Norges maritime grenser
Kartverket.
Lisens: CC BY 4.0

Sjøterritoriet er det området av havet som er underlagt kyststatens suverenitet.

Faktaboks

Også kjent som

sjøterritorium

Utstrekning

Sjøterritoriet omfatter den delen av territorialfarvannet som befinner seg utenfor det indre farvann (fjorder, sund, havner, områder innenfor øyer med mer). Skillet mellom sjøterritoriet og indre farvann går ved grunnlinjene. Sjøterritoriet omfatter i tillegg til havsøylen, også havbunnen og undergrunnen, samt luftrommet over.

Den enkelte kyststaten fastsetter yttergrensen av sitt eget sjøterritorium. Fastsettelsen av yttergrensen har en folkerettslig side fordi det berører andre lands interesser, som deres rett til fiske og skipsfart. Det har gjennom historien vært enighet om at folkeretten tillater stater å hevde eget sjøterritorium, men det har vært uenighet om dens utstrekning.

FNs havrettskonvensjon av 1982 (se havrett) fastsetter 12 nautiske mil som sjøterritoriets maksimale bredde, regnet ut fra grunnlinjer. Dette kompromisset var mulig blant annet fordi maritime stater som blant andre USA ble tilkjent omfattende ferdselsrettigheter i internasjonale streder, som etter utvidelsen ble omfattet av sjøterritoriet. De fleste kyststater har fastsatt 12 nautiske mils yttergrense for sitt sjøterritorium.

Ved territorialfarvannsloven (lov av 27. juni 2003) utvidet Norge yttergrensen fra 4 til 12 nautiske mil (22 224 meter) fra grunnlinjene. Den gjelder for sjøterritoriet til fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen.

Betydning

Kyststaten har suverenitet over sjøterritoriet. Det innebærer en eksklusiv rett til å vedta egen lovgivning og utøve tvangsmakt over aktivitet som foregår i sonen. Men skip som fører flagget til andre stater, har imidlertid rett til uhindret å foreta uskyldig gjennomfart gjennom sonen. Det innebærer en rett til å seile uavbrutt i transit gjennom sonen.

Det er visse begrensinger i kyststatens myndighet over fartøy som utøver slik ferdselsrett; blant annet kan kyststaten bare stille krav til fartøys konstruksjon, utforming, bemanning eller utstyr som samsvarer med alminnelige internasjonalt aksepterte regler og standarder. I praksis innebærer det regelverk som er vedtatt gjennom FNs sjøfartsorganisasjon (IMO).

Kyststaten kan forbeholde annen aktivitet og utnyttelsen av ressursene i sjøterritoriet, for eksempel fiske, for sine egne borgere.

Historikk

Læren om sjøterritoriet oppstod rundt 1350 ved italienske universiteter, etter at man tidligere hadde oppfattet hele havet som fritt for alle. I de forskjellige deler av Europa utviklet det seg ulike regler. Man regnet blant annet med synsvidden (landkjenning) ved beregningen av bredden.

Den nærmere juridiske utformingen av reglene om sjøterritoriet i moderne forstand kom på 1600- og 1700-tallet. Utstrekningen ble av den nederlandske folkerettslærde Bynkershoeck i et verk fra 1703 hevdet å være lik rekkevidden av et kanonskudd. Av andre ble dette prinsipp senere definert til tre nautiske mil (à 1852 meter). Denne sjøgrensen ble hevdet av Storbritannia og USA og fikk etter hvert tilslutning fra en rekke andre stater. Sverige hevdet fra gammelt av et sjøbelte på fire nautiske mil (7408 meter). Enkelte land har holdt på seks mil, og Sovjetunionen med flere på tolv mil. Noen latinamerikanske stater har proklamert en sjøgrense på 200 mil.

Norge hevdet fra 1745 et sjøterritorium på én geografisk mil (7420 m), det vil si omtrent fire nautiske mil. Ved «kansellipromemoria» av 1812 ble det fastslått at denne grensen skulle regnes fra de ytterste holmer og skjær som ikke til stadighet er overskyllet av sjøen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg