selvtekt

Selvtekt vil si at noen for å vareta sine rettigheter tar seg selv til rette istedenfor å gå veien om de lovlige myndigheter for hjelp.

Den som ved selvtekt bryter straffebud, vil i utgangspunktet kunne straffes for dette selv om straffen blir mildere enn ellers.

I en viss utstrekning anerkjennes selvtekt som lovlig, for eksempel når eieren tar sin gjenstand tilbake fra tyven. Det kan her foreligge overgangstilfeller mellom selvtekt og nødverge.

Straffeloven definerer selvtekt slik i § 19: «En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den som har retten, handler for å gjenopprette en ulovlig tilstand, og det ville være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand. Makt mot en person kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og må ikke gå lenger enn forsvarlig.» Bestemmelsen er omtalt i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) kap. 14.3.4 (s. 210–211) og kap. 30 (s. 422–423).

Bestemmelsen er utformet slik at den trekker snevre grenser rundt adgangen til straffritt å begå selvtekt som ellers ville ha vært en straffbar handling. Selvtekt er bare lovlig dersom den som handler eller den som det handles på vegne av, har en materiell rett, jamfør passusen «den som har retten».