Johann Amos Comenius

Det er Comenius' vektige bidrag til pedagogikken som har vakt den største interessen, både i hans egen samtid og i ettertid. I lærebøker som Janua linguarum reserata (Språkenes åpne dør, 1631) og Orbis sensualium pictus (Den sansbare verden i bilder, 1658) ble realkunnskapen integrert i språkundervisningen i korte, enkle setninger på latin og på morsmålet. Comenius mente at språkopplæringen burde følge livets krav med morsmålet først, deretter latinen. På oppdrag fra den svenske rikskansleren Axel Oxenstierna skrev han en didaktikk for høyere skoletrinn, Methodus linguarum novissima (1648; Den nyeste språkmetode).

Sin pedagogiske teori og metode utviklet han i verket Didactica magna (Den store undervisningslæren), som ble skrevet på tsjekkisk og utgitt på latin i 1657. Der fremstilte han, i paralleller mellom naturens og kunstens skapende prosesser, barnets utvikling som utgangspunkt for sin nye undervisningsmetode. Alle barn bør samles i allmenne skoler, uansett evner, kjønn, stand og så videre, og få en harmonisk utvikling av tenkning, språk og moral, «for at alle skal bli mennesker fullt ut».

Omkring dette grunnskriftet oppstod en hel syklus av praktiske lærebøker for tsjekkiske barneskoler fra seks- til tolvårsalderen og det berømte Informatorium for skulen hennar mor (norsk oversettelse 1966), den første lærebok for oppdragelsen i hjemmet før seksårsalderen. På slutten av sitt liv redigerte Comenius sine samlede didaktiske verker, Opera didactica omnia (fire bind, 1657–1658).

Comenius ville beskrive og videreformidle kunnskaper både om Guds åndelige verden, menneskets indre og den materielle verden. Denne pansofien begynte han å utvikle i de såkalte trøsteskriftene under Trettiårskrigen, blant annet dialogen Den bedrøvede, romanen Verdsens labyrint og hjartans paradis (norsk oversettelse 1955) og den metafysiske meditasjonen Centrum securitatis som er en allegori over «tilværelsens vilt roterende hjul», der sentrifugalkraften presser all skapning bort fra det urokkelige sentrum i Gud, mot periferien og mot Intet.

Hans pansofi fikk sin definitive utforming som en syklus, De emendatione rerum humanarum consultatio catholica (Allmenn drøftelse av en forbedring av menneskenes anliggender), i sju bøker. Disse gikk tapt, men ble gjenfunnet i 1935–1940 og utgitt i faksimile i Praha i 1966.

• pedagogikk

• Blekastad, Milada: Comenius, 1969
• Blekastad, Milada: Menneskenes sak, 1977
• Pesková, Jaroslava m.fl., red.: Homage to J.A. Comenius, 1991