Det kapitalistiske systems pyramide
«Det kapitalistiske systems pyramide» fra 1911 viser klassesamfunnet med pengesekken aller øverst, dernest konge og statsmyndigheter, kirkemakten, militærapparatet, borgerskapet og nederst arbeiderklassen som arbeider for alle.
Av .
Karl Marx
Karl Marx var en tysk filosof, økonom og politisk tenker. Han var blant de første filosofene som ga oppmerksomhet til den nye arbeiderklassen som vokste fram etter den industrielle revolusjonen. Han var også den viktigste bidragsyteren til etableringen av kommunismen. Marx' politiske filosofi kalles marxisme. Karl Marx, foto fra 1875, senere kolorert.
Av /Olga Shirnina (kolorering).
Lisens: CC BY 2.0

Klassekamp viser til en konfliktladet samfunnssituasjon frembragt av de sosiale klassenes motstridende egeninteresser. Konflikten stammer fra måten de styrende og velstående klassene baserer sin velstand og makt på utnyttelse av de fattigere og arbeidende klassene på.

Begrepet assosieres først og fremst med undertrykkingsforhold i kapitalismen og konflikten mellom den kapitaleiende klassen og arbeiderklassen, og legger opp til antikapitalistisk kamp og politikk. I praktiske termer har klassekamp blitt ført på ulike arenaer med forskjellige midler fra 1800-tallet til i dag, for eksempel av kommunistiske stater, fagforeninger, arbeiderbevegelser, aktivistiske grupper og også væpnede motstandsgrupper.

Karl Marx (1818–1883) var ikke den første som skrev om klassekamp, men er blitt stående som den klart mest innflytelsesrike pioneren for klassekampanalysen. Den har stått sentralt i marxisme og kommunisme og har vært en sentral og også kontroversiell del av historie- og samfunnsforskning gjennom 1900-tallet og frem til i dag, særlig i sosiologi, politisk filosofi og samfunnsøkonomi.

Klassekampen ifølge Marx

Marx anså menneskehetens historie som ulike stadier av klassekampen. Han mente det i ethvert historisk samfunn forelå økonomiske utbyttingsforhold og objektive klassemotsetninger som dannet grobunn for gryende opprør og etter hvert storstilt revolusjon. Denne formen for historieoppfatning kalles dialektisk materialisme.

Hovedfokuset for Marx' analyser var 1800-tallets industrikapitalisme. Han hevdet at den historiske klassekampen her gikk inn i sin aller siste fase. De gjenværende klassene og tradisjonelle verdiene fra det avgåtte føydalsamfunnet skulle forvitre i den kapitalistiske samfunnsutviklingen, og klassekampen ble tilspisset mellom to klasser: det kapitaleiende borgerskapet og den lønnsavhengige arbeiderklassen.

Marx anså denne tilspissede konflikten som en verdenshistorisk mulighet. Han mente den åpnet for at arbeiderklassen kunne ta makten fra borgerskapet gjennom internasjonal revolusjon. Dette skulle sette et endelig punktum på den historiske klassekampen og lede inn i et likhetsbasert og klasseløst kommunistisk samfunn.

Dette tradisjonelle begrepet om klassekampen er altså preget av hvordan kapitalismens objektive samfunnsutvikling, ved å forenkle og forverre klasseskillene, progressivt skulle legge til rette for sin egen undergang i form av arbeiderklassens revolusjon.

Utviklingslinjer i klassekampanalysen

Fyrstikkarbeiderstreiken
Fyrstikkarbeiderstreiken var en streik av nærmere 370 kvinnelige arbeidere ved to fyrstikkfabrikker like utenfor Kristiania i oktober–desember 1889. Streiken ble utløst av at fabrikkeierne reduserte den allerede svært lave lønna til fyrstikkarbeiderne, som arbeidet lange dager under helsefarlige forhold.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Marx' analyse av klassekamp er blitt heftig debattert gjennom 1900-tallet. Den har blitt kanonisert i ortodoks marxisme, kritisert og videreutviklet i nye analyser, eller forkastet som feilslått revolusjonsteori.

Klassesammensetning og revolusjon

Det har blitt pekt på at den økonomiske og tekniske utviklingen i vestlige land ikke har skapt to motstridende klasser, slik Marx antok, men heller har ført til oppstykking av klassene og mer diffuse klasseforskjeller. Gjennom 1900-tallet har den kapitaleiende klassesammensetningen strukket seg ut i lengre kjeder med fremvekst av forvaltning, finans og entreprenørskap, nye markedsområder og globalisering. Lønnsarbeidet, på sin side, har blitt kontraktfestet med flere rettigheter og større statlig sikkerhetsnett, samtidig som arbeidsdelingen har blitt mer kompleks og oppstykket.

Debatter om klassekampens nye forhold blusset opp igjen i andre halvdel av 1900-tallet med utbredelsen av informasjonsteknologi, globale produksjonskjeder, merkevarekapitalisme, finansmentalitet og nye økonomiske styringsmodeller, langsmed kraftig befolkningsvekst på verdensplan, avkolonisering, feminisering av arbeidsstyrken og tiltagende vestlig avindustrialisering. Det vises for eksempel til overganger fra fordismens standardiserte masseproduksjon til postfordismens spesialiserte designproduksjon, fra det liberale lønnssamfunnet til den nyliberale fleksibilitetskulturen, eller fra disiplin- til kontrollsamfunnet.

Nye marxistiske teorier om hva som utgjør den revolusjonære klassen, har også blitt utviklet, som bryter med Marx' opprinnelige antagelse om at denne skulle utgjøres primært av proletariatet, altså den industrielle arbeiderklassen. Eksempelvis har det blitt fremmet ideer om prekariatet (den nye klassen av utsatte og fleksible arbeidere uten faste arbeidskontrakter) og multituden (den kognitive kapitalismens nye arbeidere).

Identitet og frigjøringskamp

Silvia Federici i intervju, 2014

Silvia Federici er en av foregangstenkerne for den feministiske materialismen. Hun har argumentert for at kvinners spesifikt kapitalistiske underordning, knyttet til den ulønnede reproduksjonen av arbeidsstyrken, har utgjort en blindsone i den marxistiske klassekampanalysen. På 1970-tallet var hun med på å organisere Wages for Housework Campaign, som kjempet for at kvinners (ubetalte) husarbeid skulle lønnes.

Av /El Diario.
Lisens: CC BY SA 3.0

Marx' teori om klassekamp har blitt kritisert for å gjøre visse økonomiske utbyttingsforhold, som især vedrører mannlige lønnsarbeidere i industrisektoren, til grobunn for ekte klassebevissthet og revolusjonær handlekraft. Kritikken handler blant annet om hvordan dette kan føre til en underordning av andre frigjøringskamper knyttet til etnisk, religiøs, kulturell, nasjonal, kjønnslig og seksuell identifikasjon.

En slik kritikk har også åpnet for videreutvikling av klassekampanalysen. I feministisk materialisme, for eksempel hos den italienske feministen Silvia Federici (1942), settes det fokus på rollen som kvinnens ulønnede reproduktive arbeid har spilt i kapitalismens verdikjeder. Den franske feministen Monique Wittig (1935–2003) kritiserte kapitalismens «seksuelle samfunnskontrakt», der den heteronormative kjernefamilien tjente som base for kapitalistisk utbytting, og hun tok derfor til orde for «radikal lesbianisme» som antikapitalistisk stridsposisjon. Den franske marxisten Étienne Balibar (1942) har argumentert for at den tradisjonelle klassekampanalysen har vært for knyttet til objektive økonomiske forhold, og at dimensjoner som nasjon, rase og kjønn har blitt oversett.

Eurosentrisme og avkolonisering

Den tradisjonelle klassekampanalysen har også blitt kritisert for eurosentrisme, altså å gjøre den vest-europeiske «moderniteten» til en normativ målestokk for den verdensomspennende samfunnsutviklingen. Dette er fordi klassekampens tilspissede konflikt mellom borgerskapet og arbeiderklassen, som ifølge Marx skulle åpne for kommunistisk verdensrevolusjon, fant sted i Vest-Europa, der borgerskapets makt og «moderne» verdier styrte samfunnsutviklingen.

Postkoloniale historikere, for eksempel Edward Said og Dipesh Chakrabarty (født 1948), har stilt seg særlig kritiske til Marx' artikler i 1854 om det britiske kolonistyret i India. Her hevdet Marx at selv om kolonistyret var ansvarlig for forbrytelser og grusomhet, satte det samtidig i gang en moderniseringsprosess av det indiske samfunnet som skulle åpne for frigjøring og revolusjon. Marx kritiseres for hvordan han anså India som et tilbakeliggende samfunn i historisk stillstand og derfor omtalte kolonistyret på delvis positivt vis fordi det angivelig satte fart på (vest-europeisk) samfunnsutvikling i India. Også Marx' analyse av den «asiatiske produksjonsmåten» som et slags historisk sidespor i forhold til det europeiske føydalsamfunnet, er blitt kritisert for eurosentrisme.

Kritikk av marxistisk eurosentrisme har også ført til nye tolkninger av klassekampen. Den peruvianske marxisten José Carlos Mariátegui (1894–1930) mente den revolusjonære klassekampen måtte føres ikke bare av arbeiderklassen, men av en sammenslutning av undertrykte klasser, der urfolk og jordbrukere var minst like viktige. Han kalte dette inka-kommunisme, med henvisning til Inkariket.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg