Faktaboks

Johan Galtung

Johan Vincent Galtung

Født
24. oktober 1930, Oslo
Død
17. februar 2024, Bærum
Virke
Sosiolog og fredsforsker
Familie

Foreldre: Overlege August Andreas Galtung (1881–1964) og Helga Holmboe (1890–1967).

Gift 1) 1956 med Ingrid Eide (1933–), datter av rektor Olav Martin Eide (1902–1985) og Ragnhild Hjertine Haagensen (1901–1999), ekteskapet oppløst i 1968; Gift 2) 1969 med Fumiko Nishimura (1936–), datter av direktør Norio Nishimura (født i 1910) og Aiko Shindo (født i 1912).

Johan Galtung

Foto av Johan Galtung fra 2012.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Johan Galtung

Foto fra omkring 1980

Johan Galtung
Av /NTB Scanpix ※.

Johan Galtung var en norsk sosiolog, samfunnsforsker og offentlig intellektuell, mest kjent som pioner innen fredsforskning, og den første i verden som ble utnevnt til professor på dette feltet.

Galtung hadde en svært internasjonal karriere. Få norske samfunnsforskere har hatt like stort gjennomslag utenfor hjemlandet som han. Han var sentral i opprettelsen av PRIO Institutt for fredsforskning i Oslo i 1959, og var instituttets direktør fra 1966 til 1970. Han var grunnlegger av og direktør for Transcend, et internasjonalt nettverk for fredsforskere og -aktivister.

Bakgrunn

Galtung nedstammet fra en av de få norske aristokratiske familiene som har overlevd siden middelalderen. Han vokste opp i Oslo. På folkeskolen tok han mål av seg til å bli lege som sin far.

Etter examen artium på reallinjen i 1948 og på engelsklinjen i 1949, begynte han å studere matematikk ved Universitetet i Oslo, men ble snart – under innflytelse av blant andre professorene Sverre Holm og Arne Næss – trukket inn i samfunnsfagene. Holm formidlet en smittende sosiologisk gründerånd som Galtung svarte på med slik iver at han ble Holms hjelpelærer i metode. Næss formidlet en logisk, saklig tilnærming til samfunnsvitenskapene og en demokratisk og pasifistisk holdning. Sammen med Næss skrev Galtung i 1955 sin første bok, Gandhis politiske etikk.

Galtung nektet å utføre militærtjeneste da han ble innkalt i 1951, og da han i tillegg nektet å avtjene det siste halvåret av siviltjenesten, ble han dømt til fengsel. Etter et halvt års soning i Oslo kretsfengsel i 1954–1955 gjorde han seg i 1956 ferdig med hovedfag i matematikk og viet seg deretter til samfunnsfagene. Han ble mag.art. i sosiologi i 1957 på en avhandling om fengselet som sosial institusjon.

Som ung lærer ved Columbia University i New York fra 1957 til 1960 var Galtung opptatt av forskningsmetode; som militærnekter var han opptatt av pasifisme. Pendling mellom opphold i utlandet og Norge preget hele hans yrkesaktive liv. På Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo ble han leder av en egen «Avdeling for freds- og konfliktforskning» som kombinerte de to interessene.

Fredsforskningens grunnleggelse

Galtung var mest kjent for sine mange og mangslungne substansielle og institusjonelle bidrag til fredsforskning, en disiplin der han er bredt anerkjent som en pioner. Galtung var en drivende kraft bak opprettelsen av PRIO Institutt for fredsforskning i 1959, hvor han var forskningsleder frem til 1966 og deretter direktør til 1970. I 1964 grunnla han tidsskriftet Journal of Peace Research, som fortsatt har PRIO som base.

Galtung søkte å etablere et eget teorigrunnlag for fredsforskning. Mens han i begynnelsen trakk på etablerte teorier innen sosiologi og statsvitenskap, begynte han snart å utvikle teorier selv. Mange av dem fikk stor innflytelse – som skillet mellom positiv og negativ fred, begrepet «strukturell vold» og teoriene om konflikt og konfliktløsning. Særlig innflytelsesrik var teorien om imperialismens mekanismer (A Structural Theory of Imperialism, 1971).

I 1969 ble Galtung kallet til Universitetet i Oslo som verdens første professor i konflikt- og fredsforskning. Han satt i professoratet til 1977. Galtung hadde siden en rekke andre professorater, blant annet i Santiago de Chile, ved FN-universitetet i Genève, ved Columbia i New York, ved Princeton og ved universitetet på Hawaii. I tillegg hadde han flere gjesteprofessorater.

Galtung forbindes først og fremst med PRIO, som har vært modell for fredsforskningsinstitutter i mange andre land. Men han har også vært med på å forme andre institusjoner, som Folkereisning Mot Krig (formann 1961–1962), Stockholm International Peace Research Institute (rådsmedlem fra 1966), Inter-University Centre i Dubrovnik (direktør 1973–1977) og World Future Studies Federation (formann 1974–1977).

I 1998 begynte han å utvikle et globalt nettverk, Transcend, bestående av om lag 100 ledende akademikere, aktivister og fredsmeglere for praktisk fredsarbeid, og sommeren 2000 lanserte han ideen om et nytt nordisk fredsforskningsnettverk, Nytt Institutt for Fredsforskning (NIFF).

Faglig produksjon

Johan Galtung

Johan Galtung. Foto fra 1985.

Johan Galtung
Av /※.

Galtungs faglige produksjon er slående omfangsrik og variert. Et dusin av hans arbeider er sitert mer enn 1000 ganger, hvilket er uvanlig mye, spesielt for en samfunnsviter. Et representativt utvalg ble i 2013 publisert som Johan Galtung: Pioneer of Peace Research, redigert av Dietrich Fischer.

Likesom Galtung reiste rundt i verden, flakket han også om i fagdisiplinene – realfag og sosiologi i 1950-årene, statsvitenskap i 1960-årene, økonomi og historie i 1970-årene, makrohistorie, antropologi og teologi i 1980-årene.

Fred og fredsarbeid har likevel vært den tykke, røde tråd i hans engasjement. Tvinnet inn i denne er en dypt forankret motstand mot krig, vold, militarisme, dominans, utarming og undertrykking. Disse temaene passet som hånd i hanske i det kritiske klimaet som utviklet seg blant studenter i 1960-årene. Galtungs kritikk av verneplikt, fengselsstraff, atomopprustning, USAs krigføring i Vietnam og norsk EF-medlemskap øvet en stor tiltrekning på yngre tilhørere. Samtidig forarget hans radikale argumenter mange etablerte borgere.

Politiske publikasjoner

De fleste av de mer enn 160 bøkene og 1600 artiklene han satte sitt navn på, var formet av de umiddelbare politiske rammene de opprinnelig ble skrevet under.

Et tidlig eksempel var Gandhis politiske etikk (1955, sammen med Arne Næss), som fulgte Galtungs egen ulydighetskampanje mot verneplikt.

Et annet typisk eksempel er boken The European Community: A Superpower in the Making fra 1973. Her argumenterte Galtung for at EEC, forløperen til dagens EU, var på vei til å bli et imperium. I en for Galtung karakteristisk form, hevdet han at EEC var et prosjekt der seks gamle imperier forsøkte å bli til ett nytt imperium. Boken bygget blant annet på polemiske innlegg Galtung skrev under den norske debatten om medlemskap i EEC fram mot folkeavstemningen i 1972. Den ble raskt en integrert del av den faglige samtalen om unionens fremtid, og leses fortsatt. Galtungs pendling mellom utlandet og Norge hadde sitt sidestykke i hans produksjon, der tekster ofte først ble formet på norsk, for så å bli bygget ut i en engelskspråklig publikasjon. Her foregrep Galtung en globalisert arbeidsform som siden er blitt gjengs blant mange ledende akademikere i Norge og internasjonalt.

Faglige og teoretiske publikasjoner

Galtung ga ikke bare ut arbeid som hadde hatt som mål å bidra i en politisk kontekst, men også en rekke tekster som var av rent faglig karakter, for eksempel Theory and Methods of Social Research (1967). Hans produksjon var imidlertid, til tross for sitt store omfang, uten noe egentlig hovedverk.

Mange av hans mest innflytelsesrike artikler ble skrevet i hans tid ved PRIO og de første årene i professoratet ved Universitetet i Oslo, altså i andre halvdel av 1960-tallet og inn på 1970-tallet. Blant disse finner man en serie strukturalistiske artikler om ymse temaer.

Et eksempel er artikkelen «Violence, peace, and peace research» fra 1969, som fortsatt er en grunntekst i fredsforskningen. Et annet er «The structure of foreign news: The presentation of the Congo, Cuba and Cyprus crises in four Norwegian newspapers» med Mari Holmboe Ruge fra 1965, som diskuterer hva slags konflikter som får oppslag i mediene. Fokuset settes på en strukturell faktor, nemlig hvordan medier tenker om hva leserne vil synes er interessant, formulert av Galtung og Holmboe som åtte nyhetskriterier. Artikkelen er fortsatt grunnleggende innen medievitenskap.

Et tredje eksempel på en artikkel fra denne perioden som er blitt stående er «Patterns of diplomacy: A study of recruitment and career patterns in Norwegian diplomacy», også den fra 1965 og samskrevet med Mari Holmboe Ruge. Denne artikkelen setter fingeren på betydningen av to andre strukturelle faktorer – bosted og klasse – for menneskers livssjanser. Artikkelen er fortsatt en gjenganger innen diplomatistudier. Et siste eksempel er artikkelen «A Structural Theory of Imperialism» fra 1971, som med utgangspunkt i Lenins imperialismeteori belyser hvordan eliter i sentrum av et imperium står sammen med eliter i periferiene av samme imperium mot ikke-eliter begge steder.

I alle disse artiklene består Galtungs metode i å identifisere en praksis som er potensielt fredsbyggende, for så å peke på strukturelle forhold som gjør at disse praksisene like fullt ikke bidrar, eller bidrar suboptimalt, til slik fredsbygging. Prosjektet er altså på normativt og aksjonistisk grunnlag å stille til skue forhold i verden som kan endres, slik at det blir mer fred mellom mennesker, grupper og stater. Hele forfatterskapet karakteriseres av denne grunnholdningen til vitenskapelig virke.

Samme grunnholdning kjennetegnet hele fredsforskningen under den kalde krigen og gjør det i noen grad fortsatt. Her var Galtung skoledannende. I et faghistorisk perspektiv var han et sentralt eksempel på en type strukturell tilnærming som var karakteristisk for kritisk og ikke-dogmatisk samfunnsforskning på 1960- og 1970-tallet. Mange av hans arbeid siteres fortsatt. Samtidig var Galtung, i motsetning til mange framtredende sosiologer av hans generasjon, godt skolert i matematikk og statistikk, og med sin kompetanse i kvantitativ metodikk sto han mye av positivismekritikken fjernt.

Galtung i offentligheten

Galtung virket også som en utpreget offentlig intellektuell på venstresiden, spesielt i perioden fra midt av 1960-tallet og inn på 1990-tallet, og igjen var temaene fredsrelevante.

Spesielt engasjerte Galtung seg i områder som utvikling og bistand, forsvarsspørsmål og internasjonale relasjoner. I tillegg til diskusjonen om Den europeiske unions beskaffenhet og Norges institusjonelle tilknytning til EU, har Galtung vært en konsekvent kritiker av USA og det han ser som amerikansk imperialisme.

Hans form har konsekvent vært svært polemisk og ofte konfronterende, med uttalt kroppsspråk og bruk av effekter som fysisk å forlate debatter i protest mot hva som er blitt sagt av motdebattanter. Substansielt ble han under den kalde krigen ofte kritisert for å sette politisk og moralsk likhetstegn mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen. I 2011–2012 hevdet han i tidsskriftet Humanist at jøder styrte store deler av USA, og ble anklaget for antisemittisme.

Galtung har hatt flere tillitsverv i internasjonale forskningsråd, og har vært konsulent for flere internasjonale organisasjoner. I 2000 gav han ut selvbiografien Johan uten land: På fredsveien gjennom verden, som ble tildelt Brageprisen.

Utmerkelser (utvalg)

Galtung mottok Norsk sosiologforenings hederspris i 2001.

Utgivelser (utvalg)

  • Gandhis politiske etikk (sammen med Arne Næss) (1955)
  • Fengselssamfunnet: Et forsøk på analyse (1959)
  • Forsvar uten militærvesen: Et pasifistisk grunnsyn (1959)
  • Fredsforskning (1967)
  • Theory and Methods of Social Research (1967)
  • A Structural Theory of Imperialism, i Journal of Peace Research nr. 2/1971, s. 81–117
  • Members of Two Worlds: A Development Study of Three Villages in Western Sicily (1971)
  • The European Community: A Superpower in the Making (1973)
  • A Structural Theory of Revolutions, Rotterdam (1974)
  • Fred, vold og imperialisme (1974)
  • Kan vi lære av kineserne? (sammen med Fumiko Nishimura) (1975)
  • Strukturelle Gewalt, Hamburg (1975)
  • Images of the World in the Year 2000: A Comparative Ten Nation Study (red. sammen med H. Ornauer, A. Sicinski og H. Wiberg), Haag (1976)
  • «On the last 2500 Years in Western History and Some Remarks on the Coming 500» (sammen med Tore Heiestad og Erik Rudeng), i Trends in Western civilization program, nr. 14, (1977)
  • Norge i 1980-årene (sammen med Dag Poleszynski og Erik Rudeng) (1980)
  • The True Worlds: A transnational perspective, New York (1980)
  • There Are Alternatives!, Nottingham (1984)
  • Europe in the Making, New York (1989)
  • Global Glasnost: Toward a New World Information and Communication Order? (sammen med Richard C. Vincent), Cresskill, New Jersey (1992)
  • Buddhism: A Quest for Unity and Peace, Ratmalana – Sri Lanka (1993)
  • Eurotopia, Wien (1993)
  • Human Rights in Another Key, Cambridge 1994 (norsk utgave Menneskerettigheter 1997)
  • Choose Peace: A Dialogue Between Johan Galtung and Daisaku Ikeda, London (1995)
  • Peace by Peaceful Means: Peace and Conflict, Development and Civilization, Oslo/London (1996)
  • Macrohistory and Macrohistorians: Perspectives on Individual, Social, and Civilizational Change (red. sammen med Sohail Inayatullah), Westport – Connecticut (1997)
  • Searching for Peace: The Road to TRANSCEND (sammen med Carl G. Jacobsen og Kai Frithjof Brand-Jacobsen), London (2000)
  • Johan uten land: På fredsveien gjennom verden, selvbiografi med bibliografi over bøker 1953–2000 (2000)

En del av Galtungs mer enn 1000 artikler og papers er samlet i Essays in Peace Research, 6 bind, 1975–1988, og Essays in Methodology, 3 bind, 1977–1988. Av interesse er også 60 speeches on war and peace fra 1990.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Lawler, Peter (1995): A Question of Values: Johan Galtung’s Peace Research, Boulder (Colorado)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg