irak i noen år, og islamistiske grupper har bidratt til borgerkrig og svekkelse av stater i deler av Midtøsten og Afrika. Terrorangrep har også i noen få tilfeller utløst hendelser som indirekte til fører til måloppnåelse, slik som den jugoslaviske nasjonalisten Gavrilo Princips attentat mot Østerrike-Ungarns tronfølger Franz Ferdinand i Sarajevo i 1914. Østerrikes reaksjon på mordet utløste første verdenskrig, og en jugoslavisk stat ble til slutt opprettet.

Gitt at så få terrorister oppnår sine mål, er det stort debatt blant forskere om hvorfor terrorisme finner sted. Det viktigste svaret er at terrorisme er en politisk strategi: et virkemiddel som en gruppe tar i bruk for å oppnå et gitt mål. Selv om bare noen få grupper har oppnådd sine mål, er eksemplenes makt sterk: På 1960-tallet viste palestinske grupper til hvordan jødiske grupper hadde brukt terrorisme mot britene 20 år tidligere, og disse lærte i sin tid mye av kampen for irsk selvstendighet i 1919–1921. Mange terroristgrupper hevder for øvrig at de tyr til terrorisme som en siste utvei, ikke nødvendigvis fordi de tror de kan oppnå målene sine på kort sikt.

I tillegg har terrorgrupper det til felles med andre organisasjoner at organisasjonens overlevelse i seg selv etter hvert blir et viktig mål. Å vise handlekraft for å mobilisere støttespillere, oppmuntre medlemmer og skaffe nye rekrutter er derfor i mange tilfeller delmål ved terroraksjoner. Klarer terrorister å provosere fram en overreaksjon fra staten, kan de rettferdiggjøre ytterligere bruk politiske vold. Klarer de det ikke, har historien vist at det er stor fare for at de forvitrer.

På samfunnsnivå har en del forskere fremmet strukturelle forklaringer på terrorisme, knyttet til fattigdom, etnisitet eller religion. Her er det et viktig skille mellom underliggende faktorer som gjør terrorisme mer sannsynlig, for eksempel undertrykkelse, diskriminering, udemokratiske regimer og brudd på menneskerettighetene, og utløsende faktorer som har direkte effekt, først og fremst politiske hendelser.

På individnivå kan en rekke forskjellige motivasjoner slå inn, fra hevn for opplevd undertrykkelse til forsøk på å oppnå ære og berømmelse. Eventyrlyst og ønske om kamperfaring har vært en fellesnevner for «fremmedkrigere», fra sionistiske deltakere i konflikten i Palestinamandatet i mellomkrigstiden til europeiske fremmedkrigeres jihad i Midtøsten i nyere tid. Etter terrorangrepet mot redaksjonen i satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris i 2015 oppsto en debatt i Frankrike om hvorvidt forklaringen var «radikalisering av islam» eller «islamiseringen av radikalisme». Det er også en viktig gråsone mellom soloterrorisme og vold utført av utilregnelige kriminelle, som blant annet var et tema i 22. juli-rettssaken i Norge.

Det er gjort mange forsøk på å identifisere mønstre i terrorismens utvikling, ikke minst med tanke på å identifisere mulige trender i nær fremtid. Kommer terrorisme i internasjonale bølger? Er terror et produkt av sin samtid og geopolitikk? Hvilken rolle spiller teknologisk utvikling? Hvor viktig er det hvordan stater velger å bekjempe terrorisme?

Fra midten av 1800-tallet brukte terrorister gjerne i dynamitt og revolver, og målene var statsledere eller borgerskapet. I Europa ble terrorisme først og fremst tolket som kriminalitet, og oppgaven med å bekjempe den tilhørte politiet. Folk ble fengslet og grupper forbudt. De fleste venstreekstremister ga opp, og gikk over til andre strategier som syndikalisme eller revolusjon.

Der briter og franskmenn konfronterte terrorisme i koloniene tolket de det mer som en væpnet trussel og ga oppgaven til forsvaret, men etter hvert som man anerkjente at problemet i grunn og bunn var politisk, overtok politikere hovedrollen i terrorbekjempelsen.

Under den kalde krigen kjempet de fleste grupper mot en gitt stat (selv om høyre- og venstreekstremister også tok opp kampen mot det liberale demokratiet som styresett). Dødeligheten i enkeltangrep økte med nye taktikker, som flykapring, bombing av tog og fly og bomber i tettbefolkede områder. I Europa ble terrorisme i økende grad tolket som en kombinasjon av vold og propaganda. Britiske, italienske og tyske myndigheter bekjempet PIRA, Røde brigader og RAF med en kombinasjon av etterretning, kontrapropaganda og nye, spesialtilpassede terrorlover.

Siden slutten på den kalde krigen har kamp mot globalisering og sekulært, liberalt demokrati fått en mer fremtredende plass. Terrorangrepet 11. september 2001, som tok nesten 3000 menneskeliv, endret oppfatninger av terrorisme til å være en trussel i store deler av verden. USA gikk tilbake til en militær tilnærming, med den globale krigen mot terror. I dag har de fleste vestlige stater strategier som kombinerer elementer av alle punktene ovenfor, med hovedoppgaven til politiet hjemme (med fokus på forebygging, i tillegg til å arrestere grupper og avverge angrep), kombinert med diplomati og både sivile og militære oppdrag ute.

• ekstremisme
• jihadisme
• høyreekstremisme
• venstreekstremisme
• terrorangrepene i Norge 22. juli 2011
• terrorangrepene i USA 11. september 2001