Kvinnekorps

Fotografi (ca. 1942) av tjenestekvinner i Den norske hærs kvinnekorps i Storbritannia under andre verdenskrig. Bildet er fra et album av Sissel Lie (1922–1983), nummer fire fra venstre.

Av .
Lisens: CC BY ND 4.0

K-soldater er en betegnelse på kvinnelige soldater og marinegaster i tjeneste i det norske forsvaret i eksil under andre verdenskrig, og på kvinnelige soldater i Hærens samband fram til 1955.

Opprettelse og utvikling

Kontortjeneste
K-soldatene var særlig ønsket til samband-, depot- og kontortjeneste.
Av /Riksarkivet.
Lisens: CCO 1.0

Alt fra tidlig på sommeren 1940 meldte det seg et økende antall kvinner til tjeneste i Den norske hær i Storbritannia. Rekrutteringen skjedde først frivillig, og på betingelse av at vedkommende hadde norsk statsborgerskap. I mai 1942 hadde Hæren utarbeidet en egen krigsoppsetningsplan (KOP) med 220 kvinner, men innså snart at den ikke lot seg fylle opp bare basert på frivillighet.

Våren 1942 godkjente Forsvarsdepartementet Hærens planer om opprettelse av et eget kvinnekorps, og ved provisorisk anordning av 24. juli 1942 ble det innført verneplikt for alle norske kvinner i utlandet mellom 18 og 40 år. I tida som fulgte opprettet både Hæren, Marinen og flyvåpnene egne militære kvinnekorps. Det ble også opprettet et eget korps for sykepleiere. Etter krigen ble verneplikten for kvinner opphevet. Betegnelsen K-soldater ble imidlertid fortsatt brukt på kvinner som tjenestegjorde frivillig i Hæren i 1946 og 1947, og på et lite antall kvinner som gjorde tjeneste i Hærens samband fram til 1955.

8. mai 1945 tjenestegjorde rundt 199 kvinner i Hærens Kvinnekorps, 102 i Marinens Kvinnekorps, 63 i Flygevåpnenes Kvinnekorps og 82 kvinner i Norsk sykepleierskekorps, til sammen 446 kvinner.

I løpet av hele krigen tjenestegjorde rundt 660 kvinner, eller rundt fire prosent av den totale mannskapsstyrken, i det norske forsvaret i eksil, hvorav 345 i Hærens Kvinnekorps, 149 i Marinens Kvinnekorps, 66 i Flygevåpnenes Kvinnekorps og 100 i Norsk sykepleierskekorps.

Norsk kvinnekorps/Hæren

Skytetrening
Skytetrening i Hærens kvinnekorps, 1943.
Av /Riksarkivet.
Lisens: CCO 1.0
K-soldat
Mekaniker i Hærens kvinnekorps.
Av /Riksarkivet.
Lisens: CCO 1.0

15. juni 1942, en måneds tid før verneplikt for kvinner var blitt innført, ble major Skjold Brodin beordret som sjef for Norsk Kvinnekorps/Hæren, inntil man hadde fått utdannet kvinnelig befal som kunne ta over. Hærens kvinnekorps ble det største, og også det eneste av kvinnekorpsene som ble organisert etter en fast oppsetningsplan og med kvinnelig ledelse i alle ledd. De første kursene for frivillige kvinner på Maxwelton House ved Dumfries i Skottland, der den norske hæren hadde sitt hovedkvarter, ble igangsatt umiddelbart.

16. oktober 1942 ble Signe Engvik beordret som sjef for Hærens Kvinnekorps med grad av fenrik. Uten noen annen forutgående militær utdannelse var hun først blitt sendt på et ti dagers hurtigkurs i regi av Den britiske hærens kvinnekorps, Auxiliary Territorial Service (ATS), deretter tre ukers intensiv utdanning hos major Brodin på Maxwelton House og ytterligere noen ukers læretid, før utnevnelsen. 1. desember 1943 ble hun forfremmet til kaptein.

Organisasjon og utdanning

Korpset ble organisert med en korpsstab, en kontorgruppe, en transportgruppe, en kjøkkengruppe og en verkstedgruppe. Arbeidsoppgavene omfattet maskinskriving, stenografi, arkivering, regnskap og sentralbordtjeneste ved kontorene, sjåførtjeneste, depottjeneste og vedlikehold, og kjøkkentjeneste.

Størstedelen av Hærens Kvinnekorps gjorde tjeneste ved den norske hæren i Dumfries. Den andre store avdelingen med K-soldater fra Hæren utgjorde rundt hundre kvinner som var spredt rundt om i byen på forskjellige avdelinger. Lise Ringberg (Nordlie) ble utpekt av Signe Engvik som leder for London-avdelingen.

For de frivillige ble det holdt to kurs i grunnleggende militære disipliner, som omfattet eksersis, gymnastikk og idrett, førstehjelp, hilseregler og undervisning i militær terminologi, militære oppsetninger, gradsbetegnelser og så videre. Treningen var ganske tøff, og opplegget for gymnastikk og idrett var hentet fra mennenes treningsopplegg. Etter at verneplikten ble innført, ble det holdt i alt fire slike kurs for utskrevne kvinner. Etter hvert ble det også innført en viss våpenopplæring.

Ved Maxwelton House utdannet Hæren også egne korporaler og sersjanter. Tolv K-soldater fikk i tillegg befalsutdanning i regi av ATS. 60 menige K-soldater gjennomgikk fagutdanning samme sted i sambandstjeneste, depottjeneste, gasstjeneste og som sjåfører, mens 56 fikk opplæring i maskinskriving og stenografi ved Pitman College.

Norsk kvinnekorps/Marinen

Norsk Kvinnekorps/Marinen ble opprettet og rekrutteringen startet 3. august 1942, på kong Haakons 70-årsdag.

Rekrutteringen begynte med at stabens kvinnelige kontorpersonell ble innkalt til kurs i tur og orden. Høsten 1942 ble det i tillegg sendt ut et rundskriv om at Marinen skulle ta ut kvinner. Svært få av kvinnene som ble utskrevet som vernepliktige ble fordelt til Marinen. Den klarte seg med de kvinnene som allerede var tilknyttet Marinen og som nå skulle trenes, og de som meldte seg frivillig. Blant de siste var kvinner som på eget initiativ hadde kommet seg over til Storbritannia i forbindelse med britiske raid på norskekysten, eller med skøyter, eller via Sverige med fly. Kvinner med utenlandsk statsborgerskap, gift med nordmenn ble også innrullert, sammen med et mindre antall franske, belgiske og danske statsborgere på frivillig basis og etter godkjenning fra hjemlandets eksilmyndigheter. Kvinnene i Marinen ble ikke registrert i det sentrale registeret for K-soldater. Kvinnene fikk i stedet utstedt sitt eget Sailor's Identity Card.

Marinens kvinnekorps var ikke bygget opp med en egen struktur og ledelse. De hadde ingen å gå til som tok opp klager de måtte ha på korpsets vegne, verken når det gjaldt uniform eller lønn. Det kvinnelige personellet ble administrert fra Marinens vanlige personellkontor og var integrert i avdelingene hvor de gjorde tjeneste. Hoff-frøken Lillian von Hanno ble riktig nok regnet som ansvarshavende, men det var mer i kraft av hennes status enn av noen formell stilling. Hun hadde måttet flykte fra Norge i 1942 og deltok hele tiden i kvinnekorpset, i uniform, men uten lønn.

Utdanning og tjeneste

Marinen
K-soldater i Marinen.
Av /Riksarkivet.
Lisens: CCO 1.0

Marinens kvinnelige rekrutter ble innrullert som gaster på torpedojageren Draug, som nå lå som depotskip i Liverpool, med kommandørkaptein Kjeld Backen som depotsjef. De tre første ukene foregikk rekruttutdanningen om bord, med landlov en gang i uken for å bade. De fikk blant annet opplæring i semafor og morse. Deretter ble det regulær rekruttskole i Liverpool med et program som blant annet omfattet marsjering, skyting, vedlikehold av skytevåpen, og roing i barkasse. Nærforsvar ble trent ved Royal Naval Depot. Også kvinnene måtte lære selvforsvar og nærforsvar.

Etter rekruttskolen ble Marinens K-soldater kledd opp i målsydde uniformer og sendt til tjeneste der det var behov, som regel landtjeneste. Kvinner som ble beordret til signalavdelingen i Marinens overkommando ble sendt til etterutdanning ved en britisk leir i Skottland for kvinnelige rekrutter, hvor de blant annet lærte koding og chiffrering.

Norsk kvinnekorps/Flygevåpnene

Utskrivning av vernepliktige kvinner til Flygevåpnene startet samtidig med Marinen, 3. august 1942. Til å begynne med var det ikke noe eget kvinnekorps i flygevåpnene. Luftattacheen ved den norske ambassaden i London overførte i stedet alt det kvinnelige personellet til Royal Air Force, hvor de ble innført i et eget register med et W-nummer. Men flere av dem hadde i tillegg også et K-nummer. De ble oppkledd i samme uniform som det britiske Women's Auxiliary Air Force (WAAF), men med norske distinksjoner. Noen av dem fikk sin opplæring ved treningssenteret til Hærens kvinnekorps ved Maxwelton House.

Norsk kvinnekorps/Flygevåpnene ble først etablert i London 1. april 1943, under ledelse av fenrik Eva Mohr, enke etter krigsflygeren Conrad Mohr som var omkommet i en flyulykke ved Little Norway i februar 1943. Mohr arbeidet ved Flyvåpnenes felleskommando i Kingston House i London og arbeidet med å bygge opp kvinnekorpset kom i tillegg til det daglige arbeidet i felleskommandoen. Hun sto i stadig kontakt med kaptein Signe Engvik for å påse at kvinnekorpsene hadde samme regelverk.

Utviklingen ved Flygevåpnenes treningssenter Little Norway i Canada, var annerledes, i og med at det ikke var verneplikt for kvinner der. De få kvinnene som kom hit var sivilt avlønnet, de måtte finne seg sitt eget husvære og holde sin egen kost. De hadde heller ikke adgang til messene. Først i januar 1943 fikk kvinnene anledning til å gå i uniform, men de måtte betale uniformene selv og dessuten forplikte seg til å gå på kurs for å lære seg hvordan man opptrådte i uniform.

Det Frivillige Norske Kvinnekorps/Flygevåpnene, eller Norwegian Womens Auxiliary Air Force (NWAAF) i Canada ble opprettet 12. juni 1943, men rekrutteringen var relativt begrenset. 1. november 1943 hadde korpset 18 K-soldater. Korpset ville foreløpig ikke opptre som egen avdeling, ettersom medlemmene var kommandomessig underlagt avdelingene de tjenestegjorde ved. Reglene for korpset var tilsvarende reglene for korpset i England, med de tillempninger som var nødvendige ettersom rekrutteringen var frivillig.

Kvinnene i korpset fikk nå samme betingelser som mannlige rekrutter, godtgjørelse for privat innkvartering og fri bekledning. Uniformsjakken og båtluen skulle være tilsvarende den for Hærens Flygevåpen. Etter ett års tjeneste og gjennomgått kurs, kunne kvinnene avansere til korporal.

Norsk sykepleierskekorps

I januar 1942 var det oppnådd enighet med britene om at det skulle opprettes et eget sykepleierskekorps – bare for autoriserte sykepleiere. På dette tidspunkt fordelte og administrerte sanitetssjefen i Hæren alt kvinnelig sanitetspersonell. 13. juni 1944 ble administrativ kontroll med det kvinnelige sanitetspersonellet overført fra sanitetssjefen til Norsk Kvinnekorps/Hæren. Alt kvinnelig sanitetspersonell var blitt rulleført i Generalkrigskommisariatets ruller som K-soldater. Ett år senere, 1. mai 1945 ble kvinnelig sanitetspersonell igjen overført til administrativ kontroll av Sanitetssjefen.

K-soldater etter krigen

Verneplikten for kvinner fra 1942, som hadde dannet grunnlag for rekruttering og utdanning av K-soldater i Storbritannia under krigen, ble opphevet da krigen sluttet. Det ble aldri fattet noe spesifikt vedtak, men i juni 1945 uttalte Forsvarsdepartementet at i og med at verneplikten bare gjaldt for kvinner i utlandet, måtte de hjemkomne kvinnekorpsene som var basert på denne, oppløses. Kvinner som hadde fått spesialutdannelse kunne beholdes inntil de fikk avløsning. De øvrige kvinnene fikk tilbud om å fortsette som sivilt kontorpersonell eller som kontorpersonell i uniform, med samme rettigheter og plikter som lotter.

Oberst Rolf Palmstrøm, som allerede i 1944 hadde lagt de første planene for opplæring og bruk av kvinner i Hærens samband etter mønster av britiske ATS, arbeidet etter frigjøringen for at de kvinnene som sambandet trengte skulle høre direkte under Hærens samband, i likhet med annet militært personell, og fikk støtte av forsvarsminister Jens Chr. Hauge til det. Høsten 1945 startet han utdanning av frivillige kvinner til Hærens samband.

I februar 1946 ble det avholdt et intensivt befalskurs på én måned for utvalgte kvinner som hadde tjenestegjort enten i Storbritannia, som A-lotter eller sykepleiersker under krigen. De ble opplært som administrasjonsbefal og delvis troppsbefal som skulle overta administrasjonen av det kompani av nye frivillige som skulle rykke inn allerede 1. mars.

Våren 1946 startet 125 kvinner opplæring som sambandssoldater ved Hærens sambandsskoler på Jørstadmoen. De fikk en tre måneders opplæring som besto av vanlig troppstjeneste med våpenopplæring og to måneders fagopplæring. Utdanningen var delt på fire grupper: motorordonnanser, sambandskontorister, sentralbordoperatører og fjernskriveroperatører.

25 av disse kvinnene ble plukket ut til et tre måneders befalskurs fra 1. juni. De andre ble sendt rundt til distriktssambandsavdelinger i hele Norge. De 25 ble utdannet til troppsbefal og til hjelpeinstruktører i sambandsfag. Kvinnekorpset hadde med det eget administrasjonsbefal og eget troppsbefal. I september 1946 startet de første kvinner fra rekruttskolen i mars på Radioskolen ved Hærens sambandsskoler, og var ferdige til tjeneste i Distriktssambandet 1. juli 1947.

I september 1946 startet neste kull med K-rekrutter – med to kompanier på hver 125 kvinner. Det ene fortsatte på Jørstadmoen under K-kaptein Hjørdis Bugge, og det andre ble forlagt på Holsjordet syd for Lillehammer med K-kaptein Berta Birkeland. Av disse ble 25 elever tatt ut til seks måneders befalsutdanning fra desember 1946 for å bli utdannet til spesialinstruktører.

På denne måten utdannet Hærens samband K-soldater, og da det siste kullet var fordelt til sine arbeidsplasser, var om lag 80 prosent av Distriktssambandet betjent av kvinner. Hærens samband planla også å sende K-soldater med Tysklandsbrigaden. K-soldatene var antatt å ta seg av det stasjonære sambandsnettet i brigadeområdet, men ikke for det rent feltmessige samband som hørte inn under brigadens sambandskompani. K-soldatvirksomheten i Hærens samband var så vellykket at flere avdelinger i Hæren ba om å få K-personell. Også Luftforsvaret fikk K-befal på utlån fra Hæren.

Når det gjaldt K-soldatenes tjenesteplikt, la Forsvaret opp til at kvinnelige befal skulle være inne til kontinuerlig tjeneste. Menige K-soldater skulle ha tre måneders opplæring og tre måneders tjeneste. Når de sluttet tjenesten, ble de stående som mobiliseringspliktig personell. K-soldatene skulle dessuten ha tjenesteplikt i krig. Det lovmessige grunnlaget for en slik tjenesteplikt var imidlertid ikke på plass. Hærens hadde dessuten satt i gang rekruttskole for K-soldater uten at det forelå noe vedtak i Stortinget.

I november 1945 bestemte Hærens overkommando at det skulle nedsettes et bredt sammensatt utvalg under ledelse av oberst Rasmus Hatledal, for å utrede spørsmålet om å utnytte kvinners arbeidskraft i Forsvaret.

Hatledalutvalget tok for gitt at kvinnene burde ha tjenesteplikt i krig, at de kvinnene man regnet med i krig burde trenes i fredstid og at Forsvaret burde ha mulighet til å kalle inn kvinner til tjeneste i fredstid hvis det var absolutt nødvendig. Utvalget foreslo at det straks ble vedtatt en lov om alminnelig (tvungen) verneplikt og arbeidsplikt i krigstid og krisetider for kvinner i nærmere fastsatt alder, eller at en slik lov lå ferdig utarbeidet så den kunne behandles og vedtas på kort varsel. Subsidiært foreslo utvalget at kvinner som frivillig melder seg, får høve til å tjenestegjøre i forvaret i fred i ikke-stridende stillinger hvor de har særlige forutsetninger.

Hatledalutvalgets innstilling ble bakt inn i stortingsmelding nr. 32 (1945/1946) om Plan for en første reising av Norges forsvar. I stedet for kvinnelig verneplikt ville Regjeringen sette i gang med frivillig opplæring og tjeneste for kvinner, i tråd med utvalgets subsidiære anbefaling. Parallelt med denne meldingen hadde Regjeringen også fremmet et sterkt omstridt forslag for Stortinget om å sende et frivillig kvinnekorps med Tysklandsbrigaden.

9. desember 1945 vedtok Stortinget at all militær opplæring av kvinner skulle opphøre i påvente av en full utredning av forsvarskommisjonen. Det ble også skjebnen til forslaget om kvinner i Tysklandsbrigaden. Den 11. desember besluttet Stortinget at kvinner ikke skulle til Tyskland.

Den umiddelbare konsekvens av Stortingets vedtak var at Forsvarsdepartementet besluttet at all militær opplæring og tjeneste for kvinner skulle bringes til opphør fra 31. desember 1947.

Hærens Samband beholdt likevel 13 kvinnelige befal. De arbeidet ved Hærens sambandsskole- og øvingsavdeling på Jørstadmoen, i Distriktssambandet og i Hærens sambandsstab, som instruktører, vaktsjefer, krypto-operatører og stabsoffiserer. De som gjorde tjeneste på Jørstadmoen brukte uniform, og alle hadde ordinær lønn som befal. I 1955 måtte de gå over til sivil status etter noe for nærgående oppmerksomhet fra Riksrevisjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Værnø, Grete og Elisabeth Sveri (1990). Kvinnenes forsvarshistorie. Kvinners frivillige beredskap, Oslo.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg