Nordlandsbanen

Første stortingsvedtak var i 1894 for strekningen Hell–Stjørdal–Levanger–Sunnan, og banen her var ferdig etappevis til Levanger (1902), Verdal (1904) og Sunnan (1905). Allerede i 1881 var Meråkerbanen fra Trondheim via Hell til Riksgrensen tatt i bruk som den tredje mellomriksbanen, og Nordlandsbanen startet derfor på Hell i 1902.

De øvrige stekningene ble åpnet fra Sunnan til Snåsa (1926) og til Grong i 1929, videre til Mosjøen i 1940 og til Lønsdal i 1947. Strekningen Mosjøen–Lønsdal åpnet i syv etapper: til Elsfjord (1941), Mo i Rana (1942), Grønfjelldal (1943), Dunderland (1945) og til Lønsdal i 1947. Allerede i 1924 var strekningen mellom Tverrånes (3 km nord for Mo i Rana) og Storforshei åpnet som gruvebane med navn Dunderlandsbanen. Denne gikk inn som en del av Nordlandsbanen i 1943. De siste delene av banen ble åpnet fra Lønsdal til Røkland i 1955, til Fauske i 1958 og til Bodø 1. februar 1962. Den høytidelige åpning av banen ble foretatt 7. juni 1962.

Den nyeste linjeomleggingen skjedde i 2011 da tunnelen gjennom Gjevingåsen mellom Hommelvik og Hell ble åpnet.

Stasjonsbygningene langs banen ble for Hell–Sunnanbanens del tegnet av Paul Due og sønnen Paul Armin Due, mens stasjonene videre nordover er tegnet av NSBs arkitektkontor.

Okkupasjonsmakten under andre verdenskrig var opptatt av den strategiske betydningen av jernbane så langt nord som mulig, og forserte arbeidet med bygging nordover fra Mosjøen. Dette medførte dårlig standard på fyllinger og banelegeme.

Nord for Mo i Rana ble også krigsfanger satt inn i arbeidet under forferdelige forhold med en høy dødelighet. Etter krigen måtte det derfor gjøres store utbedringsarbeider fra Mosjøen og nordover for å få til en normal standard for hovedlinjene. Dette arbeidet var ferdig fullført på 1980-tallet.

• Les mer om krigsfangene og byggingen av Nordlandsbanen i artiklene om sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–1945 og polske krigsfanger i Norge 1942–1945.