Pretor er en tittel på en særlig type embetsmenn i antikkens Roma.
pretor
Pretorembetets opprinnelse
Embetet som pretor ble opprettet etter at det romerske kongedømmet ble avskaffet, noe som etter tradisjonen skjedde i 510 fvt. Styret ble da overlatt til to embetsmenn som ble valgt for et år ad gangen og kalt praetor. Pretor var altså opprinnelig tittel på de øverste embetsmenn i den romerske republikken. Etter hvert gikk man over til å kalle dem konsuler, mens pretor fra 367 fvt. ble tittel for konsulens stedfortreder.
Videre utvikling av pretorembetet
Pretors særlige ansvarsområde var rettssystemet. Pretor utstedte formularer i den enkelte rettssak, der han bestemte hvem som skulle være dommer, og ga direktiver til dommeren om hvordan han skulle dømme hvis visse fakta var til stede. Unntaksvis kunne pretor avsi dom selv.
Fra 242 fvt. ble det årlig valgt to pretorer som hadde betydelig juridisk kompetanse, men som likevel ikke var jurister. Den ene, praetor urbanus, hadde ansvaret for saker mellom romerske borgere, mens den andre, praetor peregrinus (fremmedpretor), hadde ansvaret for saker der ikke-romere var parter.
Tallet på pretorer økte etter hvert, og de fikk også en viktig funksjon som provinsguvernører. På Lucius Cornelius Sullas tid (80-årene fvt.) var det åtte av dem. Fra da av oppholdt de seg i Roma i embetsåret og reiste så til provinsene som propretorer. Under Gaius Julius Caesar var det 16 pretorer, under Augustus 12, og mot slutten av det første århundre evt. var det 18.
Pretors edikt
Ved innledningen til embetsåret kunngjorde pretor i et edikt hvilke regler han ville følge som leder for rettsvesenet i løpet av året. De ediktene pretor utstedte når han tiltrådte sitt embete, fikk stor betydning for utviklingen av rettsvesenet. Omkring år 130 evt., under keiser Hadrian, ble pretorenes edikt ikke lenger kunngjort for et år ad gangen, men fikk en endelig form, som senere ble beholdt, det såkalte edictum perpetuum, «det evige edikt».
Siden verken pretorene eller dommerne var jurister, ble det etter hvert behov for juridiske eksperter som fungerte som rådgivere for pretor og andre rettsanvendere. Disse ekspertene fikk etter hvert, og særlig i keisertiden, stor innflytelse over den romerske jussen. Dommerne ble samtidig keiserlige embetsmenn, og pretorene mistet sin innflytelse over den romerske prosessen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.